FN’s konvensjon om Sivile og Politiske rettigheter (SP) er nedfelt i artikkel 27 og denne er laget for å beskytte minoriteter mot totalitære og kommunistiske tendenser.
Rettighetene i SP-konvensjonen bærer preg av det politiske skillet mellom de vestlige landene og kommunismen etter den andre verdenskrig. De vestlige landene mente at individets sivile og politiske rettigheter var de viktigste av menneskerettighetene, og ønsket derfor en egen konvensjon med vekt på disse rettighetene.
Det er disse rettighetene nå AP glatt overser og som selvsagt har skapt enorme protester og demonstrasjoner mot AP. De opptrer nettopp slik som SP artikkel 27 er ment å beskytte folket mot. AP er blitt en trussel mot demokratiet når de hever seg over fundamentale menneskerettigheter.
Nedenfor gjengis et utdrag fra høyesterett som feller en knusende dom over konsesjonen
Saken gjaldt spørsmålet om utbyggingen av Storheia og Roan vindkraftverk på Fosen krenker reindriftssamenes rett til kulturutøvelse etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27.
Høyesterett i storkammer kom enstemmig til at rettighetene er krenket, og at vedtakene om konsesjon og ekspropriasjonstillatelse derfor er ugyldige. Skjønnet om fastsettelse av erstatning for inngrepet ble av denne grunn nektet fremmet.
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) traff i 2010 vedtak om konsesjon til blant annet Roan og Storheia vindkraftverk. Vindkraftverkene ligger innenfor området til Fosen reinbeitedistrikt, hvor Sør-Fosen sijte og Nord-Fosen siida utøver reindrift.
Reineierne gjorde gjeldende at utbyggingen krenker deres rettigheter til kulturutøvelse, men fikk ikke medhold i Olje- og energidepartementets klagevedtak fra 2013. Dette spørsmålet ble brakt inn for domstolene. Fosen Vind DA fikk likevel tillatelse til å starte byggingen, og vindkraftverkene sto ferdig i henholdsvis 2019 og 2020. De er del av det største vindkraftprosjektet på land i Europa.
For Høyesterett var spørsmålet særlig om utbyggingen krenker reineiernes rettigheter etter SP artikkel 27. Bestemmelsen slår fast at den som tilhører en etnisk, religiøs eller språklig minoritet, ikke skal nektes retten til å dyrke sin kultur sammen med andre medlemmer i gruppen.
Det er på det rene at reindrift er en form for vernet kulturutøvelse. Fordi lagmannsretten hadde et bedre grunnlag for sine vurderinger enn Høyesterett, bygget Høyesterett på lagmannsrettens vurdering av konsekvensene av utbyggingen for reindriften.
Høyesterett tok dermed utgangspunkt i lagmannsrettens konklusjon om at vinterbeiteområdene ved Storheia og Roan i praksis er tapt for reindriften, og at utbyggingen derfor vil true reindriftsnæringens eksistens på Fosen hvis ikke kompenserende tiltak settes inn.
Under henvisning særlig til uttalelser fra FNs menneskerettskomité la Høyesterett til grunn at det vil foreligge en krenkelse av rettighetene etter SP artikkel 27 dersom inngrepet fører til vesentlige negative konsekvenser for muligheten til kulturutøvelse. Inngrepet kan i seg selv ha så store konsekvenser at det foreligger brudd på bestemmelsen, men det må også ses i sammenheng med andre tiltak, både tidligere og planlagte. Den samlede effekten av tiltakene er avgjørende for om det foreligger krenkelse. I utgangspunktet er det ikke rom for en forholdsmessighetsvurdering hvor minoritetens interesser veies mot andre samfunnshensyn. Det må likevel foretas en avveining hvis rettighetene etter artikkel 27 står mot andre grunnleggende rettigheter. Høyesterett slo fast at retten til miljø er en rettighet som i et konkret tilfelle kan komme inn med en slik tyngde at det må foretas en interesseavveining.
Basert på lagmannsrettens bevisvurdering kom Høyesterett til at vindkraftutbyggingen vil ha en vesentlig negativ effekt på reineiernes mulighet til å utøve sin kultur på Fosen. På den bakgrunn så Høyesterett det slik at reineiernes rettigheter vil være krenket hvis det ikke settes inn tilfredsstillende avbøtende tiltak.
Høyesterett sa seg enig med Fosen Vind DA i at hensynet til «grønt skifte» og økt fornybar energiproduksjon er viktig. Fordi det forelå andre – og for reindriften mindre inngripende − utbyggingsalternativer som kunne ivaretatt dette hensynet, var det imidlertid i dette tilfellet ikke tale om en kollisjon mellom miljøhensyn og reineiernes rett til kulturutøvelse.
