Kan vi få en ny kald klimaperiode, allerede i dette århundret?
Den kaldeste vinter i Europa.
Vinteren 1709, er kjent som «The Deep Freeze». Den kaldeste vinter som er registrert i Europa. Lagunen frøs i Venezia, Italia. I Frankrike falt temperaturen til -20 grader Celsius. Elver, kanalnettverk og havner frøs. Brød, kjøtt og til og med noen alkoholholdige drikker frøs. Bare sterkt brennevin som vodka, whisky og rom forble flytende. Befolkningen i Frankrike falt med 600.000 fra 1709 til 1710. I London, lå isen over Themsen. Kanalene og havnen i Amsterdam led samme skjebne. Østersjøen var islagt i hele fire måneder og en kunne gå til fots eller reise med hest over sjøen fra Danmark til Sverige.
Solflekker som klima-indikator
Stråling fra solen har vært betraktet som konstant siden Aristoteles. Da Galileo rettet sin kikkert mot solen, oppdaget han at solen hadde noen sorte flekker som varierte i antall fra år til år. Fra 1700-tallet begynte en å telle solflekkene, og oppdaget etter hvert at solflekker kommer i perioder på ca 11 år. Antall solflekker innenfor en 11-års periode varierte over tid, og solflekkene et mål for solens aktivitet. På 1800-taller begynte en å undersøke om solflekkene påvirket klimaet.
Ved Greenwich solobservatorium satt astronomen Walter Maunder (1851-1928), sammen med sin kone Annie, og studerte solflekker. De la merke til at solflekkene var nesten borte i den kalde klimaperioden på begynnelse av 1700-tallet. Dette bekreftet teorien om en sammenheng mellom klima og antall solflekker. På 1900-taller begynte en å bruke tre-ringer til å beregne kalde og varme klimaperioder. En så da at klimaendringene hadde en periode på ca 210 år. Der var kalde klimaperioder i perioder med få solflekker. Solflekkene forsvant i den kalde klimaperioden, «Den Lille Istid» på 1600-1700 tallet, og der var en reduksjon i antall solflekker i ned kalde perioden på 1800-tallet. I 1970-årene begynte en å studere iskjerneprøver fra Grønland. Fra iskjerneprøvene kunne følge temperaturendringer og endringer stråling fra solen over mange tusen år. Iskjerneprøvene bekreftet at stråling fra soler varierte over tid.C Perioder med minimum stråling fra solen er nå så kjent, at perioder med dypt minimum de har fått sine navn. Vi har nå periodene: [Oort (1010–1070), Wolf (1270–1340), Spörer (1390–1550), Maunder (1640–1720), and Dalton (1790–1820)] (Usoskin 2013).
Planeter og stråling fra solen
På 1900-tallet fikk vi en ny vekst i antall solflekker innenfor perioder på 11 år. Antallet vokste til et maksimum rundt 1970, og etter 2008 er antallet redusert gradvis til et nivå under en middelverdi. Det er nå gått 210 år siden den kalde Maunder-perioden og “The Deep Freeze” in 1709. Solforskere, astrofysikere og matematikere har nå i en årrekke diskutert om reduksjonen i antall solflekker, er et tegn på at vi nå står framfor et nytt Maunder-minimum. En ny periode med redusert stråling fra solen, tilsvarende det vi hadde på 1700-tallet, eller om vi kan forvente et nytt Dalton-minimum tilsvarende det vi hadde på 1800-tallet. (Yndestad og Solheim 2017) publiserte i New Astronomy en analyse av data-serie for solflekker for perioden (1610-2015). Denne studien viste at vi kan forvente et Dalton-minimum-solaktivitet i perioden 2025-2050. Solforsker Zharkova (2020) studerer solens fysikk og publiserte nylig i tidsskriftet Temperature, at en kan forvente et Maunder dypt minimum i perioden (2020-2053). Våre beste dataserier om stråling fra solen, forteller oss altså at en kommende reduksjon i stråling fra solen, har allerede begynt.
