De ekstreme energiprisene har vi forutsett lenge

Energiprisene røk rett til himmels her om dagen og politikerne virker som om de ble tatt på senga. Dette hadde de tydeligvis ikke forutsett, og i hvert fall sier de så.

Dette er vrøvl. Da energiloven ble omgjort i 1990 åpnet det for at hvem som helst skulle kunne tjene seg søkkrik på noe som inntil da ble sett på som Norges kollektive eiendom. Nå ble det nemlig åpnet for kjøp og salg av energi av tredjeparter, mens produksjon og overføring ble skilt. Vi har allerede sett enslige aktører tjene milliarder på kjøp og salg av energi, og nå jubler kommuner og stat mens milliardene sluses inn i kassa til everkene fra de uheldige strømkundene.

Allerede i 1991 fortalte daværende økonomisjef i Agder Energi meg at de ikke ville ha privatkunder fordi de mye heller ville selge kraften ‘sin’ til Tyskland, for der betalte de bedre. På den tiden eksisterte det altså et skille mellom kraftmarkedene i Norden og i Tyskland. Det gjør det ikke lenger – av ukjente grunner.

Energi som infrastruktur og folkets eiendom

Energi er infrastruktur og hva mer er, det er også en livsnødvendighet i vårt kalde land og en forutsetning for norsk velferd og konkurransekraft. De to er selvsagt også gjensidig avhengige, for når folk fryser hjemme, er de ikke opptatte av å være kreative på vegne av bedriften, men heller på hvordan de kan være kreative i sparing av fyringsutgifter. Du greier ikke akkurat å konsentrere deg på hjemmekontoret ditt i disse koronatider når du går og kontrollerer hvilke ovner som står på og hvilke lys du kan slukke, fyrer i peisen og beregner hvordan vedstabelen skal holde gjennom vinteren.

Jeg vokste opp som millioner med meg i en overbevisning om at energiverkene var bygget ved hjelp av folkets skattepenger og at de skulle driftes til folkets beste til et minimum av administrasjon og investeringer. Det ble ansett som direkte galt å skulle tjene penger på en slik nødvendighet. Jeg vokste opp med wattmeter – og det har vi heldigvis ennå i hjemmet vårt, slik at vi kan følge med på hvor mye strøm som går. Jeg vokste også opp med to tariffer, hvor normalt energiforbruk hadde én tariff og ‘overforbruk’ hadde en annen, og min far var nok ikke den eneste i landet som voktet pila på wattmeteret nøye. Ekstra utgifter for ‘overforbruk’ kom av at energiverkene ikke var bygget nok ut til å følge med i økningen av energiforbruket, som vokste jevnt og trutt – og var et bevis på økningen i velferden i landet.

Energiverkene hadde et regnskap hvor de la på prisen det som var nødvendig for å drive vedlikehold av nettet og vedlikehold av kraftverkene. I 1991 på møtet nevnt ovenfor snakket jeg også med montører som fortalte at nå med egne økonomisjefer de siste årene så gikk slett ikke overskuddet til å vedlikeholde og oppgradere nettet, men til lønningene til smartingene. Allerede da var der et stort etterslep i det norske kraftnettet og i everkene.

Det svarte skiftet

Vi har i tretti år se politikerne flokke seg om klimareligionen og snakke entusiastiske om det grønne skiftet. Troen på en kommende gylden tidsalder er velkjent i religionshistorien. En slik tro er uavhengig av fakta og resonnementer. Derfor kan en professor ved BI bestyrtet ytre at denne strømkrisen kan komme til å medføre at folk mister troen på det grønne skiftet.

Hans bestyrtelse er pussig, all den tid de klimareligiøse i mange år har utbasunert at de skulle stoppe all kullkraft og kjernekraft og oljeutvinning i et slikt grønt skifte, og gjøre det svindyrt å bruke ‘fossil’ energi. De har jo annonsert det svarte skiftet med en kommende energimangel med store bokstaver i alle media i mange tiår.

