Under en skinndebatt etter fremleggelsen av rapporten Klima og menneskerettigheter kunne Cicero-direktør Kristin Halvorsen fortelle at det nå er bevist at menneskets utslipp av CO2 fører til global oppvarming, og at dette er en udiskutabel trussel. Forfatteren ser her på alt som er feil ved disse to påstandene.
Halvorsen ble fulgt opp av juristen Jenny Sandvig som kunne opplyse om at det nå ikke var rom for å betvile Kristins premisser hos domstolene. Jusprofessor Eirik Holmøyvik la til at bevisspørsmålet blir avgjort i rapportens kapittel 2 som er forfattet av Cicero.
Det ble utlovet $ 10 000 til den første som presenterer bevis (evidens) for at menneskeskapt CO2 forårsaker farlig global oppvarming. Pengene er fremdeles ikke utbetalt.
Etter nærmere ettersyn viste det seg at kapittelet som ifølge juristen Jenny Sandvig inneholdt et uomtvistelig faktum langt på vei besto av scenarier. Ordet faktum er avledet av fortidsformen av verbet facere som betyr gjøre. Et faktum refererer til en kjensgjerning eller til noe som har funnet sted mens et scenario beskriver en tenkt fremtidig situasjon.
Riktignok viser kapittelet til observerte klimaendringer etter Lille istid, men det hevdes at temperaturøkningen de siste 50 år er svært rask sett i et geologisk perspektiv. Vi skal imidlertid ikke lenger tilbake enn mellomkrigstiden for å finne samme temperaturøkning som på slutten av århundret. De siste 20 år har det knapt nok vært noen temperaturøkning til tross for at de største menneskeskapte CO2-utslippene har skjedd i denne perioden. Det påstås også feilaktig at det har vært «sterke endringer» i havnivå og tropiske orkaner og at snødekke om vinteren på den nordlige halvkule har minket.
En av grunnene til at juristene har latt seg bløffe er nok at kapittelets forfatter, Bjørn Samset, foregir å kjenne klimaets følsomhet for CO2. Han hevder at en fordobling av atmosfærisk CO2 vil gi en temperaturøkning på 3°C og underslår at dette kun er et anslått gjennomsnitt.
Siden Charney-rapporten kom i 1979 har en antatt en klimafølsomhet for CO2 på mellom 1,5°C og 4,5°C, men stadig flere forskningsarbeider viser en lavere klimasensitivitet dvs. at klimaalarmismen mangler grunnlag.
Samset hevder også at økte utslipp bortsett fra i pandemiåret 2020 bidrar til økende oppvarming. Det er anslått at koronakrisen kan ha redusert menneskenes CO2-utslipp med 17%. I juni 2019 lå atmosfærens CO2-nivå på 414 milliondeler. Under koronakrisen et år senere passerte det rekordnivået 418 milliondeler. En økning på 4 milliondeler er omtrent det dobbelte av det normale. Reduksjonen i menneskenes utslipp tilsvarte i underkant av 1 milliondel. Trolig skyldes den kraftige økningen i atmosfærens CO2-nivå under koronakrisen en pågående El Niño der varmt vann veller opp til overflaten i Stillehavet med påfølgende økt utgassing av CO2. Reduserte CO2-utslipp fra menneskelig aktivitet er altså ingen garanti for et redusert CO2-nivå i atmosfæren.
Samset påstår at det er en direkte sammenheng mellom størrelsen på våre CO2-utslipp og global oppvarming og fremlegger en rekke diagrammer som skal vise effekten av oppvarmingen vi forårsaker. Den oppvarmingen vi har hatt etter Lille istid viser imidlertid det motsatte av disse fremtidsscenariene: Færre klimarelaterte dødsfall, større avlinger og bedre matvaretilgang og færre store branner.
Selv om våre menneskerettsjurister ikke synes i stand til å skille mellom empiri og tankespinn, kan de ha et poeng. Under Parisavtalen har statene nemlig ingen rettslig bindende forpliktelser. Det finnes intet overnasjonalt organ som kan håndheve avtalen. Statene har imidlertid forpliktelser hva gjelder menneskerettigheter. Derfor ønsker man nå å koble klimaet til menneskerettighetene. Men før dette kan skje, må all tvil lukes bort.