Forklaringen på solflekkene periode på 11 år, er resonans mellom planetene Venus, Jorden og Jupiter, i en periode på ca 22 år. Denne resonansen påvirker solens rotasjon, solens indre dynamo og magnetisk stråling fra solens overflate. Studien (Yndestad og Solheim 2017) viste antall solflekker, en styrt av resonans mellom de store planetene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Planetene har forutsigbare elliptiske baner. Det tyder til at også solflekkene har forutsigbare periodiske endringer og at der er forutsigbare endringer i stråling. Det betyr at en beregne kommende perioder med minimum solflekker, kommende endringer i stråling fra solen og kommende kalde klima-perioder.
Forklaringen på The Deep Freeze
Studien (Yndestad og Solheim 2017) viste at stråling fra solen følger periode og fase til de store planetene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Beregner en periodenes amplitude bakover i tid, ser en at periodene til Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun, hadde et samtidig minimum ca år 1710 AD. The Deep Freeze ble altså skapt med negativ konstruktiv interferens mellom fire perioder. Denne hendelsen skjer bare en gang, innenfor en samlet periode på 4450 år. Dette betyr at vi kan forvente nye dype solar minimum, men mindre dype en det vi opplevde på 1700-tallet.
Neste solar minimum
En analyse av solens stråling fra 1700, viser et forventet neste minimum stråling i perioden (2035-2065) (Yndestad og Solheim 2017). Minimum stråling fram til 2065, fører til en avkjøling av jordens havtemperatur framover til et minimum rundt 2065. Kinesiske forskere (Yu et al. 2011) beregnet et kaldere klima med et minimum i 2068. Dette tyder på at vi kan forvente en ny kald klima-periode, som kan vare i 100 år, eller mer.
Rekkevidden av et nytt solar minimum
Det burde ikke være en overraskelse, at stråling fra solen ikke er konstant, og at endringer i stråling fra solen påvirker klimaet her på jorden. Spørsmålet er, om forskere og politikere har stolt for mye på klima-modeller, og oversett naturlige klimaendringer og den informasjon som ligger i målinger. Klimamodeller har fortalt oss, at vi kan forvente en global oppvarming framover mot år 2050.
Informasjon fra reelle målinger, forteller oss at vi kan forvente en ny periode med global nedkjøling, framover mot ca 2065-2070. En ny periode, med stråling fra solen, vil påvirke hele jordens økosystem, jordbruk, fiskerier, matforsyning, oppvarming, transport, oppvarming osv, til en befolkning som forventes å øke ca en MRD framover mot 2050. Spesielt utsatt vil vi være i den kalde delen av jordkloden, her i nord. Årsakene til klimaendringene, har nå vært tabubelagt tema i 20 år. Tiden synes nå er moden, for å tå en åpen diskusjon, om klimapolitikken nå er moden for en revisjon.
At naturen selv rår over klimaet, betyr bare at en fortsatt må lære seg å tilpasse seg til de klimaendringer, som alltid kommer. I stedet for å bruke enorme ressurser, i forsøk på å endre globalt klima, kan midlene benyttes direkte lokalt, til å ivareta miljø, økosystemer og matvareproduksjon til en økende befolkning.
Referanser
JUAN JOSÉ SÁNCHEZ ARRESEIGOR: Winter Is Coming: Europe’s Deep Freeze Of 1709 Published on July 8, 2019 National Geographic.Usoskin, I.G., 2013. A history of solar activity over millennia. Living Rev. Solar Phys. 10 (1). URL(accessed 2014, 0530):Yndestad H: Grand Solar Minima 1000-2100AD. The Climate Clock
https://www.climateclock.no/2020/03/09/solar-minima/Yndestad, H., & Solheim, J. (2017). The influence of solar system oscillation on the variability of the total solar irradiance. New Astronomy, 51, 135–152. http://doi.org/10.1016/j.newast.2016.08.020 Zharkova, Valentina. (2020). Modern Grand Solar Minimum will lead to terrestrial cooling. Temperature, Volume, 7, 2020 – Issue 3.LIU Yu, CAI QiuFang, SONG HuiMing, AN ZhiSheng & Hans W. LINDERHOLM (2011). Amplitudes, rates, periodicities and causes of temperature variations in the past 2485 years and future trends over the central-eastern Tibetan Plateau. Chinese Science Bulletin. October 2011. Vol.56 No.28-29: 2986-2994 doi: 10.1007/s11434-011-4713-7 Climate Change over the Past Millennium in China.
