Dr. philos (PhD) Erik Bye skriver mye og ofte. I artikkelen En hel verden lar seg lure trill rundt! har han samlet sammen og oppsummert alle artiklene han har hatt her på Fakta360 som er blitt hele 25 stykker i tallet inkludert oppsummeringen. Fakta360 spurte han derfor om han kunne svare på disse to spørsmålene:

1. Hvorfor er du overbevist om at CO₂ hypotesen er feil?
2. Du skriver ofte og mye. Hva driver deg til slik innsats på skrivefronten?

Hans svar ble så omfattende at det ble til to nye artikler. Svaret på 1. spørsmål ble presentert i en egen artikkel 1) Hvorfor er du overbevist om at CO2 hypotesen er feil?. I denne andre artikkelen svarer han på spørsmål to og hans skrivelyst gjorde at også denne ble så omfattende at vi måtte dele den i to deler. Her kommer del 1.

Jeg liker å skrive, det er helt grunnleggende 

Jeg har vært opptatt av tre hovedtemaer:

1. Vitenskapelige artikler innen kjemi og arbeidsmiljø 
2. Debattartikler om lønnsspørsmål for forskere
3. Faglige klimaartikler

Hovedoppgaven i fysikalsk kjemi

Jeg har hatt en genuin interesse for formidling av faglige spørsmål gjennom hele min yrkeskarriere som forsker, i perioden 1970 – 2012, da jeg gikk av med pensjon. Det hele begynte med hovedoppgaven i fysikalsk kjemi i 1972, der det var om å gjøre å beskrive funnene og en kort men tilstrekkelig beskrivelse av metodikken, som mange hadde beskrevet tidligere. 

Rapportering på labben

Allerede som vitenskapelig assistent oppdaget jeg at rapportering fra labben var under pari, det hele var ustrukturert, liten oppmerksomhet om de viktigste observasjonene og manglende spissing av konklusjonen. Mitt første produkt var derfor en mønsterrapport, som forhåpentlig ikke ble oppfattet som en monsterrapport av studentene. Resultatet ble i hvert fall en tydelig forbedring. Ingen klaget!

Vitenskapelige artikler

Deretter kom perioden der jeg skulle gjennom det samme, med innsending av publikasjoner, ventetiden til fagfellene ga svar fra seg, om produktet ble godkjent for publisering eller ikke. Forskning er antakelig den mest konkurranseutsatte virksomhet som finnes. Anonyme spesialister skal stemple godkjent, hvor i yrkeslivet ellers er det en slik kvalitetskontroll?

Men dette er «learning by doing». Vi hadde veiledere i doktorgradsarbeidet og du kunne ha medstudenter som kunne bistå, men til syvende og sist var du den ansvarlige for publikasjonen. Og den som skulle forsvare det samlede produktet. Det er ikke til å legge skjul på at gleden og stoltheten var der, da disputasen var over. 

Post doc ved ETH

Jeg var heldig og fikk et års postdoc-opphold ved ETH i Zurich. I tillegg til det rent faglige utbyttet var jeg hos en topp professor som var et unikum i skriftlig formidling. Han kunne bruke litt tid på valget mellom to synonymer på engelsk i publikasjonene. Mine utkast til publikasjoner var ikke til å kjenne igjen, etter hans håndverk. Teksten fløyt som melk og honning, litt å strekke seg etter.

Skolelaboratoriet i kjemi

Tilbake i Oslo ble vitass-perioden avsluttet på skolelaboratoriet i kjemi, med bl.a. labansvar for et lærerkurs, knyttet til et nytt læreverk i kjemi. Her la vi mye prestisje i å presentere nye kjemiøvelser for rutinerte lærere. Nok en gang grundige forberedelser og konsentrert formidling av nyttig lærestoff. Både lærebokforfatterne og kursdeltagerne var fornøyd, og vi var en nyttig erfaring rikere. Vi snakker om å bygge stein på stein, orakelet blir ikke skapt i en fart.

Forsker ved STAMI

I arbeidet som forsker ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (den gang Yrkeshygienisk institutt) fortsatte opplæringen og kunnskapsutviklingen i formidling, nå mot arbeidslivet. Utarbeidelse av datablader, rapporter fra arbeidsplassundersøkelser og besvarelser av fagspørsmål over telefonen var hele tiden rettet mot at mottakerne skulle nettopp skjønne budskapet og kunne bruke informasjonen. Kvalitetssikringen vår omfattet at brukerne var i stand til å bruke våre rapporter. Er alle produktleverandører i dag fullt ut klar over et slikt krav? Dette skjerpet oss med hensyn til det produktet vi leverte.

