Jeg våknet delvis på morgenen i 5 tiden og kom direkte ut fra en drøm om masse – altså kilogram -, energi, treghet, warp-drive og forståelsen av hele universets kompleksitet i en klarhet som kun drømmer kan gi. Alt og alle sammenhenger sto klart fremfor meg og jeg husker at jeg tenkte dette må jeg skrive ned akkurat slik jeg drømte når jeg våkner og står opp litt senere. Da kan jeg foreslå veien for utviklingen av en treghetsbasert motor basert på differanser av akselerasjoner. Alt var klinkende klart i drømmen. Nå gjelder det bare å greie å formulere idegrunnlaget i form av ord og ligninger, slik at ideen kan testes i praksis.

Så hvor skal jeg begynne for å beskrive denne ideen på en motor som i prinsippet kan drive deg fremover uten rakettdrivstoff, ioner eller lignende for å dytte deg fremover? Ideen er basert på en forklaringsmodell utviklet av PhD Mike McColloch angående mørk materie, eller rettere sagt hans Quantized Inertia (QI) modell, som fjerner behovet for mørk materie for å beskrive galaksenes avvikende rotasjonshastigheter fra Newtons lover. Jeg har tidligere omtalt hans banebrytende forskning her: QI – Quantized Inertia – En liten dytt fra universet.

Masse eller kilo regnes som en av grunnenhetene i SI systemet. Men hva er egentlig masse på et fundamentalt nivå, og hvorfor er gravitasjon et fenomen knyttet til masse? Hvordan får noe masse og hvorfor? Hvorfor har masse kun tiltrekkende kraft, mens elektromagnetismen og kjernekreftene har både tiltrekkende og frastøtende kraft. Disse grunnleggende spørsmål er fremdeles ikke besvart i fysikken selv om man vet mye om egenskapene til både masse og energi.

Masse og energi er to sider av samme sak, kan man noe forenklet si i følge Einsteins berømte ligning E=mc². Masse er ‘frosset’ lys er også en populærvitenskapelig fremstilling. Men dette forklarer egentlig ingen ting. Ser vi på definisjonen av masse via energiligningen, altså m= E/c² så kommer vi frem til at energien E som er gitt i Joule er avledet SI enhet med benevnelsen kg⋅m²⋅s^-2. Eller sagt litt folkelig så er energi det samme som masse ganget kvadratmeter dividert på kvadratsekund. En enhet som intuitivt nesten ikke gir noen som helst logisk mening. Likefullt blir i dag masse (kilogram) definert via energien Joule på SI instituttet, og man har gått bort fra prototypen av kilogram som var en legering av platina og iridium.

Men tenker man på dette i form av en momentnøkkel som utløses ved en spesifikt dreiemoment så får man kanskje en analogi. Moment er altså kraft * arm, hvor kraften kan beskrives som masse * akselerasjon * avstanden. F = ma og momentet M = Fs hvor s nå er avstanden kraften F utøves på. Innen ingeniørfagene bytter vi ut a med g=9,81 m/s² som er jordens akselerasjon, og slik finner vi ut om konstruksjonen på et hustak tåler den dimensjonerende snømengden for en gitt region, når man kjenner dimensjonene og bruddstyrken til materialene som er benyttet. Alt dette er elementært og kjent stoff.

Men så kommer avvikene. På samme måte som Einstein egentlig ikke diskvalifiserte Newton på noen måte i vårt daglige behov for beregninger, men Newtons ligninger fungerte ikke i ytterkantene av virkeligheten. Som for eksempel ved ekstreme gravitasjoner og enorme avstander, samt ved fysikk nede på atomenes nivå. I begge disse ytterkanter fungerer ikke Newton og nye svar måtte søkes. Ett av problemene var altså observasjonen av at galaksene roterer alt for fort til å kunne henge sammen i ytterkantene i følge Newtons mekanikk. Man forsøkte å lage en modifisering av Newtons mekanikk ved å justere formlene til Newton og kom fram til den såkalte MOND teorien. Denne teorien er i dag tilbakevist.

En annen forklaringsmodell som har grepet kraftig om seg er introduksjonen av mørk materie (Dark Matter). Denne modellen har også store problemer og DM er fremdeles ikke observert eller bekreftet noe sted, til tross for over 30 års intens forskning og leting etter substansen som utgjør DM.

