Hetebølgen i Europa – En fabrikkert løgn!


Hetebølgen og klima-alarmene som varsles av MSM (Main Stream Media) over hele Europa, er ikke annet en vel regissert propaganda. Det er fabrikkert løgn for å skremme til CO2 tiltak. De omtaler dette som skremmende utvikling og at frekvensen av hetebølger vil bli både oftere og lengre.

(Fortsetter under annonse)

Moderne hagestue på 21 m2

En som har jobbet svært lenge med historiske hetebølger, temperaturer og oversikt over nyhetsformidlingen over hele verden med både tidspunkter, varigheten, samt dødsfall er Tony Heller. Hans innsikt i nyhetsformidlingen angående dette i hele verden er formidabel.

Derfor er det faktisk enkelt for han å motbevise alle disse påstandene som MSM framsetter i dag om hetebølger, frekvenser og varighet. Det han fremlegger i denne videoen er omfattende dokumentasjon for at CO2 ikke kan ha noe som helst med varmebølgene i Europa å gjøre, siden det har vært mange og mer alvorligere hetebølger tidligere.

Både i Europa, USA, India og verden over, lenge før CO2 kunne gjøre sitt påståtte bidrag til temperaturen, har det vært langt verre hetebølger.

Årets varmebølge som nå stort sett er over var faktisk mye kortere enn for eksempel den i 1911 som varte i 2 måneder og drepte over 40000 personer. Uten CO2!

Sitat fra Tony Heller sin webside:

Your computer/game consoles work, partly due to my efforts. By contrast, climate science doesn’t work, because it is done largely by dishonest, incompetent hacks who don’t follow or even understand any legitimate methodology.

Global oppvarming avvises på alle punkter av NIPCC


Om denne artikkelen

Denne artikkelen er et utdrag av NIPCC sin oversatte artikkel fra Klimarealistene som du kan finne her:

Artikkelen er her delvis gjengitt i html format for å være søkbar på google. Referanser, bidragsytere og omtaler er her utelatt men finnes i ovenfor nevnte pdf dokument som har artikkelen i sin helhet.

Sammendrag for beslutningstakere fra NIPCC oppsummerer og tolker en stor vitenskapelig rapport som tilbakeviser påstanden ”mesteparten av den observerte økningen i global gjennomsnittstemperatur siden midten av det 20. århundre, svært sannsynlig skyldes økningen i menneskeskapte klimagasskonsentrasjoner ”(IPCC AR4 SPM, side 10)

Innledning

Mange forskere, politikere og engasjerte mennesker er bekymret over muligheten for at menneskeskapte utslipp av klimagasser, særlig karbondioksid (CO2), kan forårsake farlige klimaendringer. En hovedårsak til denne bekymring er en serie rapporter utarbeidet av FNs klimapanel (IPCC). IPCC hevder å vite, tilsynelatende med økende grad av sikkerhet, at ”mesteparten av den observerte økningen i global gjennomsnittstemperatur siden midten av det 20. århundre, svært sannsynlig skyldes økningen i menneskeskapte klimagasskonsentrasjoner” (IPCC AR4 SPM, side 10). Dette Sammendraget for Beslutningstakere fra NIPCC oppsummerer og tolker en stort vitenskapelig rapport som tilbakeviser denne påstanden.

1. Metodikk

IPCC bygger på tre forskjellige resonnementer: datamodeller som viser at CO2 er årsaken til det meste av den globale oppvarmingen i det 20. århundre, en rekke postulater som virker sannsynlige for deres hypoteser og indirekte bevis som stemmer med hypotesene, om de er sanne. Disse IPCC argumentene er oppsummert i figur 2.

Den vitenskapelige metoden

Selv om IPCCs rapporter er omfangsrike og deres argumenter imponerende, er det legitimt å spørre om det er god vitenskap. For å gjennomføre en undersøkelse, må forskerne først formulere en falsifiserbar1 hypotese som skal testes. Hypotesen som er implisitt i alle IPCC skrifter, men sjelden eksplisitt uttalt, er at farlig global oppvarming er, eller vil bli, resultatet av menneskerelaterte klimagassutslipp.

1) falsifiserbar = kan motbevises

Ved vurdering av en slik hypotese, må en ha en alternativ nullhypotese. Det er den enkleste hypotesen som samsvarer med kjente fakta. Angående den globale oppvarmingen, er nullhypotesen at de nåværende observerte endringer i globale klimaparametere og i det fysiske miljøet, samt nåværende endringer av dyre- og planteegenskaper, er et resultat av naturlige forandringer. For å oppheve denne nullhypotesen kreves som et minimum, direkte bevis på menneskelige årsaker til spesifiserte endringer som ligger utenfor vanlig, naturlig variabilitet. Med mindre og inntil slik dokumentasjon er presentert, er nullhypotesen antatt å være korrekt.

I motsetning til den vitenskapelige metode, antar IPCC at den implisitte hypotesen er riktig, og at deres oppgave bare er å samle bevis og gi plausible argumenter i hypotesens favør. En sannsynlig årsak til dette er at FN-protokollen som IPCC opererer under, definerer klimaendringene som ”en endring av klimaet som direkte eller indirekte skyldes menneskelig aktivitet som endrer sammensetningen av den globale atmosfæren, og som kommer i tillegg til naturlig klimavariasjoner observert i sammenlignbare tidsperioder” (Forente Nasjoner, 1994, artikkel 1.2). Ikke overraskende rettes oppmerksomheten bare mot effekten av menneskelige klimagassutslipp. IPCC unnlater å gi en grundig analyse av klimaendringer totalt.

Vær med på Underskriftskampanje mot klima-alarmistene

Alle tre av IPCCs resonnementer, oppsummert i figur 2, avviker fra god vitenskapelig metodikk. Globale klimamodeller gir bare meningsfulle resultater hvis vi antar vi allerede har full kunnskap om hvordan det globale klimaet fungerer. De fleste klimaforskere sier at det har vi ikke (Bray og von Storch, 2010). Dessuten er det allment anerkjent at klimamodellene ikke er konstruert for å gi forutsigelser om fremtidig klima, men isteden gi framskrivninger av mange alternative mulige fremtidige scenarier (Trenberth, 2009). Scenarier er ofte definert som “noe foreslått eller antatt å være sant som kan brukes som grunnlag for resonnement, diskusjon, eller tro,” og kan stimulere relevante observasjoner eller eksperimenter, men i de fleste tilfeller er det bare påstander som er vanskelig eller umulig å teste (Kahneman, 2011). Observasjoner kan brukes til å falsifisere en hypotese men ikke som bevise for at hypotesen er korrekt (Popper, 1965, s. vii).

Føre-var prinsippet

Stilt overfor en slik kritikk av sin metodikk og mangel på sikre bevis for farlig oppvarming, henviser IPCCs forsvarere ofte til føre-var prinsippet. Dette prinsippet kan formuleres slik: “Der det er trusler om alvorlig eller irreversibel skade, skal mangel på full vitenskapelig sikkerhet ikke brukes som begrunnelse for å utsette kostnadseffektive tiltak for å hindre miljøødeleggelser” (Forente Nasjoner 1992, Prinsipp 15). Dette er et sosiologisk prinsipp snarere enn et vitenskapelig, og mangler den intellektuelle styrke som er nødvendig for bruk i politikken (Goklany, 2001).

FIGUR 1

Oppsummering av NIPCCs funn

FIGUR 2

IPCCs tre linjer med argumenter

  • Atmosfærisk karbondioksid (CO2) er en svak drivhusgass som gir minkende oppvarming med økende konsentrasjon.
  • Dobling av atmosfærisk CO2 fra førindustrielt nivå, uten andre påtrykk og tilbakekoplinger, vil mest sannsynlig føre til en oppvarming på ~ 0,3 til 1,1 ° C, hvorav nesten 50% allerede må ha funnet sted.
  • Om ytterligere oppvarming på et par tiendedeler av en grad skulle finne sted, vil det ikke føre til noen klimakrise.
  • Modellframskrivninger publisert i IPCCs rapporter siden 1990 viser at en dobling av CO2 kan føre til oppvarming på opp til seks grader innen 2100. Imidlertid stoppet global oppvarming rundt slutten av det 20. århundre, og ble etterfulgt (siden 1997) av 16 år med stabil temperatur.
  • I nyere geologiske perioder, har jordens temperatur svingt naturlig mellom ca. +4 °C og -6 °C i forhold til temperaturen i det 20. århundre. En oppvarming på 2 °C over dagens temperatur, om det skjer, faller innenfor grensene for naturlig variasjon.
  • Selv om en fremtidig oppvarming på 2 °C vil føre til geografisk varierte økologiske endringer, finnes det ingen bevis for at disse endringene ville være netto skadelige for det globale miljøet eller menneskelig livskvalitet.
  • Ved dagens nivå med ~ 400 ppm lever vi fortsatt i en CO2 – fattig verden. Atmosfæriske CO2 nivåer var 15 ganger større under den Kambriske perioden (ca 550 millioner år siden) uten kjente skadevirkninger.
  • Den generelle oppvarmingen siden ca 1860 kan tilskrives en tilbakevending til et varmere klima etter Den lille istid drevet av naturlige multidekadale perioder i hav- og atmosfæresvingninger, eller av solvariasjoner som de Vries (~ 208 år) og Gleissberg (~ 80 år) periodene i tillegg til kortere perioder.
  • Jorden er ikke blitt signifikant varmere de siste 16 årene, til tross for en 8% økning i atmosfærisk CO2. Denne økningen tilsvarer 34% av all ekstra CO2 som er tilført atmosfæren siden begynnelsen av den industrielle revolusjon.
  • CO2 er et viktig næringsstoff som brukes av planter i fotosyntesen. Økende CO2 i atmosfæren gjør planeten grønnere og hjelper til å skaffe mat til den voksende befolkningen.
  • Det er ingen sterk korrelasjon mellom temperaturvariasjoner i løpet av de siste 150 år og menneskerelaterte CO2-utslipp. En samtidig økning av temperatur og CO2 innhold i atmosfæren mellom ca. 1980 og 2000 kan skyldes tilfeldigheter og indikerer ikke nødvendigvis en årsakssammenheng.
  • Årsakene til global oppvarming i historisk tid er fortsatt usikker, men det er signifikante korrelasjoner mellom klimavariasjoner, multidekadale periodiske svingninger og solaktivitet de siste hundreårene.
  • Videre framskrivninger av solens periodiske variasjoner viser at de neste tiårene kan bli preget av global avkjøling i stedet for oppvarming, til tross for vedvarende CO2-utslipp. Kilde: “Executive Summary,” Climate Change Reconsidered II: Physical Science (Chicago, IL: The Heartland Institute, 2013).

FREMSKRIVNING AV GLOBALE KLIMAMODELLER

IPCC modellbyggere antar at de globale klimamodellene (GCM) er basert på en perfekt kunnskap om alle klimapådriv og tilbakekoplinger. De hevder derfor:

  • En dobling av atmosfærisk CO2 vil forårsake oppvarming opp til 6 °C.
  • Menneskerelaterte CO2 utslipp forårsaket en oppvarming av atmosfæren på minst 0,3 °C i løpet av de siste 15 årene.
  • Forsterket oppvarming (en “hot spot”) skal finnes i den øvre troposfæren i tropiske regioner.
  • Begge polene skulle ha blitt varmet opp raskere enn resten av jorden i siste del av det 20. århundre.

POSTULATER

Postulater er påstander som forutsetter at en underliggende sammenheng er riktig, men som ikke har blitt uavhengig bekreftet eller bevist. IPCC postulerer:

  • Oppvarmingen i det 20. århundre kan ikke forklares med naturlige variasjoner.
  • Varmetoppen i slutten av det 20. århundre var større enn tidligere naturlige topper.
  • Økning i atmosfærisk CO2 kommer først, for deretter å tvinge frem en økning i temperaturen.
  • Solens pådriv er for lite til å forklare oppvarmingen i det 20. århundre.
  • En fremtidig oppvarming på 2 °C eller mer, vil være skadelig for biosfæren og menneskenes livskvalitet.