Forskning, utredning og informasjon

Kombinasjonen av forskning, utredninger og kartlegginger, samt informasjon og formidling var med på å spisse arbeidet mot formidling: a) til forskerkorpset; b) til arbeidslivet og spesifikke industrityper; c) til den almene befolkningen, rettet mot arbeidslivet. Folkehelseinstituttet hadde ansvaret for folkehelsa generelt, vi for arbeidshelsa. Vi hadde en klar forpliktelse: ingen henvendelse skulle være ubesvart med: «jeg vet ikke noe om temaet», det var en dødssynd. Enten så skulle du kunne noen om temaet, eller du skulle vite hvem som kunne! Dette gjennomsyret arbeidsdagen, på godt og vondt. Det var ikke alltid morsomt å få spørsmål om prøvetakingsutstyr og analysepriser, dersom du var langt inne i tung vitenskapelig artikkel eller en komplisert dataanalyse etter en kartlegging. Men henvendelsen og svaret var «pri one». Dette er jeg stolt av i dag. Du ble svært fornøyd når innringeren takket for svaret, hjelpen og sa at dette hadde vært svært nyttig og opplysende. Deretter var det å begrave seg i de nære, tunge ting. 

Eksempel på en henvendelse

Et verneombud ringer og ønsker informasjon om et prøvetakingsopplegg. Han vet at de håndterer et kjemisk stoff som er helseskadelig og underlagt krav om kontroll. Dette er første gang de skal kartlegge problemstillingen, ombudet ønsker å få tatt en støvprøve, med pumpe og filter. Han blir forklart at han må ha minst tre prøver for å få rimelig sikkert estimat på eksponeringen. Da viser det seg at arbeidsgiver i utgangspunktet ikke vil betale for mer enn en prøve. Svaret mitt er klart og entydig. En prøve sier ingen ting, utgiftene er totalt bortkastet, men han kunne godt få tilsendt utstyret, «til ingen nytte». Normalt ble kartlegginger av eksponering gjort over en uke, med fem prøver. Men for å få en indikasjon på hvor høy eksponeringen var det greit med tre prøver, på forskjellige dager. 

Neste gang verneombudet ringete ba han om tre prøver, som en start. Arbeidsgiveren hadde selvfølgelig gitt seg, ingen vil bruke penger på noe som er borkastet, null verdt. Alle var fornøyd. Verneombudet fikk nok styrket sin posisjon i bedriften. Ingen vil kaste penger rett ut av vinduet. Bedriftslederen måtte erkjenne at kvalitet og sikkerhet koster, og jeg tenkte: «Mission done».

Hva har alt dette med skriving og skriveglede å gjøre?

Formidlingsglede

Jo, formidling og formidlingsglede. Dette er min grunnleggende drivkraft, å formidle det jeg kan noe om, og som jeg vet er nyttig, og forhåpentlig interessant. Hvordan vet jeg at noe er nyttig? Du kan aldri få for mye kunnskap om samfunnet og sammenhenger rundt deg. Kroppen vår er en komplisert og meget avansert kjemisk fabrikk. Da er det nyttig å fortelle om de sammenhengene du vet litt om. For eksempel at hemoglobinet vårt frakter O₂ til cellene og CO₂ bort fra cellene. De to molekylene bytter plass, når oksygenet er levert!

Endorfinene

Eller at endorfinene er kroppens egne smertestillere, og som tar seg av svake smerter, ganske så direkte. Ett av dem, Enkefalin betegnes som «Hjernenes egen morfin». Dette hadde jeg som tittel på selvvalgt emne til disputasen i 1976, og dette kan du lese mer om på Aftenpostens e-avis, A-magasinet for 25. september 2009, s. 45. Det å få dette stoffet inn i A-magasinet gir meg en enorm stimulans, til å fortsette formidlingen.

Og her er jeg nok ved noe av kjernen i min formidlingsglede: Det å få stoffet trykt og presentert for mange, og å se mitt eget navn på produktet. 

Det synlige navnet

Så, etter å ha sett navnet mitt på hovedoppgaven, på doktorgradsarbeidet, på papirene som graden var basert på, og ytterligere vitenskapelige artikler som ble publisert etter hvert, var jeg nok bitt av endorfinene. Lykkefølelsen ved å få stempelet «accepted» er betydelig. Og denne lykkefølelsen har fulgt meg siden, nå passert pensjonsalderen med drøyt 10 år.