Så på en bakgrunn av vår eksisterende forståelse for Newtonian mekanikk og avvikene hos roterende galakser har det dukket opp en ny forklaringsmodell som heter QI eller Quantised Inertia. Kort fortalt vil en svak akselerasjon av masse gi mindre treghetsmasse enn i forhold til en rask akselerasjon. Der finnes altså en differanse i bruk av energi dersom du ønsker å akselerere noe fort eller sakte opp til en bestemt hastighet. Det er denne reduserte massen ved lave akselerasjoner som Mike McColloch kaller IQ til forskjell fra hvilemasse.

Det er denne formelen som er opphavet til min ide om et fremdriftssystem uavhengig av behovet for å skyte ut masse i motsatt retning i form av rakettmotorer basert på kjemi eller fysiske partikler som må forlate systemet for å skape en kraft. At c betyr lyshastigheten forstår du sikkert men at Θ representerer Hubbles diameter på 8.798 · 10²⁶ m er kanskje mer ukjent. |a| er akselerasjonen enten den er positiv eller negativ.

Formelen koker egentlig ned til 1 minus en konstant K på 2,045181 · 10^-10 dividert på akselerasjonen m_i=m_e (1-K/a). Det spiller altså ingen rolle om akselerasjonen er positiv eller negativ, altså retardasjon, og det er et vesentlig poeng for min treghetsmotor.

Konstruksjonen av motoren

Visuelt sett blir motoren en lang sentral tube som i hver ende forbindes med flere tilbakeføringsrør som danner en sløyfe i systemet. Inne i rørene kan man bruke elektroner og akselerere dem langsomt over en lang periode, for deretter å bremse dem opp lynraskt (retardasjon) eller negativ akselerasjon. Deretter bringes til tilbake til start i en konstant hastighet gjennom tilbakeføringsrørene.

Tar man utgangspunkt i massen til ett elektron  m_e = 9,109 383 7015 · 10⁻³¹ kg, kan man beregne differansen mellom elektronets treghetsmasse ved lav og høy akselerasjon ved å bruke den tidligere nevnte formel. Ved å sette lav akselerasjon a_l = 1 · 10⁻⁹ og høy akselerasjon til a_h = 1 · 10⁹ kan vi beregne differansen til treghetsmassen i de to tilfeller.

m_i1=m_e (1-K/a_l ) = 9,109383701 · 10⁻³¹ (1-6,6574 · 10^-10 /1 · 10⁻⁹) = 7,24634905 · 10⁻³¹

m_i2=m_e (1-K/ah ) = 9,109383701 · 10⁻³¹ (1-6,6574 · 10^-10 /1 · 10⁹) = 9,109383702 · 10⁻³¹

Differansen m_i = m_i2 – m_i1 = 9,109383702 · 10⁻³¹ – 7,24634905 · 10⁻³¹ = 1,863034652 · 10⁻³¹

Når man så kjenner differansen i treghetsmassen under de to ulike akselerasjonene så kan man også finne differansen for kraften, og derved den resulterende kraft.

F_i1 = m_i1 · a_i1 = 7,24634905 · 10⁻³¹ · 1 · 10⁻⁹ = 7,24634905 · 10⁻⁴⁰

F_i2 = m_i2 · a_i2 = 9,109383702 · 10⁻³¹ · 1 · 10⁹ = 9,109383702 · 10⁻²²

F = F_i2 – F_i1 = 9,109383702 · 10⁻²² – 7,24634905 · 10⁻⁴⁰ = 9,109383702 · 10⁻²² Newton pr. elektron (tilnærmet)

Dersom man ønsker for eksempel en kraft på 10 Newton så trenger man F * ant = 10N —> ant = 10/F = 10/9,109383702 · 10⁻²² = 1,097769106 · 10²² elektroner.

Man trenger altså å kjøre 1,097769106 · 10²² elektroner gjennom systemet for å få 10 Newton kraft. Siden en Ampere er definert som 6,241509 · 10¹⁸ elementærladninger per sekund, så gir dette at motoren må drives med 1758 Ampere pr. 10 Newton kraft.

Dette er egentlig en fantastisk mengde kraft som i realiteten er høstet fra universet direkte. Motorsystemet forbruker ikke denne energien, men resirkulerer elektronene via de nevnte tilbakeføringsrørene. Kraftforbruket til motoren ligger i energimengdene som trengs for å akselerere og deretter bremse ned elektronene. Gitt vår kunnskaper om induserte felt for ladninger i bevegelse burde det være mulig å sette opp et system for gjenbruk av elektrisiteten. Dette er treghetsmotoren.

Det som gjenstår å beregne er den eller de nødvendige avstandene internt i motoren hvor akselerasjonene skapes og ikke minst hvor store eller små akselerasjonene kan eller bør være.