INDISIER

Indisiene dreier seg ikke direkte om saken som diskuteres, men refererer til omstendigheter hvorfra sammenhenger kan utledes. IPCC siterer følgende indisier som det påstår er i samsvar med sin hypotese:

  • Uvanlig smelting skjer i fjellbreene, i den arktiske havisen, og i polare iskapper.
  • Det globale havnivået stiger med en økt hastighet og oversvømmer tropiske korallatoller.
  • Hyppigheten og intensiteten av tørke, flom og monsuner øker.
  • Global oppvarming fører til flere, eller mer intense skogbranner, nedbør, stormer, orkaner og andre ekstreme værhendelser.
  • Uvanlig smelting av arktisk permafrost eller gasshydrater fra havbunnen forårsaker oppvarming på grunn av frigjøring av metan.

Hypotesen om den menneskeskapte globale oppvarmingen kommer til kort, ikke bare med “fullstendig vitenskapelig sikkerhet“ men også med rimelig sikkerhet eller sannsynlighet. Vekten av bevis veier nå tungt mot teorien. Innføring av føre var-prinsippet senker ikke den nødvendige terskelen for gyldige bevis, heller ikke gir det svar på de viktigste spørsmålene om årsaker til og konsekvenser av klimaendringene. Vitenskapelige prinsipper erkjenner resultater fra eksperimenter og observasjoner og bøyer seg ikke for instinktive følelser av alarm eller påstander om en antatt vitenskapelig “konsensus” (Legates et al. 2013). Formulering av en effektiv offentlig miljøpolitikk må være forankret i bevisbar vitenskap, ikke i en overflod av forholdsregler (More og Vita-More, 2013; Britiske House of Commons Science and Technology Committee, 2006).

Motsetninger med hensyn til metoder og påståtte fakta, gjør det vanskelig for en fordomsfri legmann å bedømme hvor sannheten faktisk ligger i debatten om global oppvarming. Dette er en av de viktigste årsakene til at politikere og kommentatorer støtter seg tungt til angivelige autorative uttalelser, utstedt av den ene eller andre siden i den offentlige diskusjonen. Argumentering fra myndighetenes side det motsatte av det den vitenskapelige metoden krever. Forsøk på å kvele debatten ved å henvise til autoriteter, hindrer mer enn hjelper vitenskapelig fremskritt og forståelse.

2. Globale klimamodeller

I motsetning til den vitenskapelige metode som er kort beskrevet i Seksjon 1, er datamodeller (kalt Global Climate Models eller GCM) spekulative tankeeksperimenter av modellører som ofte mangler en detaljert forståelse av de underliggende prosessene. Resultatene fra GCM er bare så pålitelige som de data og teorier som er “matet” inn i dem, noe forskere generelt anser som en alvorlig svakhet. Hvis naturlige klimapådriv og tilbakekoblinger ikke er perfekt forstått, så blir GCM ikke mer enn en øvelse i kurvetilpasning, eller endring av parametere til resultatene samsvarer med forventningene. Det sies at John von Neumann engang sa, “med fire parametere kan jeg modellere en elefant, og med fem jeg kan få den til å vrikke på snabelen” (Dyson, 2004).

Vær med på Underskriftskampanje mot klima-alarmistene

Faglitteraturen er full av innlegg fra ledende klimamodellører om at pådriv og tilbakekoblinger ikke er tilstrekkelig godt forstått, at data er utilstrekkelige eller altfor upålitelige, og at datamaskiner har for liten kapasitet til å løse viktige klimaprosesser. Mange viktige elementer i klimasystemet kan ikke bli korrekt simulert med nåværende generasjon av modeller, herunder atmosfærisk trykk, vind, skyer, temperatur, nedbør, havstrømmer, havis og permafrost.

De viktigste kjente mangler inkluderer modellkalibrering, ikke-lineære sammenhenger, og utelatelse av viktige naturlig klimavariasjoner. Modellkalibreringen er feil fordi det forutsettes at all temperaturøkning siden begynnelsen av den industrielle revolusjonen skyldes menneskelige CO2-utslipp. I virkeligheten startet merkbare menneskerelaterte utslipp først i midten av det 20. århundre. Ikke-lineære klimamodeller viser kaotisk adferd. Som et resultat kan individuelle simuleringer (“kjøringer”) vise ulike trendverdier (Singer, 2013b). Interne klimasvingninger (AMO, PDO, etc.) er tydelige i historiske temperaturdata, men likevel gjør GCM modellene ikke engang forsøk på å simulere dem. Dessuten tar ikke modellene med effekten av variasjoner i solens magnetiske felt, eller i variasjoner av kosmisk stråling, selv om det er kjent at disse fenomenene påvirker klimaet signifikant.

Generelt fungerer GCM dårlig når deres resultater vurderes mot empiriske data. Spesielt har følgende prognoser fra GCM blitt falsifisert av virkelighetens data:

  • IPCC påstand nr 1: En dobling av atmosfærisk CO2 ville føre til oppvarming på mellom 3 °C og 6 °C. Økningen i strålingspådriv som følge av en dobling av atmosfærisk CO2, er det generell enighet om vil være på 3,7 Wm2. Å omsette dette pådrivet til temperatur krever at det tas hensyn til både positive og negative tilbakekoblinger. IPCC-modellene har en sterk positiv tilbakekobling fra økende vanndamp, men utelukker negative tilbakekoblinger, slik som en samtidig økning i lave skyer. Derfor fremskriver de en oppvarmende effekt på 3 °C eller mer.

IPCC ignorerer økende bevis for at klimafølsomheten for CO2 er mye lavere enn det modellene bruker. Empiriske tester av klimafølsomhet for økende atmosfærisk CO2, indikerer at negative tilbakekoblinger dominerer, og at tilhørende oppvarming sannsynligvis er en størrelsesorden mindre enn det IPCC konkluderer med (Spencer og Braswell, 2008; Lindzen og Choi, 2011). Nivået til atmosfærisk metan (CH4) stiger saktere enn prognosene, og lystgass (N2O) utslippene forventes å falle når CO2-konsentrasjonen og temperaturen øker. Dette er en negativ klimatilbakekobling som det ikke tas hensyn til av IPCC. Andre pådriv og tilbakekoblinger IPCC har unnlatt å ta hensyn til, omfatter økning i lave skyer som en effekt av forsterket atmosfærisk vanndamp, havutslipp av dimetylsulfid (DMS), og tilstedeværelsen og den totale kjøleeffekten av både naturlige og industrielle aerosoler. Disse naturlige prosessene oppveier sannsynligvis det meste, eller kanskje all oppvarming som er forårsaket av økende CO2-konsentrasjoner. Figur 3 oppsummerer disse og andre funn om pådriv og tilbakekoblinger som vises i Kapittel 2 av CCR – II: Physical Science.

  • IPCC påstand nr 2: CO2 har ført til en atmosfærisk oppvarming på minst 0,3 °C i løpet av de siste 15 årene. IPCCs forfattere sammenligner resultatet fra (ufullstendige) klimamodeller som kun inkluderer naturlige klimavariasjoner med et datasett som representerer det 20. århundrets globale temperaturer (HadCRUT, British Met Office). De finner en større oppvarming i datasettet enn i modellberegningene, og den trekker den gale konklusjonen: at denne “overskytende” oppvarmingen må være forårsaket av påtrykk fra menneskeskapte drivhusgasser. I virkeligheten finnes ingen ekstra oppvarming. For det første fordi denne argumentasjonen forutsetter at modellene har perfekt kunnskap, informasjon og styrke, noe de ikke har. Og for det annet, fordi en lang rekke andre datasett enn HadCRUTs globale lufttemperatur, som foretrekkes av IPCC, ikke viser en oppvarmingstendens i løpet av andre halvdel av det 20. århundre. Se figur 4.
  • IPCC påstand nr 3: Et varmt ”fingeravtrykk” skal finnes i den øvre troposfære i de tropiske regionene. Observasjoner fra værballonger og satellitter (Microwave Sounding Unit – MSU) viser det motsatte. Det er enten flat eller fallende oppvarmingstendens med økende høyde i troposfæren (Douglass et al., 2007; Singer, 2011, Singer, 2013a).
  • IPCC påstand nr 4: Begge polområdene skal ha blitt varmet opp raskere enn resten av jorda i løpet av den siste delen av det 20. århundre. Mange arktiske områder og et begrenset område av den vest antarktiske halvøya ble varmere i siste halvdel av det 20. århundre, men den store polare østantarktiske isflaten har blitt kjøligere siden 1950-årene (O’Donnell et al., 2010)
    Mer fakta om klimamodellene og deres begrensninger er omtalt i kapittel 1 av CCR – II: Physical Science og er beskrevet i figur 5.

Vi konkluderer med at dagens generasjon av GCM er ute av stand til å gjøre nøyaktige framskrivninger om klimaet 10 år fremover, og da kan de det heller ikke for 100-årsperioden som brukes av politiske beslutningstakere. Resultatet fra slike modeller bør derfor ikke brukes til å veilede politikere før modellene har blitt validert og vist seg å gi riktige prognoser.

FIGUR 3

Fakta om temperatur, pådriv og tilbakekoblinger

FIGUR 4

Mangel på bevis for stigende temperaturer

En dobling av CO2 fra førindustrielt nivå (fra 280 – 560 ppm) vil sannsynligvis gi et temperaturpåtrykk på 3,7 Wm2 i den lavere atmosfæren, noe som i første omgang vil gi ca. ~ 1 °C oppvarming.

  • IPCC modellene understreker viktigheten av positiv tilbakekobling fra økende vanndamp og dermed fremskriver de en oppvarming på ~ 3 – 6 °C, mens empiriske data indikerer en størrelsesorden mindre oppvarming på ~ 0,3 – 1,0 °C.
  • I iskjerneprøver skjer endringer i temperaturen før tilsvarende endringer i atmosfærisk CO2 som kommer flere hundre år senere. Temperatur og CO2 er også frikoblet gjennom lange historiske og geologiske perioder; derfor kan ikke CO2 være den primære årsaken til de fleste temperaturendringer.
  • Nivået for atmosfærisk metan (CH4) de siste 20 år ligger godt under de verdiene som er anslått i IPCCs vurderingsrapporter. IPCCs temperaturprojeksjoner inkluderer disse overdrevne CH4 estimatene i sine modeller, og bør derfor nedjustere dem tilsvarende.
  • Tining av permafrost eller undersjøiske gasshydrater vil sannsynligvis ikke avgi farlige mengder metan med dagens oppvarming.
  • Det forventes at utsipp av lystgass (N2O) vil reduseres når CO2-konsentrasjonen og temperaturen stiger, noe som indikerer en negativ klimatilbakekobling.
  • Andre negative tilbakekoblinger for klimafølsomheten som enten er ignorert eller undervurdert av IPCC, omfatter økning i lave skyer grunnet mer atmosfærisk vanndamp, økning i utslipp av dimetylsulfid fra havet (DMS), og tilstedeværelsen og den totale kjøleeffekten av både naturlige og industrielle aerosoler.

Kilde: “Kapittel 2. Pådriv og tilbakekoblinger”, Climate Change Reconsidered II: Physical Science (Chicago, IL: The Heartland Institute, 2013).

Forskjell i overflatetemperatur mellom 1942-1995 og 1979-1997, basert på datasett som representerer land, hav og atmosfære:

LANDOVERFLATE Global (IPCC, HadCRUT) +0,5 °C
USA (GISS)
+0,5 °C
~ null
HAV Hav overflatetemperatur (SST)1
SST Hadley NMAT ~ null
~ null
~ null
ATMOSFÆRE Satellitt MSU (1979-1997)
Hadley radiosonde (1979-1997)
~ null
~ null
PROXYER Mest land overflatetemperaturer2 ~ null

Når ikke annet er angitt, brukes data fra navngitte offentlige etater.
1Gouretski et al. GRL, 2012;
2Anderson et al. GRL, 2013.

