I dag fikk Verdens matvareprogram nobels fredspris for 2020. Da han mottok prisen i Roma, utalte direktør David Beasley at

«på grunn av kriger, klimaendringer og bruk av sult som politisk og militært våpen, og med pandemien som forverrende faktor, nærmer 270 millioner mennesker seg en sultkatastrofe».

Ja, det er riktig at krig, konflikt og pandemi bringer folk inn i sult. Det gjør også korrupsjon, og elendig styresett. Sult henger også sammen med underutvikling, og fattigdom. Men klimaendringer gjør det motsatte. Det er to hovedgrunner til det: mer av plantenæringen CO2, og høyere temperaturer.

En svakt varmere verden har gjort vekstsesongene lenger, og i mindre grad utsatt avlinger for ødeleggende frost. Alle planter øker fotosyntesen med et høyere nivå av CO2 i atmosfæren. Den plantefysiologiske responsen er meget markant. Verdens matvareproduksjon har utelukkende hatt fordeler av et varmere klima.

Når karbondioksidutslippene og temperaturen øker, skjer det samme med produksjonen av hvete, ris, grovt korn og mais, altså våre viktigste matplanter. Det gjelder også alle andre nyttevekster. Vi har svært god statistikk for dette. Det har tydeligvis ikke Verdens matvareprogram. Man kan lure på hva som har gått galt med FN.

Men noe har gått alvorlig galt. All statistikk viser at vi produserer mer mat i en varmere og mer karbonrik verden. Hvordan kan David Beasley, WFP og FN snu dette rundt? For det er reinspikket løgn at klimaendringene bringer folk inn mot en sultkatastrofe.

For det er reinspikket løgn at klimaendringene bringer folk inn mot en sultkatastrofe.