I september stilte vi spørsmålet «kan vi stole på Miljødirektoratet?» i forbindelse med Klimakur 2030 og metandebatten. (foto direktør Hambro (Utdrag Nationen-foto: John Reinert Pettersen). Deretter startet vår jakt på kildene Ellen Hambro kan vise til og dette har vist seg å være en Sisyfos-oppgave hvor vi spør, får svar på noe helt annet og deretter blir det musestille. Å ikke besvare spørsmål er et lovbrudd og nå havner saken hos sivilombudsmannen. Men saken er mye større enn at en byråkrat nekter å svare på spørsmål. Klimaindustrien angreper olje- og gassektoren, og bruker usanne påstander og en nær total ensretting av media som verktøy.

Saksnummer 20/12796

Spørsmålene er byråkratisert rutinemessig i direktoratets postjournal og tildelt saksnummer 20/12796. Forrige runde er dokumentert i vårt oppslag 23. september: Miljødirektoratet villeder igjen. Der har redaksjonen spisset spørsmålene, og disse loggføres behørlig av MD 21. september.

Det blir musestille.
Å ikke svare innen 30 dager er et lovbrudd.
Ellen Hambro er jurist og vet dette.

Purring

Det har blitt 28. oktober og det er på tide å vise at saken ikke er glemt selv om det nå gror mose på den. Følgende epost bekreftes derfor registrert i direktoratets offisielle postjournal 29. oktober kl 12.17

Jeg viser til henvendelse  med saksnr, 20/12796  som dere bekreftet mottak av 21.september kl 0848.

Direktoratet har opplysningsplikt etter forvaltningsloven med en svarfrist på 30 dager. Svarfristen er overskredet med 7 dager og jeg gjør oppmerksom på at dette er et lovbrudd.

Direktoratet må snarest gi innsyn i alle dokumenter, referater, eposter og andre interne dokumenter som klargjør problemstillingen rundt mine spørsmål, inklusive det forhold at direktør Hambro villeder når hun i det offentlige rom formidler det inntrykk at innholdet i 1.5C-rapporten er godkjent av regjeringsdelegasjonene på klimatoppmøtet i Katovice 

Igjen blir det musestille.

Egentlig helt naturlig siden de som følger med i timen er klar over at denne rapporten aldri har fått sitt innhold godkjent på klimatoppmøtene i Katovice (2018) eller i Madrid (2019).

Les om alt det andre som er galt med 1.5C-rapporten.

Det er i forvaltningen alltid bedre å holde kjeft enn å komme med et usant svar. Og for en gangs skyld later klimaforvaltning til å fungere nøyaktig som annen norsk forvaltning. Å innrømme feil er muligens en ukjent prosedyre i Miljødirektoratet.

Sivilombudsmannen

Det blir 5. desember 2020. Sivilombudsmannen er neste sted å henvende seg for å få svar. Norsk forvaltning er innrettet slik at man ikke kan gå dit etter å ha spurt men ikke har fått svar. Man må purre, dvs gjenta spørsmålet og så vente enda en måned. Prosessen fungerer altså slik at den synliggjør byråkratiets ekspanderende behov for flere ressurser, ikke befolkningens behov for en mer effektiv forvaltning.

Sivilombudsmannen skal ha saken på et dertil egnet skjema og i rubrikken «beskrivelse» kopierer vi inn følgende tekst:

Direktoratets leder Ellen Hambro hevder i Nationen 24.mars om klimapanelet «I deres spesialrapport, 1,5-gradsrapporten, viser klimamodellene at det er behov for minst 35 prosent reduksjon i globale metanutslipp i 2050.»

Mine spørsmål til Hambro er som følger:

1. På hvilket klimatoppmøte har regjeringene som leder FNs klimapanel godkjent innholdet i 1.5C-rapporten?
2. Hvorfor siterer Hambro fra denne rapporten som om innholdet i den er godkjent av klimapanelet på et toppmøte?
3. Når skal MD i presentasjonen av 1.5C-rapporten på eget nettsted, gjøre leserne oppmerksom på at innholdet i denne rapporten ikke er godkjent på et klimatoppmøte av regjeringene som leder FNs klimapanel?

Direktoratet har loggført spørsmålet 21. september kl 09.46, men det er ubesvart etter 30 dager. Dette er et lovbrudd.
Purring loggført 29.oktober kl kl 12.17, men det er ubesvart etter 30 dager. Dette er et lovbrudd.

Skjemaet registreres hos sivilombudsmannen med et stempel på klagedokumentets første side: 05.12.2020 22:26

Neste uke blir saken tildelt en saksbehandler som først skal vurdere saken og deretter skal vi få svar innen 3 uker. Det betyr sikkert at saksnr 20/12796 kan delta i nyttårsfeiringen og at direktør Hambro kan avlegge følgende nyttårsløfte: Jeg lover å svare på spørmål i saksnr, 20/12796 i det nye året. Eventuelt kan hun legge inn et «ikke» som det fjerde ordet i sitt løfte, da får vi i det minste konsistent forvaltningspraksis fra år til år.

Med kurs for spørretimen

Et sannsynlig utfall av saken hos Sivilombudsmannen er svar av typen: Det er urimelig eller strider mot god forvaltningsskikk å ikke svare på spørsmål. Sivilombudsmannen vil selvsagt ikke ta stilling til hvorvidt Ellen Hambro svarer sannferdig.

Direktørens lovbrudd blir i det minste behørlig registrert i arkivene og kan studeres av neste generasjon forskere når de prøver å finne ut hvordan så mange kunne ta så mye feil over så lang tid.

Neste stopp blir Stortingets spørretime, med potensiale for en betydelig underholdningsverdi når Klimaminister Rotevatn må svare på vegne av sin lite redelige forvaltning. Finner han svaret blant den forvirring som rår i hans eget hode? Eller i Klimadepartementets arkiver der et referat fra møtet i Katowice bekrefter at bare ferdigstillelsen, ikke innholdet i 1.5C-rapporten ble godkjent i Katovice?

Hvorfor er dette en viktig sak?

Saken er viktig fordi den dreier seg om så mye mere enn metan, kuer og klimakur 2030. Klimaindustrien angreper olje- og gassektoren og resultatet hvis de lykkes i å nedlegge den, er at velferdsstaten opphører å eksistere.

1.5C-rapporten er beviset når både forvaltning og Norges ledende klimaforskere, med rektorene ved 3 universiteter på slep hevder følgende:

Påstanden finnes ikke i den vitenskapelige delen (WG1) av klimapanelets fem hovedrapporter. De 13 selvsagt er klar over dette. Påstanden finnes derimot i den politiske 1.5C-rapporten, den er ikke vitenskapelig begrunnet og er IKKE godkjent av regjeringene som styrer klimapanelet. Også dette vet de 13 underskriverne.

Nå er påstanden også at naturlige klimaendringer i hovedsak ikke har eksistert siden førindustriell tid. Det er bare nitrist at rektorene ved tre av våre fremste universiteter har sunket så dypt.

For de øvrige 10 er det bukk og havresekk, hvor alle midler er tillatt i kampen om sugerør i statskassen. En helt normal oppførsel i klimaindustrien.

Hvor ble det av kritisk gravende journalistikk?