Postulater

Figur 2 angir fem postulater som danner grunnlag for IPCCs utsagn at global oppvarming er eller kommer til å bli, et resultat av menneskeskapte utslipp av klimagasser. Alle fem kan lett tilbakevises av observasjoner.

  • IPCC postulat nr 1: Oppvarmingen i det 20. århundre kan ikke forklares ved naturlig variasjoner. Temperaturdataene inneholder naturlige klimavariasjoner. De kan ikke beskrives ved tilpasning av rette linjer gjennom vilkårlige deler av et fundamentalt rytmisk, ikke-stasjonært datasett. Spesielt tar lineære tilpasninger ikke hensyn til meteorologiske, oseanografiske eller solare variasjoner på tidsskalaer fra ti år og oppover til tusen år. Det forutsettes til og med at den globale temperaturen ville vært uforandret i fravær av menneskeskapte utslipp av klimagasser. Hvorvidt IPCCs påstander er riktige, er avhengig av det tidsrom som velges (Davis and Böhling, 2001). For eksempel, har temperaturen vist avkjøling for 8000 og 2000 år siden; oppvarming for 20 000 år siden, og også siden 1850 og siden 1979, og statisk (ingen oppvarming eller kjøling) mellom 150 f.Kr. og 150 e.Kr. og siden 1997.

Global oppvarming i det 20. århundre skjedde i to perioder, mellom 1910–1940 og 1975 –2000, ved beskjedne økninger på litt over 1,5 °C/hundreår (British Met Office, 2013). I motsetning til denne lave naturlige oppvarmingen, viste noen meteorologiske stasjoner på 1920-tallet fortsatt høye naturlige økninger på opp til 4 °C/tiår eller mer (Chylek et al. 2004). Den første perioden (1910–1940) viser en global oppvarming som er helt naturlig (siden det skjer før den store økningen av klimagasser i atmosfæren), mens målinger gjort i løpet av slutten av det 20. århundre sannsynligvis viser for stor oppvarming på grunn av utilstrekkelig korreksjon for den urbane varmeeffekten. Sammenligning naturlige temperaturendringer i moderne og eldre tider er vanskelig grunnet mangel på direkte målinger før 1850. Imidlertid viser høykvalitets proxy temperaturverdier fra Grønlandsisens kjerneboringer for de siste 10 000 årene en naturlig variasjon i oppvarming og kjøling mellom +2,5 og −2,5 °C/århundre (Alley, 2000; Carter, 2010, fig. 7). Dette er signifikant mer enn økningene som er målt for Grønland eller for hele kloden i løpet av det 20. århundre.

  • IPCC postulat nr 2: Varmebølgen på slutten av det 20. århundre var større enn de tidligere naturlige toppene. De glasiologiske og nyeste geologiske måleseriene inneholder mange eksempler på temperaturer opp til 3 °C varmere eller mer enn den varmetoppen som ble rapportert i slutten av det 20. århundre. Under Holocene var det slike varmetopper i de egyptiske, minoiske, romerske og i middelalderens varmeperioder (Alley, 2000). Under Pleistocen, ble varmetoppene assosiert med mellomistidens oksygenisotopstadier 5, 9, 11, og 31 (Lisiecki og Raymo, 2005). I den sene Miocen og tidlige Pliocen (6 – 3 millioner år siden) var temperaturene hele tiden 2 – 3 °C over verdiene i det 20. århundre (Zachos et al., 2001).

FIGUR 5

Fakta om globale klimamodeller

FIGUR 6

Fakta om overflatetemperatur

  • Klimamodellene viste en atmosfærisk oppvarming på minst 0,3 °C i løpet av de siste 15 årene, mens temperaturen faktisk har vært stabil eller vist en svak avkjøling.
  • Klimamodellene viser en oppvarming av havet på minst 0,2 °C siden 2000, mens det faktisk ikke er observert noen oppvarming.
  • Klimamodellene viser et varmt område (”hot-spot”) i den øvre troposfæren i tropiske områder, men dette er ikke observert.
  • Klimamodellene viser at oppvarmingen ved slutten av det 20. århundre skal ha skjedd mot begge polene, mens den faktiske oppvarming var begrenset til de nordlige polare strøk.
  • Klimamodellene antar generelt en klimafølsomhet på 3 °C for en dobling av CO2 over førindustrielle verdier, mens meteorologiske observasjoner stemmer overens med en følsomhet på 1 °C eller mindre.
  • Klimamodellene undervurderer overflatefordampningen som er forårsaket av økt temperatur med en faktor på 3. Dette fører til en undervurdering av den globale nedbøren.
  • Klimamodellene beskriver endringen i aerosol-indusert infrarød (IR) stråling ufullstendig, til tross for studier som viser at ulike mineralaerosoler (for like belastninger (loadings)) kan føre til forskjeller i overflate IR-flux på mellom 7 og 25 Wm2.
  • Deterministiske klimamodeller har iboende egenskaper som gjør dynamisk forutsigbarhet umulig; innføring av teknikker for å håndtere dette (parameterisering) gir skjevheter i modellframskrivninger.
  • Begrensninger i datakraft hindrer klimamodeller i å løse viktige klimaprosesser, lav – oppløsnings modellene klarer ikke å fange opp mange viktige regionale og småskala fenomener slik som skyer.
  • Modellkalibreringen er defekt, da den forutsetter at all temperaturøkning siden begynnelsen av den industrielle revolusjon er et resultat av menneskelige CO2-utslipp. I virkeligheten startet de store menneskerelaterte utslippene kun fra midten av det 20. århundre.
  • Ikke-lineære klimamodeller viser kaotisk oppførsel. Som et resultat av dette kan individuelle simuleringer (“modellkjøringer”) vise ulike resultat.
  • Interne klimasvingninger (AMO, PDO, etc.) er viktige egenskaper i de historiske temperaturdata; klimamodellene forsøker ikke engang å simulere disse.
  • Dessuten mislykkes klimamodellene i å inkorporere virkningene av variasjoner i solens magnetisk felt eller i fluksen av kosmiske stråler Begge er kjente for å påvirke klimaet.

Kilde: “Kapittel 1. Globale klimamodeller og deres begrensninger,” Climate Change Reconsidered II: Physical Science (Chicago, IL: The Heartland Institute, 2013).

  • Om dagens globale overflatetemperatur kan sies å være en del av en oppvarmingstrend avhenger av hvor lang tidsperiode som analyseres.
  • På en klimatisk tidsskala på mange tusen år, er temperaturen synkende. På den historiske meteorologiske tidsskala i det siste århundret, har temperaturen steget. Over de siste 16 årene, har det ikke vært noen netto oppvarming, til tross for en økning i atmosfærisk CO2 på 8% – noe som representerer 34% av alle menneskelig relaterte CO2-utslipp til atmosfæren siden den industrielle revolusjon.
  • Fordi CO2 blandes i atmosfæren på ~ 1 år, er fakta nevnt ovenfor, en test på hypotesen om farlig oppvarming, en test som den ikke består.
  • Basert på HadCRUT datasett som foretrekkes av IPCC, var det to faser med oppvarming i det 20. århundre: mellom 1910-1940 og 1979 2000, med tilnærmet samme økning på litt over 1,5 °C/århundre. Den tidlige 20. århundrets oppvarming, var før de store industrielle utslipp av karbondioksid, og må derfor være naturlig. Oppvarmingen i løpet av den andre perioden kan (ved første øyekast) inneholde en liten menneskerelatert karbondioksid effekt, men oppvarmingen kan også ha blitt større på grunn av en urban varmeøyeffekt.
  • Andre temperaturdatasett viser ikke noen oppvarming sent i det 20. århundre slik som HadCRUT datasettet gjør (figur 3).
  • Det var ikke noe uvanlig i hverken størrelsen eller økningen av oppvarmingen på slutten av det 20. århundre, slik de er representert ved HadCRUT dataene, de faller godt innenfor det vi kjenner fra tidligere naturlige variasjoner.
  • Det er ingen empiriske bevis til støtte for påstanden om at en global oppvarming på 2 °C vil være til økologisk eller økonomisk skade.

Kilde: “Kapittel 4. Observasjoner: Temperaturer,” Climate Change Reconsidered II: Physical Science (Chicago, IL: The Heartland Institute, 2013).

Et lignende forhold mellom temperaturendringer som kommer før CO2 endringer (i dette tilfellet med flere måneders forsinkelser) kjennetegner også de mye kortere sykliske sesongvariasjonene målt på Hawaii og i andre meteorologiske målinger (Kuo et al., 1990). Med slike forsinkelser i nivåendringer av CO2, kan ikke endring i CO2 nivå føre til endring av temperaturen, men må enten selv være forårsaket av temperaturendringer, eller variere på samme måte som temperaturen som resultat av endringer i en annen (på dette stadium ukjent) variabel.

  • IPCC postulat nr 4: Solens pådriv er for lite til å forklare det 20. århundres oppvarming. IPCCs forfattere har konkludert med at solinnstrålingen alene er utilstrekkelig til å forklare oppvarmingen i det 20. århundre, ergo må CO2 være ansvarlig for resten. Imidlertid indikerer observasjoner at det er variasjoner i varmetransporten i hav og atmosfære fra ekvator mot polområdene, og at disse variasjonene er drevet av endringer i solens pådriv, styrt av variasjoner i solens magnetiske aktivitet (Soon og Legater, 2013).

Mottatt solinnstråling er oftest uttrykt som Total Solar Innstråling (TSI), utledet fra multi-proxy mål for solaktivitet (Hoyt og Schatten, 1993; utvidet og kalibrert av Willson, 2011; Scafetta og Willson, 2013). De nyeste anslagene basert på satellittobservasjoner (ACRIM-3 målinger), tyder på at TSI varierte mellom 1360 og 1363 W/m2 mellom 1979 og 2011. Variasjoner på ~ 3 W/m2 er i fase med den 11-årige solflekkperioden. Større endringer i TSI forekomme også samtidig med klimaendringer over lengre tidsskalaer. For eksempel anslo Shapiro et al. (2011) at TSI har økt fra Maunder Minimum til nå med så mye som 6 W/m2.

Vær med på Underskriftskampanje mot klima-alarmistene

Temperaturdata fra arktiske regioner på den nordlige halvkule viser en nær korrelasjon med TSI de siste 150 årene, begge i fase med den ~ 60–70 år multidekadale syklus (1890–1960). Dette er i motsetning til den målte stabile økningen av CO2 utslipp i den samme perioden som viser liten sammenheng med den sterke multidekadale (og kortere) opp- og nedgang i overflatetemperaturen over hele verden.

Til slutt, IPCC ignorerer variasjon i røntgenstråling, ultrafiolett stråling, og magnetisk fluks fra solen, hvor sistnevnte er særlig viktig for modulering galaktisk kosmisk stråling som kan føre til dannelse av lave skyer (Svensmark, 1988; Kirkby, et al., 2011). Figur 7 oppsummerer disse og andre funn om solare pådriv fra kapittel 3 av CCR – II: Physical Science.

  • IPCC postulat nr 5: Oppvarming på 2 °C over dagens temperatur vil være skadelig. Forslag om at 2 °C oppvarming vil være skadelig ble lagt frem på en konferanse organisert av British Met Office i 2005 (DEFRA, 2005). Verdien på 2 °C er helt vilkårlig og ble foreslått av World Wildlife Fund som politisk hensiktsmessig, snarere enn som en vitenskapelig begrunnet størrelse. Målet var satt som svar på bekymring for at politikerne ikke ville sette i gang politiske tiltak for å redusere CO2-utslipp med mindre de fikk et kvantitativt temperaturmål å strekke seg etter.

