Redaktøren av Fakta360 utgir sin første bok på eget forlag. Det er en bok som omhandler Einar R. Bordewich sin elleville oppvekst og mange krumspring og påfunn på Andenes, som antagelig ville fått dagens barnevern til å koagulere. At vi vokste opp i en annen tid og et annet lynne enn hva som er mulig i dag er det ingen tvil om. Boken gir et lite innblikk i redaktørens oppvekst og verden i fra barndommen på Andenes, og kan kanskje forklare noe av hans nåværende og hardt erfarte realistiske og realtenkende, samt kreative og optimistiske innstilling til verden i dag. For vi var absolutt det stikk motsatte da.

Her får du en smakebit på en av historiene og jeg håper du liker den. Når boken er ferdig trykket, noe vi regner med vil skje i løpet av mai måned, så vil de som tegner ett årlig medlemskap på Fakta360, fra og med i dag, få tilsendt boken som gratis medlemspremie.

Ønsker du ikke å tegne medlemskap men kun kjøpe boken så kan den forhåndsbestilles allerede nå fra denne siden: Det var bedre farligere før. Her er en smakebit fra boken:

Bunntrål

Pappa hadde kjøpt båt. En 18-fots Hansvik med 20 Hk påhenger. Nå var nok hensikten hans med båten neppe den bruken vi hadde i tankene, men det fortalte vi selvsagt aldri til han. Storebroren min var akkurat ferdig med dykkerkurs og hadde både våtdrakt og alt som hørte til. Men vannski hadde vi ikke.

Kreative som vi var, stjal vi en av pappas forskalingsplater og boret tre hull på kortsiden. Et hull midt på for slepetauet til båten og to i hjørnene for tauet vi skulle holde oss fast i. Konsekvensanalyser lå ikke høyt oppe på prioriteringslisten så ingen ante uråd eller fare da vi festet holdetauet som en løkke fra det ene hjørnet til det andre. Vi hadde god slakk på løkken slik at vi kunne stå oppreist mens vi surfet. Dette fikk etter hvert, skal vi si, noen uheldige konsekvenser.

Våtdrakten var på og jeg skulle kjøre båten mens kompisen min fikk æren av første runde. Trikset for å komme seg opp var akkurat som med vannski å ligge bakpå med føttene presset mot platen og fartsretningen. Å komme seg opp gikk ganske greit da platen var festet direkte til båten fra hullet i midten. Så var det bare å holde balansen.

Satan for en fart vi fikk på platen. Når vi kjørte i en halvsirkel og fikk han opp på den ene siden, og deretter la om så kunne farten på platen bli så stor at han kom opp på siden og endog forbi båten. Vi opparbeidet oss etter hvert en god teknikk, hadde mye gøy, men hvor lenge var Adam i paradiset? Intet varer evig. Det var denne sommeren vi lærte at fysikkens lover for skrått kast ikke gjelder for Andenesfolk og for første og siste gang ble det observert et plutselig oppstått og uforklarlige lavtrykk over Andenes.

I en av disse svingene, med en topphastighet selv jagerflyene kunne misunt oss, var det at platen skar ned i sjøen og kompisen min skar opp av sjøen. Han hadde sånn fart at ved første touch på havflaten spratt han opp igjen. Han fór deretter bortetter havflaten som en flyndrestein og slo sin egen personlige rekord på flyndresteinkasting med totalt 18 sprett før han endelig stoppet og sank.

Da han kom opp til overflaten og vi kom bort til han med båten for å plukke han opp, så sa han bare “Æ har vondt i ræva”. Han trengte en fortjent pause og vi byttet derved roller. Nå skulle han kjøre båten og jeg skulle på platen. Vi hadde mange morsomme runder og jeg fikk også erfare skrått kast.

Det var under oppstarten på det som kom til å bli dagens siste runde det skjedde. Jeg var akkurat kommet opp på platen bak båten og vi hadde fått god fart da jeg trådte litt for langt frem. Når havet først hadde fått tak i ‘jævlen’ så slapp han ikke. Platen skar brått ned og jeg skled først fremover og havnet på rygg oppå platen. Deretter fikk vannpresset det til at føttene ble brettet rundt den nevnte løkken og bak over ørene. Jeg var ganske myk på den tiden. Hadde jeg ikke hatt våtdrakt på meg ville storhavet garantert satt en kraftig klyster på meg der jeg lå med ræva først, fastklemt på forskalingsplaten, og på vill fart ned mot havbotn.

Jeg forsøkte fortvilet å rive meg løs fra tauet, men vanntrykket var alt for stort. Så der lå jeg fastklemt og så båten forsvinne over meg, samtidig som jeg traff bunnen og så både flyndre, sjøpølser og livet mitt passere forbi. Heldigvis var det sandbunn der vi holdt på og jeg trålet den like effektivt som Andøyfisk III. Jammen i helvete tenkte jeg, skal ikke idioten stoppe snart før jeg drukner?

Om det var en dump i sandbunnen eller en bølge som gjorde det, vet jeg ikke, for storhavet hadde vel forbarmet seg over stakkaren og den ydmykende stilling han var satt i, og ville slippe han fri, i motsetning til den mosegrodde skallen som kjørte båten. Det ble et sekund med slakk i tauet og jeg fikk presset løkken over knærne og både tau og forskalingsplaten fortsatte med full fart mens jeg begynte på den lange turen opp til overflaten.

De sier på meteorologisk stasjon inne på flyplassen at de har et uforklarlig fenomen på slutten av 70-tallet med et plutselig oppstått lavtrykk midt i sesongen for høytrykk. Det var jeg som brøt havoverflaten og var fullstendig fri for luft. Det magasuget av luft jeg tok inn, formørket til og med himmelen. Den eder og galle jeg ga til ‘kompisen’ min etter at jeg var kommet til hektene egner seg ikke på trykk, men jeg tror at til og med oberstløytnant Grønheim ville rødmet og vært stolt av meg.

Etter dette og klok av skade ble løkken kappet og knuter knyttet på endene. Ingen flere nestenulykker ble rapportert den sommeren, foruten da vi kjørte båten over et skjær så motoren hoppet av, men det er en annen historie.