De klimareligiøse later til å ha trodd naivt på en global oppvarming som igjen skulle gjøre det høye energiforbruket i Norden og Nord-Europa unødvendig. Pussig nok har de samtidig pålagt befolkningen utallige skatter og avgifter for å minke den selvsamme globale oppvarmingen. Dette paradokset har de ikke tatt inn over seg der de har prøvd å få i både pose og sekk. Så har de uant av hvilken grunn arbeidet for innføringen av de skitne energiformene vindkraft og solkraft, og nekter å se i øynene den enorme rasering av naturen og opphopningen av søppel forbundet med disse.

Samtidig har de naive politikerne villig vekk lyttet til de enda mer klimareligiøse politikerne i EU, som har nektet å godkjenne norsk vannkraft som ren, og de har villig vekk pålagt nordmenn avgifter for bruk av ‘fossil’ energi, som vi vitterlig ikke bruker. I det hele tatt har norske politikere vært etter-diltere uten evne til å ta inn over seg realitetene.

Det later til at det grønne skiftet aldri har vært utsatt for risikoanalyse. De grønne politikerne har aldri vært utsatt for virkeligheten – før nå. Vi som står utenfor hele klimatroen vet at politikerne i sin naivitet nærmest kaster penger etter de profesjonelle investorene, så kjapt at disse knapt rekker å plukke opp alle pengene før det kommer mer. Men det kommer ingenting ut av dette, ikke annet enn at dette kan sees som et maskineri for å tømme alminnelige folks bankkontoer og fylle opp i rikingenes kontoer, som en gusten parodi over bibelordet: De som ikke har, de skal fratas endog det de har.

Markedet er den grunnleggende feilen

At markedet fungerer som nedbygging av privat formue vises da også av at samtlige partier nå går inn for en type kompensasjonsordning og omfordeling av midler til de som lider mest under energiprisene. Først aksepterer man altså at folk flest skal flås, istedenfor å gripe ondet ved roten og avvikle ‘markedet’, det markedet de aller fleste av oss ikke har mulighet til å gjøre noe med. Så skal man altså for alt hva jeg vet ansette tusener av mennesker til å arbeide med søknadene for å få ‘krafthjelp’. En administrasjon som blir unødvendig det øyeblikk man forbyr ågerpriser og pålegger norske everk i første rekke å sørge for forsyningssikkerhet for nordmenn.

At partiene på høyresiden stilltiende godtar markedet er ikke overraskende. Men at partiene fra sentrum av og ut over venstresiden aksepterer dette rovgriske markedet med ågerpriser og hvor folk flest er fullstendig ofre for vær og vind og sprøyte gale tyske politikere som avvikler energiproduksjonen sin uten tanke for risikoen ved det, det er ikke til å fatte.

Energi ER folkets eiendom, bygget opp av folket gjennom mange år, og grunnlaget for muligheten til å leve et godt liv i Norge. Dette var i første rekke Arbeiderpartiets fortjeneste, men hele landet sto sammen å bygge ut energitilgangen i Norge i hundre år. Inntil energiloven kom og sakte men sikkert begynte å erodere vekk det som er bygget opp.

Jeg minnes Sinclair-visa da skottene gikk i land i Romsdal og kom ned i Gudbrandsdalen hvor «de skjendet og brente hvor enn de kom hen; all folkerett monne de krenke; Og oldingens avmakt, den rørte ei dem; de spottet den gråtende enke!»

Markedet har ingen empati. Fattigfolks avmakt rører ikke dem, heller ikke de vanskeligstilte, gamle og enslige, lavtlønnede, studenter, ny-etablerte. Vi bør derfor heller ikke ha medfølelse med de stakkars griskingene når vi bestemmer at energi skal selges til produksjonspris + påslag for vedlikehold, og at ingen skal kunne tjene ekstra på kjøp og salg i mellomledd. Slik vi engang bygget landet.