Det er gjort flere undersøkelser som tyder på at 2 °C økning i temperaturen ikke vil være skadelig for biosfæren. Den perioden som kalles Det holocene klimatiske optimum (ca. 8 000 år før nå) var 2–3 °C varmere enn i dag (Alley, 2000), og jorden hadde tilsvarende temperatur i flere millioner år i løpet av Miocen og Pliocen (Zachos et al., 2001). Det biologiske mangfold stimuleres mer av varmere enn kaldere klima (Idso og Idso, 2009). Høyere temperatur og forhøyet atmosfærisk CO2-innhold, stimulerer veksten sterkt av de fleste planter (Idso og Idso, 2011).

Til tross for en utbredt bruk av miljøorganisasjoner, lobbyister, og regjeringer, er det ingen empiriske bevis som støtter påstanden om at 2 °C oppvarming er en trussel mot jordens økologi eller miljø. Heller ikke er det noen overbevisende eksempler på at en oppvarming vil være dyrere enn en tilsvarende avkjøling (begge deler kan skje helt og holdent av naturlige grunner), siden enhver global forandring på 2 °C vil resultere i sammensatte lokale og regionale endringer, noen vil være økonomi- eller miljøgevinster, og andre skadelige.

Vi konkluderer med at verken hastigheten eller størrelsen på den rapporterte oppvarmingen sent i det 20. århundre (1979–2000) ligger utenfor normal naturlig variabilitet, og heller ikke var den på noen måte uvanlig, sammenlignet med tidligere episoder i jordens klimatiske historie. Videre er pådrivet fra solen på temperaturendringene sannsynligvis viktigere enn det i dag er anerkjent. Det mangler også bevis for at en 2 °C økning i temperaturen (uansett årsak) vil være skadelig.

FIGUR 7

Fakta om solens påvirkning

FIGUR 8

Fakta om kryosfæren

  • Bevisene øker for at endringer i jordens overflatetemperatur i stor grad er drevet av variasjoner i solaktiviteten. Eksempler på soldrevne klimaendringsepoker inkluderer den varme middelalderperioden, den lille istiden og varmeperioden i første del av det 20. århundre (1910 -1940).
  • Solen kan ha bidratt med så mye som 66 % av den observerte oppvarmingen i det 20. århundre, kanskje mer.
  • Sterke empiriske korrelasjoner er rapportert fra hele verden mellom solens variasjoner og klimavariable som temperatur, nedbør, tørke, flom, vannføring og monsunaktivitet.
  • IPCCs modeller inkluderer ikke viktige solare faktorer som variasjoner i magnetisk intensitet og de overvurderer betydningen av menneskerelaterte CO2-utslipp.
  • IPCC unnlater å vurdere betydningen av kjent empirisk sammenheng mellom solaktivitet, inntrengning av galaktiske kosmiske stråler, og dannelsen av lave skyer.
  • Den relative betydningen av hvordan sol og CO2 påvirker jordens klima forblir uløst. Klimamodellene klarer ikke å beregne virkningen av et stort antall kjente sol-klima sammenhenger.
  • Den rolige fasen solen har kommet inn i de seneste årene samt ekstrapolering av observert variasjon i solens aktivitetsmønstre tyder på en fremtidig avkjøling som kan komme i løpet av de neste tiårene.

Kilde: “Kapittel 3. Solar Forcing of Climate,” Climate Change Reconsidered II: Physical Science (Chicago, IL: The Heartland Institute, 2013).

  • Geofysiske datasett fra satellitter og fly som brukes for å kvantifisere den globale ismengden er korte og metodene er i sin spede begynnelse. Resultatene så langt tyder på at isen både på Grønland og i Antarktis er i nær balanse.
  • Dype iskjerneboringer fra Antarktis og Grønland viser at klimaendringer skjer både som stor istid – mellomistidsvariasjoner og som kortere tiårige- og hundreårige tilfeller med rask oppvarming og avkjøling, inkludert brå temperaturhopp.
  • Observerte endringer i temperatur, snøfall, isforskyvningshastighet, utbredelse av isbreer og kalving av isfjell både ved Grønland og i Antarktis, ser ut til å ligge innenfor rammene av naturlig klimavariasjoner.
  • Globalt sjøisdekke er omtrent likt det som var ved starten av satellittobservasjonene i 1979. Isreduksjonen i Arktiske havområder blir oppveid av isveksten rundt Antarktis.
  • I løpet av de siste 25 000 år (siste del av Pleistocen og Holocene) har isbreer verden rundt endret seg i takt med skiftende klima, til tider krympet til størrelse og volum som er mindre enn i dag.
  • Til tross for dette faktum, viser isbreer rundt om i verden at de endrer seg på grunn av lokale klimavariasjoner, og ikke følger globale temperatursvingninger på en enkel og ensartet måte.
  • Tropiske isbreer både i Sør-Amerika og Afrika har trukket seg tilbake de siste 100 år på grunn av redusert nedbør og økende solinnstråling. Noen isbreer andre steder har blitt redusert siden slutten av Den lille istid.
  • Data fra global brehistorie støtter ikke påstandene fra IPCC om at de fleste isbreene i dag trekker seg tilbake og smelter på grunn av CO2-utslipp.

Kilde: “Kapittel 5. Observasjoner: kryosfæren “ Climate Change Reconsidered II: Physical Science (Chicago, IL: The Heartland Institute, 2013).

4. Indisier

Som sin tredje type argument, presenterer IPPC indisier som viser til naturlige fenomen som er kjent for å variere med temperaturen. Eksempelvis velger IPCC alltid å peke på negative virkninger for plante- og dyreliv og menneskelig trivsel. Når påstander om at slike fenomen sies å være et resultat av menneskeskapt global oppvarming, mangler nesten alltid minst ett av de følgende tre krav til vitenskapelig forankring:

(1) Korrelasjon etablerer ikke forhold mellom årsak og virkning. Korrelasjon mellom et synkende antall isbjørner og en stigende temperatur etablerer ikke en årsakssammenheng mellom dem, for det er slett ikke uvanlig for to ting å variere parallelt med andre påvirkninger.

(2) Kontroll med naturlige variasjoner. Vi lever på en dynamisk planet der alle aspekter av det fysiske og biologiske miljøet er i konstant endring av helt naturlige grunner (noe som naturligvis også gjelder temperaturendring). Det er galt å tro at det ikke vil bli endringer selv uten menneskers tilstedeværelse. Klimaet vil, for eksempel, være annerledes om 100 år, helt uavhengig av hva mennesker gjør eller ikke gjør.

(3) Lokale temperaturdata som bekrefter oppvarming. I mange studier av klimaendringers virkning på dyrelivet, antar man at temperaturen har steget, ekstremvær forekommer hyppigere, etc., uten å sjekke at de relevante lokale temperaturdataene samsvarer med den postulerte langtidstrenden for oppvarmingen.

Alle fem av IPCCs påstander som baserer seg på indisier oppført i figur 2 kan gjendrives.

  • IPCC påstand nr 1: Uvanlig smelting av fjellbreer, arktisk havis og polare iskapper. Den smeltingen som skjer av fjellbreer, arktiske havis og polare iskapper skjer ikke med “unaturlig” hastighet og er ikke bevis for en menneskelig påvirkning av klima. Både Grønlands (Johannessen et al. 2005; Zwally et al., 2005 ) og Antarktis’ (Zwally og Giovinetto, 2011 ) iskapper er nesten i balanse. Det globale havisområdet er i dag like stort som da det først ble målt ved satellittobservasjoner i 1979 (Humlum, 2013) og overstiger vesentlig det isdekke vi hadde i tidligere, varmere tider.

Dalbreer vokser og avtar på tiårige, hundreårige, og tusenårige tidsskalaer, og det er ingen bevis for at deres nåværende endringer faller utenfor langsiktige trender eller er relatert til menneskeskapte CO2 utslipp (Easterbrook,2011). Figur 8 oppsummerer funnene i kapittel 5 av CCR – II: Physical Science angående isbreer, sjøis og iskapper ved polene.

  • IPCC påstand nr 2: Det globale havnivå stiger med økt hastighet og oversvømmer tropiske korallatoller. Havnivåstigning akselerer ikke (Houston og Dean, 2011). Det globale gjennomsnittlige havnivået fortsetter å øke med sin langsiktige hastighet på 1–2 mm/år (Wöppelmann et al., 2009). Det lokale og regionale havnivået fortsetter å vise typisk naturlig variasjon – noen steder stigende og andre steder fallende. Uvanlig havnivåstigning drukner derfor ikke Stillehavets koralløyer, og heller ikke er øyene forlatt av “klimaflyktninger”.

De beste tilgjengelige data viser at dynamiske variasjoner i havnivået i Stillehavet er i samsvar med El Niño – La Niña periodene, i tillegg til en naturlig langsiktig økning slik som målt i andre verdenshav (Australian Bureau of Meteorology, 2011). Oversvømmelse av øyenes strender er ikke et resultat av havnivåstigning, men skyldes springflo eller stormflo i kombinasjon med press fra graving og redusert (eller synkende) grunnvannstand. Folk som emigrerer fra øyene gjør det av sosiale og økonomiske grunner og ikke på grunn av en miljøtrussel.

En annen påstand basert på følgene av klimaendring på havet, er at økt ferskvannsavrenning til havet vil forstyrre det globale termohaline2 sirkulasjonssystemet. Men størrelsen av naturlige svingninger i det globale havsirkulasjonsystemet er ennå ikke fullstendig kartlagt (Srokosz et al., 2012). Forskning så langt gir ingen bevis for endringer som ligger utenfor de naturlige variasjonene, heller ikke fra en skadelig påvirkning fra økte menneskeskapte CO2-utslipp. Se figur 9 for flere fakta om klimaendringer og hav fra kapittel 6 i CCR-II Physical Science.

  • IPCC påstand nr. 3: Intensitet og variasjon av tørke, flom og monsuner øker. Koblingen mellom oppvarming og tørke er svak, og global fordampning (målt ved en standardmetode: pan evaporation) falt i løpet av det 20. århundre (Roderick et al., 2009). Huntington (2008) konkluderte at den gjennomsnittlige globale nedbør over land hadde økt med ca. 2 % i perioden 1900–1998. Imidlertid er endringer i hydrosfæren av denne typen svært variable, og viser en tettere sammenheng med multidekadal klimavariasjon enn de gjør med global temperatur (Zanchettin et al., 2008).

Monsunintensiteten korrelerer bedre med variasjoner i solens aktivitet enn med økning av atmosfærisk CO2, og både den søramerikanske og asiatiske monsunen var mer aktive under den lille istid, og mindre aktive under den varme middelalderperioden (Vuille et al., 2012), noe som indikerer at det ville være mindre intensitet hvis verden blir varmere. Se figur 9 for mer fakta om monsuner, tørke og oversvømmelser som er presentert i kapittel 6 CCR – I: Physical Science.

  • IPCC påstand nr 4: Global oppvarming fører til mer, eller mer intense skogbranner, regn, stormer, orkaner, og andre ekstreme værhendelser. Et av de få områdene hvor IPCC har distansert seg fra populære, men gale påstander fra mange miljøvernere og politikere, gjelder ekstremvær. I 2012 erkjente IPCC-rapporten at sammenheng mellom global oppvarming og skogbranner, nedbør, stormer, orkaner, og andre ekstreme værhendelser ikke er bevist (IPCC, 2012).

Det er NIPCCs analyse enig i. Ikke i noe tilfelle er det vist en overbevisende sammenheng mellom oppvarmingen de siste 100 år, og økninger i noen av disse hendelsene. I stedet er antallet og intensitet av ekstreme hendelser varierende. De øker og avtar i antall fra ett sted til et annet og ofte parallelt med naturlige dekadiske eller multidekadiske klimasvingninger. Figur 10 oppsummerer viktige fakta om dette som er presentert i kapittel 7 av CCR – II: Physical Science.

