En betraktning rundt klima-krisen


Klima-krisen er følelser

Et grunnleggende premiss som synes å ligge til grunn for alle meninger fra klima-alarmistene er at klima på jorden er i en delikat balanse som lett kan forstyrres og komme ut av balanse. De mest ekstreme mener sågar at mennesker i seg selv er en ubalanse i naturen og det meste mennesker foretar seg er imot naturen og derfor galt.

Slike folk er oftest styrt av følelser og drømmer om en utopisk verden der alle lever i fred og harmoni med hverandre og naturen – satt litt på spissen. Den globale drømmen som John Lennon så poetisk sang «Imagine there’s no countries» i sin berømte sang Imagine, er nok den basisfølelsen disse folkene besitter.

Mennesker som styres av følelser vil aldri kunne la seg overbevise av kalde og harde fakta. De bare må berge planeten, koste hva det koste vil.

Følelser er yndet stoff

Derfor er dette så yndet stoff for massemedier. Det eneste de vet selger er å selge på følelser. Tiden hvor aviser rapporterte nøkternt og analytisk om en sak er for lengst forbi. Det er nesten rart at TV mediene ikke avslutter sine spørsmål til klimaforskerne med et «Hva følte du da?» – Men det kommer nok før eller senere der også.

Dette mener jeg er årsakene til at klima-debatten ikke er en debatt men en skyttergravs-debatt som går på ideologi snarere enn vitenskapelig fakta. Fakta som motsier CO2 hypotesen blir avfeiet med hypoteser og modeller som støtter den eller med personlig angrep som «klima-fornekter». Gjerne krydret med påstander som: Vil du ikke redde planeten? Vi har alle et felles ansvar for planeten! Osv. osv. i det sporet som jeg vil benevne som det følelsesladede evangelium for «feel-good» menigheten.

Hele denne betraktningsmåten eller måten å tilnærme seg klima-saken, forteller oss hvem som er de egentlige useriøse i denne debatten.

Hvordan formidle vitenskap?

Så hvordan kan man formidle saklig og vitenskapelig nøktern informasjon som taler CO2 hypotesen rett imot? Hvordan kan man overbevise mennesker som er følelsesstyrt med fakta om at både det såkalte konsensus og CO2 dramaet ikke eksisterer eller i det minste har svært liten påvirkning på klima?

Å formidle fakta nytter i hvert fall ikke! Det er her jeg tror Trump er inne på det eneste rette sporet. Dessverre men sant så må de politisk «angripes» gjennom følelser, men understøttet og trygt forankret i fakta og seriøs forskning. Dette gjør han via den samme latterliggjøring og utestenging som motparten har brukt i lang tid.

Debatten er over

Det var Gro Harlem Bruntland som først startet denne trenden ved å uttale ordene: «Debatten er over. Det er umoralsk å bestride den vitenskapelige kunnskapen om at klimaendringene er menneskeskapte» – fra FNs talerstol i 2008. Med en slik uttalelse fra en soleklar «globalist» ble i bunn og grunn motstanden kneblet. Det statsfinansierte CO2-sirkuset har siden fått nesten frie tøyler.

Nå tar altså verdens mektigste leder fram omentrent samme virkemiddel og «latterliggjør» CO2-sirkuset som han fleiper med – helt bevisst – for å få fram sin sak. Han lykkes med dette og jeg tror dette er – dessverre – den eneste måten å få hull på denne CO2-politiske boblen som verden har latt seg lure trill rundt av.

Det er imponerende å se verdens mektigste og eneste virkelig frie land, reise seg fra globalismens utopiske drømmeverden som har hærtatt Europa i lang tid.

Det er samtidig godt å se hvor lett Trump manipulerer sine medie-motstandere for få dem til å fremme hans sak og standpunkt. De biter på kroken hans hver eneste gang, som unger i en godtebutikk. Det er lett å se hvem som leker med hvem og vinner på det!

Facebook Comments