  • IPCC påstand nr 5: Uvanlig smelting av boreal permafrost eller gasshydrater fra havbunnen forårsaker oppvarming på grunn av metanutslipp. I historisk tid har metankonsentrasjonen økt fra ca. 700 ppb (parts per billion = deler i en milliard) i det 18. århundre til dagens nivå på nær 1800 ppb. Økningen i metankonsentrasjonen flatet ut mellom 1998 og 2006 på rundt 1750 ppb, noe som kan skyldes tiltak på den tiden, som å tette lekkasje fra brønner, rørledninger og distribusjonsanlegg (Quirk, 2010). Nylig, siden ca. 2007, har metankonsentrasjonene begynt å øke igjen, muligens på grunn av en kombinasjon av lekkasjer fra skifergassboring og reduksjon av arktisk permafrost.

Bidraget av økt metan i strålingspådriv siden det 18. århundre er estimert å være beskjedne 0,7 Wm2. I alle tilfelle er det ikke bevis for at dagens endring i arktisk permafrost er noe annet enn naturlig. Mesteparten av jordens gasshydrater forekommer i lave konsentrasjoner og i sedimenter på så store dyp under havbunnen eller i permafrost på land at de vil knapt bli påvirket av oppvarming selv over tusen år.

Vi konkluderer med at det ikke finnes noen uavhengige bevis for at ugunstige endringer i det globale miljøet er forårsaket av menneskelig relaterte CO2 utslipp. Spesielt vil ikke kryosfæren smelte med en økende hastighet; havnivåstigningen akselererer ikke; ingen systematiske endringer er dokumentert i fordampning eller nedbør eller i størrelse eller intensitet av ekstreme meteorologiske hendelser; og økt frigjøring av metan til atmosfæren fra permafrost eller fra gasshydrater under havbunnen er usannsynlig.

FIGUR 9

Fakta om hydrosfæren

FIGUR 10

Fakta om ekstremvær

Havene

  • Kunnskap om lokale havnivåendringer er viktig for kystsoneforvaltningen. Slike endringer skjer med vidt forskjellige hastigheter rundt om i verden, typisk mellom omtrent +5 og -5 mm/år.
  • Globalt (eustatisk) havnivå, som bare har begrenset verdi for kystsoneforvaltningen, steg med en gjennomsnittlig hastighet på mellom 1 og 2 mm/år i løpet av det siste århundret.
  • Analyse av havnivå bestemt ved satellitt-høydemålinger indikerer en global økning siden 1993 på mer enn 3 mm/år, men den kompliserte databehandlingen og bruk av en ny metode, utelukker at dette resultatet kan anses å være sikkert.
  • Hastigheten i globale havnivåendringer varierer periodisk over mange tiår, og viser ingen akselerasjon i nyere tid. Det finnes heller ikke noen enkel sammenheng med økende CO2 utslipp.
  • Stillehavets korallatoller drukner ikke av ekstra havnivåstigning, snarere er atollenes strandlinjer direkte påvirket av været og av sjeldne tilfeller av springflo, havnivåvariasjoner på grunn av ENSO (El Niño Southern Oscillation), og konsekvenser av økende befolkningstetthet.
  • Ekstra havnivåstigning på grunn av varmeutvidelse er også lite sannsynlig da nettverket av Argobøyer ikke viser signifikant oppvarming av havet i løpet av de siste ni årene (Knox og Douglass, 2010).
  • Selv om omfanget av naturlig variasjon ennå ikke er fullt forklart, mangler det dokumentasjon for endringer i senere tid av global havsirkulasjon som ikke kan ha naturlige årsaker og derfor kan skyldes menneskeskapte CO2 utslipp.

Monsuner, tørke og oversvømmelser

  • Bevisene er svake for at en generell økning i global nedbør i løpet av det 20. århundre ikke kan skyldes en naturlig multidekadal klimarytme.
  • Monsun-nedbøren er ikke blitt mer variabel eller intens i slutten på det 20. århundre. I stedet fulgte nedbøren stort sett variasjoner i solaktiviteten.
  • Søramerikanske og asiatiske monsuner var mer aktive under den lille istiden og mindre aktive under den varme middelalderperioden. Verken globale eller lokale endringer i vannføring har vært knyttet til CO2 utslipp.
  • Sammenhengen mellom tørke og global oppvarming er svak, ettersom alvorlig tørke skjedde både i den varme middelalderen og i den lille istid.

Kilde: “Kapittel 6. Observasjoner: Hydrosfæren,” Climate Change Reconsidred II: Physical Science (Chicago, IL: The Heartland Institute, 2013).

  • Variasjoner i lufttemperatur avtar på alle tidsskalaer når den gjennomsnittlige lufttemperaturen stiger.
  • Derfor er påstanden om at den globale oppvarmingen vil føre til mer ekstremt klima og vær, teoretisk gal; påstanden er heller ikke støttet av empiriske bevis. Det gjelder også for ekstreme varmeperioder.
  • Selv om enkelte regioner har opplevd betydelig endringer i intensitet eller i antall ekstreme hendelser i løpet det 20. århundre, er det for jorden som helhet, ikke sammenheng mellom slike hendelser og global oppvarming i de siste 100 år.
  • Observasjoner fra hele kloden viser at tørke ikke er blitt mer ekstrem eller uberegnelig på grunn av global oppvarming. I de fleste tilfeller er de verste tørkeperiodene i den nedskrevne meteorologiske historien mer beskjedene enn den tørken som skjedde med jevne mellomrom i mye kaldere perioder.
  • Det er lite eller ingen bevis for at nedbøren vil bli mer variabel og intens i en varmere verden, faktisk viser noen observasjoner det motsatte.
  • Det har ikke vært noen økning i hyppighet eller intensitet av stormvær i moderne tid.
  • Til tross for den tilsynelatende “enestående” oppvarming i det 20. århundre, har det ikke vært noen økning i intensitet eller hyppighet av tropiske sykloner globalt eller i noen bestemte havområder.
  • Den vanlige oppfatningen at det 20. århundres oppvarming ble ledsaget av en økning i ekstremvær er en misforståelse på grunn av overdreven medieoppmerksomhet, og har ingen basis i fakta (Khandekar, 2013).

Kilde: “Kapittel 7. Observasjoner: Ekstremvær,” Climate Change Reconsidered II: Physical Science (Chicago, IL: The Heartland Institute, 2013 ).

5. Retningslinjer og anbefalinger

Den grønne – røde team strategien som ble skissert i introduksjonen forutsetter at det finnes beslutningstakere i industri og regjeringer som foretar fornuftige politiske beslutninger basert på den beste tilgjengelige forskningen. Derfor, selv om det er en brukbar metode til å oppdage og avsløre alle sider av et argument, er ikke en to team strategi nok til å avgjøre en sak.

Til dags dato har de fleste regjeringsrepresentanter til FNs rammekonvensjon om klimaendringer, overlatt til FNs klimapanel å fastsette sine nasjonale klimapolitiske tiltak. Med mer enn 20 års erfaring, er det nå åpenbart at denne tilnærmingen har vært feil. Resultatet er utgifter på hundrevis av milliarder av dollar for å innføre en energipolitikk som nå ser ut til å ha vært unødvendig, eller i det minste ikke tidsmessig og dessuten ineffektiv.

De vitenskapelige funnene til NIPCC-teamet peker på flere politiske anbefalinger som er ganske forskjellige fra de som har kommet fra FNs klimapanel og tilhørende etater, byråer og andre FN organer. Vi gir følgende anbefalinger:

  • Planer for å avverge klimatrusler bør ta hensyn til de langsiktige trender, men nytten bør være tilpasset situasjonen og investeringer utsettes til handling er nødvendig, og at de sannsynligvis vil bli kostnadseffektive. Risikoen for mer langsiktig klimaendringer skjer over perioder på tiår til hundrevis eller tusenvis av år. Hastetiltak for å “stoppe global oppvarming” er ikke nødvendige, og vil nesten helt sikkert være bortkastet eller skadelig for menneskelig og økonomisk frihet.
  • Snarere enn kun å stole på IPCC for vitenskapelige råd, bør politikerne rådføre seg med uavhengige, ikke statlige organisasjoner og forskere som er fri for økonomiske og politiske interessekonflikter. Det kinesiske Academy of Sciences tok et viktig skritt i den retningen ved å oversette og publisere en forkortet utgave av de to første bindene i NIPCCs Climate Change Reconsidered serie.
  • Klimaendringer, menneskeskapte eller ikke, er et globalt fenomen med svært forskjellige effekter i ulike deler av verden. De enkelte nasjonene bør ta ansvar for å sette sine egne klimapolitiske mål, basert på de farer som gjelder for deres spesielle geografi, geologi, vær, og kultur – slik India har begynt å gjøre ved å sette opp et rådgivende indisk nettverk for omfattende klimaendringsvurderinger (INCCCA) (Nelson, 2010).
  • Vær oppmerksom på at den teoretiske faren for farlig menneskeskapt global oppvarming bare er en liten del av en mye bredere klimafare – de ekstreme naturlige vær og klimatiske hendelser som naturen gir oss av og til, og alltid vil gjøre (Carter, 2010). Orkankatastrofen Katrina i USA i 2005, flommen i Storbritannia i 2007, og de tragiske skogbrannene i Australia i 2009 viser at myndighetene selv i avanserte, velstående land, ofte er mangelfullt forberedt på klimarelaterte katastrofer av naturlig opprinnelse.
  • Klimaendringer som en naturlig fare er like mye et geologisk som det er et meteorologisk problem. Ved geologiske farer er ansvaret hovedsakelig overlatt til sivilforsvarsmyndigheter som gir publikum nøyaktig og saklig informasjon om jordskjelv, vulkanutbrudd, tsunamier, stormer og oversvømmelser (som er både klima og værhendelser), for deretter å planlegge for å redusere og tilpasse seg konsekvensene når slike hendelser inntreffer.

Ideen om at det kan finnes en universal global løsning på fremtidige klimaendringer, som anbefalt av FN, unnlater å forholde seg til reelle klimatiske og klimarelaterte farer. Denne ideen har også gjort klimaendringer til en politisk sak, lenge før vitenskapen var tilstrekkelig avansert til å informere politikerne. En bedre løsning ble foreslått av Ronald Brunner og Amanda Lynch:

Vi må bruke en tilpasset styring for å gjennomføre tiltak for å takle farlige klimahendelser etter hvert som de skjer, og som oppmuntrer til mangfold og innovasjon i jakten på løsninger. På denne måten kan det svært omstridte “global oppvarming” problemet bli omgjort til et tema hvor hver kultur og samfunn rundt om i verden har en egeninteresse (Brunner og Lynch, 2010).

6. Konklusjon

Få forskere benekter at menneskelig aktivitet kan ha en virkning på det lokale klima eller at summen av slike lokale effekter hypotetisk kan øke til et signal som kan observeres globalt. Det sentrale spørsmål som må besvares, er imidlertid om det menneskeskapte globale signalet er stort nok til å bli målt, og hvis det så er, vil det være eller er det sannsynlig at det kan bli en farlig endring som er større enn naturlig variabilitet?

NIPCCs konklusjon, trukket fra en omfattende gjennomgang av vitenskapelige bevis, er at ethvert menneskelig globalt klimasignal er så lite at det kan håndteres som bakgrunnsvariasjon i det naturlige klimasystemet og at de ikke er skadelig. Samtidig vet vi at globale temperaturforandringer skjer, som det alltid naturligvis gjør. En periode med stabil temperatur eller nedkjøling har etterfulgt den svake oppvarmingen i det 20. århundre. Det er sikkert at lignende naturlige klimaendringer vil fortsette å skje.

På bakgrunn av slike fakta, er den mest forsvarlige klimapolitikk å forberede og tilpasse seg til ekstreme klimahendelser og -endringer uavhengig av deres opprinnelse. Tilpasningsdyktig planlegging for fremtidige farlige klimahendelser og -endringer må være skreddersydd for å møte kjent hyppighet, størrelse og risiko ved naturlig forandringer. Når de er på plass, vil planene gi en adekvat respons på hvilken som helst endring som vil komme – menneskeskapt eller ikke .

Politikere bør motstå press fra lobbygrupper som vil bringe de forskerne til taushet som stiller spørsmål ved IPCCs autoritet når den hevder å tale på vegne av “klimavitenskapen.” Climate Change Reconsidered II: Physical Science avslører et vitenskapelig miljø som er meget usikker på påliteligheten av IPCCs datamodeller, deres postulater og deres tolkning av indisier. Denne kritikken kommer ikke fra en “frynsete del” av klimavitenskapen: Den fremkommer tydelig og er gjentatt i tusenvis av artikler i den fagfellevurderte litteraturen. Den anerkjente britiske biologen Conrad Waddington skrev i 1941, Det er… viktig at forskere må være forberedt på at deres favoritteorier viser seg å være feil.

Vær med på Underskriftskampanje mot klima-alarmistene

Vitenskapen som en helhet kan ikke tillate at sin bedømmelse av fakta blir forvrengt av ideer om hva som burde være sant, eller hva man kan håpe på er sant (Waddington, 1941).

Denne forutseende uttalelse fortjener grundig omtanke av de som fortsetter å hevde den moteriktige tro, selv i møte med sterke empiriske bevis for det motsatte, at menneskelige CO2-utslipp vil føre til farlig global oppvarming.


Tony Heller «knuser» klima-alarmistene med fakta om orkanen Harvey!


I denne videoen «knuser» Tony Heller klima-alarmistene med fakta om orkanen Harvey! Cicero har gått høyt på klima-alarmistenes banehalvdel og erklærer Helvete og høyt vann er sluppet løs over Houston. Gjennom slike «vitenskapelige» oppslag har vi egentlig fått bekreftet vår mistanke om at tenkningen hos offentlig finansiert forskning er religiøs!

Nesten 12 års orkantørke

Bare noen år før Harvey var der et oppslag i Live Science i 2015 om at det ikke har vært orkaner i området i de siste 9 årene. Den 24. august 2017 når Harvey slo til, var det 11 år siden siste store orkanen som nådde land. Dette markerte den lengste dokumenterte perioden i USA sin historie uten orkaner. 11 år med totalt orkantørke!

Så når de endelig får en orkan etter 11 år med tørke så kommer klima «ekspertene» og er sikker på at den ble skapt på grunn av klima endringer. Eller i hvert fall ble den sterkere på grunn av klima endringer. Dette gir ikke mening, sier Heller.

Det korrekte vitenskapelig standpunkt

Skulle man faktisk ta et vitenskapelig standpunkt så må man si at klima endringer skaper færre orkaner. Ikke flere. Orkantørke er tilfelle ikke bare i USA, men Australia har også opplevd det samme. Her opplever de en rekord i utsettelsen av når orkanene kommer og antallet er i tillegg unormalt lavt, i følge «Bureau of Meteorology». Dette rapporteres av news.com.au

Les mer: Hvordan de fikk 97% konsensus.

Når USA «endelig» får en orkan etter nesten 12 års tørke så gjør klima-alarmistene det innlysende. De skylder på klimaendringer og indirekte derved også på CO2.

Klimaforsker Andrew Dessler – Helgarderer

I en artikkel har klimaforskeren Andrew Dessler som er professor i Atmosfærisk vitenskap ved Texas A&M Universitetet, fortalt at «Vi vet at hav-hevingen gjorde flom bølgen større, og varmere hav og temperatur vil med sikkerhet øke den totale nedbøren.» Seks år tidligere fortalte den samme Dessler at folk måtte bli vant til de varme og tørre somrene som de hadde i 2011 for resten av dette århundret.

Med andre ord han har «spådd» at det blir både varmere og tørrere og at det blir varmere og våtere. Er ikke det flott vitenskap fra en professor i Atmosfærisk vitenskap ved Texas A&M Universitetet? Man må si seg enig med Tony Heller at det er vanskelig å ikke slenge en god spøk etter slik «forskning».

Klimaforsker Katharine Hayhoe – Helgarderer

På samme viset har en annen klimaforsker, Katharine Hayhoe, spådd en reduksjon i nedbøren i Texas som følge av global oppvarming. Dette i henhold deres modeller.

Les mer: Jordens vegetasjon har økt med 2 x USA sitt areal.

Hvis man faktisk går inn i abstraktet hun har skrevet så vil man snart finne ut, slik som Tony Heller forteller, at de har modeller som forutsier alle varianter uansett hva som kommer. De har modeller som forteller at økt oppvarming gir tørrere sommer (BM modeller) og at økt oppvarming gir våtere sommer (EW modellene). Så uansett hva som skjer i naturen, så har de en eller annen modell som passer. Det hele begynner å bli ganske latterlig.

Texas blir kjøligere

Tony Heller viser deretter at de ubehandlede NOAA temperaturer i Texas viser en synkende tendens og ikke økende. I tillegg er økt nedbør forbundet med kjølig klima og ikke varmt. Alaska er USA sin nest våteste stat og det er ganske kaldt der oppe, forteller Heller.

Texas er heller ikke ukjent med store nedbørsmengder. I 1935 satte de verdensrekord med 22 tommer (55, cm) nedbør på 2 timer og 45 minutter. I 1979 fikk de 43 tommer (109,22  cm) på 24 timer.

Dagen før rekorden i Texas i 1935 fikk Colorado nesten like mye nedbør og de er ikke i nærheten av hverken et varmt eller kaldt hav. De fikk 24 tommer regn på 6 timer.

Black Sunday

I tillegg hadde Texas bare noen uker før en enorm støvstorm som de kaller «Black Sunday». De hadde også tidenes største tornado som blåste et tog totalt av jernbanen. Totale ødeleggelser. Alt dette lenge før hysteriet om klima-endringer som man hører fra alarmistene i dag.

Heller oppsummerer at i 1935 hadde de rekordstore orkaner, rekord i nedbør, rekord i tørke og rekord i tornado, samtidig som CO2 nivåene var på ett førindustrielt nivå. Det er med andre ord bare «Bull-Shit» det som klima-alarmistene kommer med når de forsøker å koble dagens klima til menneskeskapte klimaendringer.

Syv -7- orkaner i 1886

Til sammenligning ble samme område i USA truffet av ikke mindre en syv -7- orkaner i 1886. Texas ble truffet av ikke mindre enn fire -4- orkaner på ett og samme året, hvorav to -2- var på størrelse med Harvey. I 1886 var det mindre en 300 ppm CO2 i atmosfæren og Texas fikk fire orkaner.

Nå etter nesten 12 års tørke og Texas får en -1- orkan så skylder alarmistene på CO2? Det er ikke vitenskap det er overtro i beste fall. Eller for å sitere Heller: «Det er idioti»

Den hvite mannen får skylden

I 1846 forteller en avis i Australia at der har vært store klimatiske endringer. Enorme nedbørsmengder og oversvømmelser. Vannet flommer ned fra himmelen og tar med seg vegetasjon og jord fra fjellene og forsvinner like fort ned i sprekker og blir borte. Aboriginer forteller at det er den vite mannen som er skyld i klimaendringene.

Les mer: Klimafornekter – politisk trakassering av naturfaglig kompetanse

Så den hvite mannen har fått skylden for klimaendringene i nesten 200 år. Før det igjen, var det heksene som fikk skylden for klimaendringene.

Oppsummert

Orkanen Harvey har ingen ting å gjøre med global oppvarming eller klima-endringer. I 1963 stanset orkanen Flora over Cuba og drepte nesten 8000 mennesker og det regnet over 100 tommer. Det var da midt i den verste skremmeperioden om klima-endringer som følge av den antatt kommende istiden.

Nå som vi er i skremmeperioden for global oppvarming så blir vi «skremt» av klima-endringer pga CO2.

Vel ikke alle biter på agnet tydeligvis. Vi klima-skeptikere «står han av» som en nordlending ville sagt det!

Les mer: Et lite utvalg av klima-skepsis

 

 

 


Et lite utvalg av «klima-skepsis»


Et lite utvalg av «klima-skepsis»

Her er et lite utvalg av «klima-skepsis» som journalister fra Dagbladet, Aftenposten, VG, TV2 og NRK faktisk burde sette seg ned å gå nøye gjennom. Litt humor, litt filosofi blandet med en mengde tung fysikk, matematikk og fakta. Den som etter dette fremdeles uttaler at klimadebatten er ferdig og at saken er avgjort er definitivt ikke interessert i fakta men har tatt klimadebatten inn i en religiøs kontekst.

I det minste burde de se og lytte til den Norsk-ættede Nobels prisvinner i fysikk: Ivar Giæver sitt innlegg nedenfor. Han setter tingene i litt perspektiv.

Det bør også nevnes at med ordet «klima-skepsis» så er det ikke en skepsis til klima men til IPCC og alarmistenes dommedagsprofetier som menes.

Nobel Laureate Smashes the Global Warming Hoax

Nobel laureate Ivar Giaever’s speech at the Nobel Laureates meeting 1st July 2015.
Ivar points out the mistakes which Obama makes in his speeches about global warming, and shares other not-well known facts about the state of the climate.

Conversation with global warming skeptic Anthony Watts

Spencer Michels interviews one of the nations’s most read climate skeptics Anthony Watts. Watts believes much of the data used to support global warming theories is faulty. The big problem, as Watts sees it, is that the stations were temperatures are gathered are too close to urban developments where heat is soaked up and distorts the readings. So it looks like the earth is warming though it may not be.


Mark Steyn – The Fraudulent Hockey Stick – 10th ICCC

The ebullient Mark Steyn is being sued by self-styled ‘Climate Scientist’ (really a plain Geologist) Michael Mann for pointing out the truth of Mann’s perversion of science and his invention of a new climate history with his dodgy ‘Hockey Stick’.
Recorded at the 10th ICCC on the 12th June, 2015.

Climate Change Dropped from White House Web Site w/ Dr. Tim Ball

Our guest on this week’s show is renowned climatologist, Dr. Tim Ball returning from a visit with President Trump’s cabinet to discuss energy policy and climate change. Last time we had Tim on our show he totally debunked the tired old propaganda of “97% of scientists agree” and did so in under 2 minutes!!!

Tim Ball – The Deliberate Corruption of Climate Science

«Dr. Ball is rising to the top of some of my favorite ethical, and skeptical scientists.  In studying AGW I became aware that there were scientists who were corrupt.  That shook me to my core.  When I was a science student at Oregon State University I was often reminded that a hypothesis was just that, until it had been «dipped in the acid of truth» many times.  Today, greed and corruption is rampant. I look forward to the day when this all ends and we can again begin to trust our scientists. OBTW, don’t»

«What I enjoyed most about this talk s the fact that the speaker examined some of the psychological aspect of people who have become attached to the climate change debate. During the 1990s there was a lot of propaganda fed to small children. From the efforts of climate fraud Al Gore to a host of children’s books films, and school lessons. A generation of young people have been propagandized and traumatized. This process can be seen in climate change and health care.Combined with the total elimination of critical thinking skills from education convincing the public of the truth is going to be an uphill task. People who respond with emotion rather than reason cannot think rationally and find it extremely difficult to change in ill formed opinion»

Dr Fred Goldberg Squashes Climate Alarmism

Fake Man-Made Climate Change Alarmism has been gripping the planet, and followers of this insidious cult of CO2 have been frightening millions of people for decades. Now Dr Fred Goldman exposes the so-called «Science» of Dangerous Man-Made Climate Change for the complete nonsense that it is.

Global Warming Hoax, Best Document Ever

While the global temperature is starting to decline as we go into the Mini-Ice-Age, the politically driven ( UN, IPCC, Al Gore) mainstream scientists are still propagandizing Global Warming to access to funding.

THE TRUTH SHORT TERM TIMELINE

Discounting any VEI 7 super volcanic activities, or meteorite impact, the drop off (caused by a “solar hibernation”, a pronounced reduction in energy coming from the Sun causing earth weakening defense against cosmic rays) should begin 2017 and coldest by 2021, and with heaviest snowfall by 2027: http://seawapa.org/mia

The Great Global Warming Swindle Full Movie

The Great Global Warming Swindle. Originally broadcasted March 8, 2007 on British Channel 4.

A documentary, by British television producer Martin Durkin, which argues against the virtually unchallenged consensus that global warming is man-made. A statement from the makers of this film asserts that the scientific theory of anthropogenic global warming could very well be «the biggest scam of modern times.»

A must see for truth-seekers everywhere…

Climate Scientist Debates Global Warming Skeptics and Climate Change Deniers

Dr. Judith Curry Explains The Reality Of Bad Climate Science And Bad Politics

Judith A. Curry is an American climatologist and former chair of the School of Earth and Atmospheric Sciences at the Georgia Institute of Technology. Her research interests include hurricanes, remote sensing, atmospheric modeling, polar climates, air-sea interactions, and the use of unmanned aerial vehicles for atmospheric research. She is a member of the National Research Council’s Climate Research Committee. As of 2017, she has retired from academia.Curry is the co-author of Thermodynamics of Atmospheres and Oceans (1999), and co-editor of Encyclopedia of Atmospheric Sciences (2002), as well as over 140 scientific papers. Among her awards is the Henry G. Houghton Research Award from the American Meteorological Society in 1992.
Regarding climate change, she thinks that the IPCC reports typically neglect what she calls the «Uncertainty Monster» in projecting future climate trends, which she calls a «wicked problem.» Curry also hosts a popular science blog in which she writes on topics related to climate science and the science-policy interface.

Tables turned: Scientist Judith Curry and Author Mark Steyn question, school Sen Markey on climate

Hearing: Data or Dogma? Promoting Open Inquiry in the Debate over the Magnitude of Human Impact on Earth’s Climate
US Senate Committee on Commerce, Science, and Transportation. December 8, 2015

Data or Dogma? – U.S. Senate Investigates «Climate Change»

Climate Change investigated by US Senate; «Data or Dogma». U.S. Senate Investigates the Climate Change Alarm 8th Dec 2015. Chairman; Senator Ted Cruz. Eco-Loon Senator Markey is seen calling scientists «science deniers»! Full and unedited version. Get ready for a veritable barrage of «97%» straw men thrown up by Peters, Markey and others.

Dr Roy Spencer – 97% Concensus is Bogus

Dr Roy Spencer at Senate Hearing explains that there is no proof of man-made global warming of any significance, and that the claimed 97% concensus among climate scientists is bogus.

Roy Warren Spencer is a climatologist, Principal Research Scientist at the University of Alabama in Huntsville, and the U.S. Science Team leader for the Advanced Microwave Scanning Radiometer (AMSR-E) on NASA’s Aqua satellite. He has served as Senior Scientist for Climate Studies at NASA’s Marshall Space Flight Center.

He is known for his satellite-based temperature monitoring work, for which he was awarded the American Meteorological Society’s Special Award.

The London Climate Change Conference 2016. Ned Nikolov & Karl Zeller.

Anew planetary temperature-model and it´s implication for the Greenhouse theory.

The London Conference on Climate Change 2016 Christopher Monkton of Brenchley

Genocidal climate science.

Alex Epstein: «The Moral Case for Fossil Fuels» | Talks at Google

Energy philosopher Alex Epstein, author of The Moral Case for Fossil Fuels, challenges conventional wisdom about the fossil fuel industry and argues that if we look carefully at the positives and negatives of all our energy alternatives, we have a moral obligation to use more fossil fuels, not less.

GLOBAL WARMING HOAX: Evaluating The Integrity Of Official Climate Records

Tony Heller presents at the 34th Annual Meeting of Doctors for Disaster Preparedness, on July 9, 2016 in Omaha, Nebraska. Several references to «Fred» are to S. Fred Singer, PhD. (SEPP)

Climate Change in 12 Minutes – The Skeptic’s Case

By Dr. David M.W. Evans. «We check the main predictions of the climate models against the best and latest data. Fortunately the climate models got all their major predictions wrong. Why? Every serious skeptical scientist has been consistently saying essentially the same thing for over 20 years, yet most people have never heard the message. Here it is, put simply enough for any lay reader willing to pay attention…»


Klimafornekter – politisk trakassering av naturfaglig kompetanse


Det var Johnas Gahr Støre som under valgkampdebatten i Arendal som uttalte ordene: «Det skal ingen klimafornekter inn i min regjering!». Ordene er svært spesielle og minner sterkt om de ekstremistiske gruppene som er holocaustfornektere. Dette har fått mange til å reagere. Blant annet uttalte en av redaktørene på Klimarealistene, Geir Aaslid dette:

«Kan Støre vennligst avklare hva han mener med «klimafornekter» i regjeringen?

Klimafornekter er en direkte sammenligning med holocaustfornekter, og indikerer at noen i dagens regjering er minst like ille som nazistene fordi de ikke gjør som Støre vil i klimapolitikken?

En slik ordbruk fra en person som ønsker å bli statsminister er spesiell og ikke verdig en kommende statsminister. Ordbruken er både krenkende og trakasserende ovenfor alle de som har kompetanse i naturfag og som hadde kunnet tilføre både Støre og Solberg en del viten om den klimakrisen som ikke kan observeres noe sted, hvis de hadde fått lov å bruke sin ytringsfrihet..»

Er arbeiderpartiet fornekter av natruvitenskapen?

Geir Aaslid fortsetter:

«Uansett om regjeringen blir blå eller rød etter valget later det til at den blir full av det Støre betegner som «fornektere», men da av politikere som benekter at naturviten bør være styrende for landets klimapolitikk, eller som benekter at sola har en vesentlig betydning for klimaet vårt.

Opplysningstiden er altså over uansett regjeringens farge. Og innpå 100 milliarder kommer i neste stortingsperiode til å forsvinne ned i ymse grønne lommer etter å ha blitt brukt på helt meningsløse klimatiltak.

Vi er garantert mer av det samme altså, etter dette valget.»

Les også den fantastiske oppdagelsene om feil i IPCC sin matematikk: Ny teori basert på observasjoner «knuser» IPCC sin CO2 klimamyte!


Kilder:

  1. https://www.facebook.com/geir.aaslid/posts/10203624067998825:0
  2. Klimafornekter uttales av Johnas Gahr Støre etter 28:15 minutter.

 


Ny teori basert på observasjoner «knuser» IPCC sin CO2 klimamyte!


IPCC sin klimamyte om at CO2 er årsaken til klimaendringene og at det er mennesker som er årsaken til økningen av temperaturen via CO2 er «knust». (Ref. 1) Det skyldes i praksis at de grunnleggende kalkulasjoner for jordens middeltemperatur som IPCC bruker i sine klimamodeller er feil.

Dette er den ubønnhørlige dommen dersom denne nye og banebrytende forskningen holder og det den forutsier kan bekreftes.

Det er forskerne Ned Nikolov og Karl Zeller som står bak denne banebrytende oppdagelsen. Begge forfattere har en PhD i fysikk.

Dette er den ubønnhørlige dommen dersom denne nye og banebrytende forskningen holder og det den forutsier kan bekreftes.

Samme metodikk som A. Einstein

Det var på samme måte Albert Einstein gjorde sitt gjennombrudd via å se på eksisterende data og problemer med disse. Han utledet nye varianter av eksisterende formler som forklarer og beskriver de nye observasjoner. Deretter kunne han teste dette på nye objekter eller lignende situasjoner.

Nikolov og Zeller har stilt spørsmål med de oppleste og vedtatte formler og konstanter som brukes, og funnet feil på samme måte som Einstein gjorde.

IPCC sin klimamyte er basert på feil matematikk

For eksempel påviser de at Stefan-Boltzmann konstanten (SB) som er «opplest og vedtatt» innen klimaforskningen til IPCC er brukt feil for sfæriske (kuleformet) objekter som planeter. Årsaken er at SB konstanten ble opprinnelig ikke utledet for kuleformen, men en flat skive med kulens radius.

Les også: Jordens vegetasjon økt med 2 x USA’s areal!

De har først utført et arbeid med SB konstanten (Ref. 3) hvor deres konklusjoner har vært så banebrytende at de fikk påbud fra arbeidsgiver om ikke å benytte sin arbeidstid eller sine navn i publikasjonen. (Ref. 4) Et velkjent problem for de som bryter ut av den klimareligiøse klanen.

Metoden er velkjent

Dommen er knusende men samtidig åpenbarende i sin enkelhet.  Metodene som er benyttet går tilbake til de store mestere innen matematikk og empirisk forskning. Det er først å gjøre noen kvalifiserte antagelser som de vil sjekke. Deretter observere, måle å registrere fysiske og virkelige data fra den verden vi lever i. Til slutt utvikle matematikk som passer med det observerte OG som gjør forutsigelser for andre lignende situasjoner eller objekter.

Dette er i total motsetning til IPCC sine modeller som ikke gir noen som helst prediksjoner som har blitt verifisert. Samtlige av IPCC sine klimamodeller feiler i forhold til faktiske observasjoner og fremdeles er det noen som tror på slikt?

Som de gamle mestre

Slik har alltid de store banebrytende og «paradigme-skiftende» forskere jobbet. Det var med enkle metoder med metallkuler i fritt fall og på en sprettbane at de kunne finne sammenhengen mellom kinetisk og potensiell energi i legemer med masse og fart i et gravitasjonsfelt. Praktiske eksperimenter med helt enkle midler og en stoppeklokke.

Formlene for kinetisk energi og potensiell energi som vi tar som en selvfølge i dag ble hamret ut med prøving og feiling. Deretter klarte de å utlede formlene som beskriver en meget viktig og sentralt aspekt innen sammenheng mellom energiformer, masse, posisjon og fart. (Ref. 2)

Revolusjonen de har oppdaget – En klimamyte sprekker

De har oppdaget en termodynamisk sammenheng for planeter sin temperatur basert på atmosfærisk trykk og strålingseffekt som hittil har vært ukjent for vitenskapen. Dette er ikke mindre enn en revolusjon innen kunnskap hvis deres hypotese verifiseres av andre.

Dagens modeller fra IPCC baseres utelukkende på drivhuseffekten som et resultat av drivhusgassene i atmosfæren sin absorpsjonsevne av infrarød stråleenergi for å forklare jordens behagelige temperatur.

SB konstanten som IPCC benytter gjør at temperaturen for Jorden med drivhusgassene blir 33 grader varmere.  Uten vanndamp som er minimum 95% av alle drivhusgasser, ville altså Jorden vært 33 grader kaldere.

Men denne kalkulasjonen stemmer ikke.  Hvis man bruker samme SB konstant for andre planeter eller måner så feiler de i forhold til målte data. Det er et grunnleggende krav innen fysikk at de lover som utvikles er allmenne og ikke bare gjeldende for ett sted.

Studiet viser at Jordens naturlig «drivhuseffekt» som et resultat av trykk og solinnstråling er på hele 90 grader og ikke 33. Dette er 2,7 ganger sterkere en det som har vært antatt de siste 40 årene.

En en annen graverende feil i IPCC sine kalkulasjoner er at de har benyttet Jordens albedo inkludert skyene når de regner seg fram til en teoretisk referansetemperatur. En slik referanse skal være en tenkt planet uten atmosfæren og følgelig også uten skyene.

90 grader varmere ikke 33

En slik termisk forsterkning på hele 90 grader kan ikke forklares med absorpsjon av utgående infrarød stråling. Denne nye teorien har i praksis forkastet IPCC sin CO2 tese. Den er erstattet med atmosfærisk trykk og mottatt stråleeffekt fra solen, basert på ny beregnet SB konstant og korrekt albedo.

I tillegg gjør den nye teorien forutsigelser om temperaturer på andre planeter eller måner som ikke var blant de seks de hadde i undersøkelsen sin. Dette er ennå ikke verifisert – men som Einstein – måtte han vente mange år før han fikk sine kalkulasjoner om de relativistiske effekter om avvikene i Merkur sin bane bekreftet.

Menneskeskapte CO2 gasser har absolutt ingen relevans for temperaturen!

Konklusjonene er basert på data fra seks planeter eller måner i Solsystemet som vi har fysiske lokale data fra. Testing av de nye formlene og ytterligere verifisering mot andre planeter må gjøres etter hvert som vi får inn lokale data fra dem via romsonder. Hvis bekreftet vil denne nye teorien fullstendig «knuse» IPCC sin CO2 klimamyte! Menneskeskapte CO2 gasser har absolutt ingen relevans for temperaturen.

Les også om Johnas Gahr Støre sin trakkasering: Klimafornekter – politisk trakassering av naturfaglig kompetanse


Kilder:

  1. New Insights on the Physical Nature of the Atmospheric Greenhouse Effect Deduced from an Empirical Planetary Temperature Model
  2. Émilie du Châtelet
  3. On the average temperature of airless spherical bodies and the magnitude of Earth’s atmospheric thermal effect
  4. Erratum to: SpringerPlus (2014) 3:723 DOI 10.1186/2193-1801-3-723


Jordens vegetasjon økt med 2 x USA’s areal!


Jorden har fått mer vegetasjon enn et område som er 2 ganger størrelsen på USA. De siste 35 årene har jorden blitt merkbart grønnere og årsaken er økt CO2. Dette viser en studie utført av et internasjonalt team bestående av 32 forskere fra 24 ulike institusjoner fra 8 land. (Ref. 1)

De benyttet data fra NASA’s avanserte kamera på satellitter både med middels og med veldig høy oppløsning. De studerte bildene med hensyn på ulike bølgelengder også utenfor det området som det menneskelige øyet kan se.

Det grønne skiftet er allerede igangsatt av planeten vår på grunn av økt CO2. Dette er riktignok ikke et resultat alene fra CO2 men de antar at CO2 bidrar med ca. 70% av årsaken til at Jordens vegetasjon øker og planeten blir grønnere. De resterende prosenter er antatt kombinasjoner fra Nitrogen, temperatur, skydannelser, nedbør og solinnstråling som alle spiller en rolle.

Planetens grønne plantevekst er så omfattende de siste 35 årene at det har kapasitet til fullstendig å endre syklusen av vann og karbon i klimasystemet.

Observasjonen er data – analyser er modeller

Observasjonene av at planeten blir grønnere er altså kommet fra satellitt data, mens analysene teamet har gjort om mulige effekter eller klimaendringer er basert på modeller, forteller Josep Canadell fra «Oceans and Atmosphere Division in the Commonwealth Scientific and Industrial Research Organisation in Canberra, Australia.»


Kilder:

  1. NASA: Carbon Dioxide Fertilization Greening Earth, Study Finds


Hvordan de fikk 97% konsensus innen IPCC


97% konsensus?

Det såkalte 97% konsensus er bare tull. Det er en oppdiktet og fabrikkert konsensus av IPCC med metoder som er hinsides vitenskap. Gruppen til Cook (Ref.2) som utførte undersøkelsen ble rekruttert fra Skeptical Science – en miljøaktivist gruppe hvor målet helliger middelet.

Man får ofte høre at det er konsensus innen vitenskapen om klimaforskningen og at det sågar er 97% av verdens forskere er enige i dette. Men hva er det egentlig konsensus om og hvordan kom de fram til 97%. Det hele blir ganske merkelig når man også legger merke til at en rekke forskere som faktisk sier imot IPCC sine politiske konklusjoner er tatt med i disse 97% konsensus.

Hvordan startet det hele?

Det hele startet med en studie av Jame Cook et al. om «Quantifying the consensus on anthropogenic global warming in the scientific literature» (Ref 2.) som gikk gjennom 11944 abstrakter fra vitenskapelige rapporter i perioden 1991-2011 som inneholdt ordene «global climate change» eller «global warming».

Hva er det så de faktisk finner? Jo at 66,4% av forskerrapportene ikke tar stilling til om klimaendringene er menneskeskapt eller ikke. (Antropogen Global Warming- AGW). Kun 32,6% av rapportene mener at AGW er en faktor, mens 0,7 % avviser AGW og 0,3% er usikker om den globale oppvarmingen er menneskeskapt.

Hvordan konstruerer man 97% konsensus?

Hvordan kommer de seg videre fra 32,6% til 97%. Her ligger det utrolige som man knapt tror er mulig og som hele den vitenskapelige verden forkaster som metodikk. De gjennomfører en runde nr. 2 blant de 32,6 % som allerede har indikert at de mener mennesker er en faktor i den globale oppvarmingen. De definerer ikke hva de mener med faktor og får slik med seg i konsensus også de som mener mennesker bare bidrar minimalt.

Les også: Ny teori basert på observasjoner «knuser» IPCC sin CO2 klimamyte!

De finner altså at blant de som faktisk uttaler seg om årsakene til oppvarmingen er det 97,1 % som mener er mennesker er en faktor. Ikke nok med det så har de i de opprinnelige 32,6% fra første runde inkludert rapporter som åpenbart ikke tilhører i den gruppen, for å få et stort nok statistisk grunnlag.

Uærlig metode

I praksis er en slik metode så uærlig at selv ungdomskoleelever skjønner at statistikken blir helt feil. Det merkelig er kanskje hvorfor de ikke fikk 100% i runde to med en slik metode. Det skyldes kanskje at 3% hadde skiftet mening på den tiden i mellom. Men det stanset ikke der.

Forskere over hele verden ser jo den åpenlyse feilen i metoden til Cook et al. for å frambringe dette konsensus og noen bestemmer seg for å gå han etter i sømmene. Det de så finner sjokkerer faktisk enda mer enn de åpenbare statistiske feilene.

Sjokket – feilene – Svindelen opprulles!

Popular Technology er bare en av de som bestemmer seg for å faktisk spørre noen av de forskerne som Cook et al. har brukt for å finne sin konsensus. De sender ut eposter hvor de spør om de har blitt klassifisert korrekt av Cook. (Ref.1)  Svarene de får er ikke mindre enn sjokkerende og samtidig bevis for at Cook et al. har drevet med bevist feil klassifisering av rapporter. Med andre ord forfalskning. De har klassifisert rapporter som åpenbart går imot AGW til å være nøytrale og nøytrale til være for AGW.

Her er noen få eksempler på hvordan de har feilklassifisert forskernes rapporter faktisk uten at forskeren bak får vite om det selv. Hele rapporten kan dere lese på Popular Technology (Ref. 1)

Craig D. Idso.

Ph.D. Geography. Styreformann i «Center for the Study of Carbon Dioxide and Global Change» De spurte han:

Dr. Idso, your paper: ‘Ultra-enhanced spring branch growth in CO2-enriched trees: can it alter the phase of the atmosphere’s seasonal CO2 cycle?’ is categorized by Cook et al. (2013) as; «Implicitly endorsing AGW without minimizing it».

Er dette en korrekt beskrivelse av deres rapport? Idso svarer:

«That is not an accurate representation of my paper. The papers examined how the rise in atmospheric CO2 could be inducing a phase advance in the spring portion of the atmosphere’s seasonal CO2 cycle. Other literature had previously claimed a measured advance was due to rising temperatures, but we showed that it was quite likely the rise in atmospheric CO2 itself was responsible for the lion’s share of the change. It would be incorrect to claim that our paper was an endorsement of CO2-induced global warming.»

Nicola Scafetta

Ph.D. Physics. Research Scientist, ACRIM Science Team

Dr. Scafetta, your paper ‘Phenomenological solar contribution to the 1900–2000 global surface warming’ is categorized by Cook et al. (2013) as; «Explicitly endorses and quantifies AGW as 50+%»

Is this an accurate representation of your paper?

Scafetta: «Cook et al. (2013) is based on a strawman argument because it does not correctly define the IPCC AGW theory, which is NOT that human emissions have contributed 50%+ of the global warming since 1900 but that almost 90-100% of the observed global warming was induced by human emission.

What my papers say is that the IPCC view is erroneous because about 40-70% of the global warming observed from 1900 to 2000 was induced by the sun. This implies that the true climate sensitivity to CO2 doubling is likely around 1.5 C or less, and that the 21st century projections must be reduced by at least a factor of 2 or more. Of that the sun contributed (more or less) as much as the anthropogenic forcings.

Any further comment on the Cook et al. (2013) paper?

Scafetta: «Please note that it is very important to clarify that the AGW advocated by the IPCC has always claimed that 90-100% of the warming observed since 1900 is due to anthropogenic emissions. While critics like me have always claimed that the data would approximately indicate a 50-50 natural-anthropogenic contribution at most.

What it is observed right now is utter dishonesty by the IPCC advocates. Instead of apologizing and honestly acknowledging that the AGW theory as advocated by the IPCC is wrong because based on climate models that poorly reconstruct the solar signature and do not reproduce the natural oscillations of the climate (AMO, PDO, NAO etc.) and honestly acknowledging that the truth, as it is emerging, is closer to what claimed by IPCC critics like me since 2005, these people are trying to get the credit.

They are gradually engaging into a metamorphosis process to save face.

Now they are misleadingly claiming that what they have always claimed was that AGW is quantified as 50+% of the total warming, so that once it will be clearer that AGW can only at most be quantified as 50% (without the «+») of the total warming, they will still claim that they were sufficiently correct.

And in this way they will get the credit that they do not merit, and continue in defaming critics like me that actually demonstrated such a fact since 2005/2006.»

Slik fortsetter det!

Slik fortsetter det fra forsker til forsker som har blitt lurt og rett og slett brukt av IPCC. Richard S.J. Tol, som har Ph.D. Economics og er Professor of the Economics of Climate Change, Vrije University. Han har skrevet 122 vitenskapelige artikler i (Web of Science) i den samme perioden Cook undersøkte.

Bare 10 av hans arbeider ble tatt inn og han ville selv klassifisert 7 av de som nøytrale og kun 3 med påstand om AGW. En av disse tre var klassifisert som svakt enig i AGW – selv om artikkelens argument var «The solar hypothesis is a load of bull».  Av de 7 andre som var nøytrale ble 3 klassifisert som indirekte støtte for AGW og en som skal støtte for AGW.

Av totalt 122 artikler ble altså 112 utelatt. Av disse 112 er det kun en -1- som støtter AGW mens de 111 andre er nøytral.

En rapport som er sterkt imot dagens AGW fra IPCC er Dr. Morner sin avhandling. (Ref. 3) er fjernet fra undersøkelsen til Cook siden den ikke har noen mening om AGW. Morner selv forklarer:

Dette er absolutt ikke korrekt og absolutt misvisende. Min rapport er sterkt imot AGW og dokumenterer dette gjennom observasjoner av havets ekspansjon. I tillegg falsifiserer rapporten metoden som IPCC benytter for hav-hevingen.

Så hva er egentlig fakta?

Det såkalte 97% konsensus er bare tull med andre ord. Det er en oppdiktet og fabrikkert konsensus med metoder som er hinsides vitenskap. I tillegg vet man at gruppen til Cook som utførte undersøkelsen ble rekruttert fra Skeptical Science – en miljøaktivist gruppe hvor målet helliger middelet.

Les også: Klimafornekter – politisk trakassering av naturfaglig kompetanse

I november 2013 publiserte Antony Watts, som er en anerkjent meteorolog fra USA, en skikkelig undersøkelse blant sine kolleger i USA. (Ref.4) Som han selv sier det så er den ubehagelige sannheten at det er kun rundt halvparten av verdens største meteorologiske organisasjon, med profesjonelle klimaforskere, som mener at mennesker er den største årsaken til klima endringer eller oppvarming av planeten.


Kilder:

  1. 97% Study Falsely Classifies Scientists’ Papers, according to the scientists that published them
  2. The paper, Cook et al. (2013) ‘Quantifying the consensus on anthropogenic global warming in the scientific literature
  3. Dr. Morner, ‘Estimating future sea level changes from past records
  4. Antony Watts «The 97% consensus myth – busted by a real survey«