Fakta360: Erik Bye har tatt for seg arbeidet til Roy Clark som har avslørt bla. Nobelskandalen i fysikk og nå oversatt hans grundige analyse om hvorfor klimamodellene feiler og at hele klimahypotesen er feil. Her får vi en forenklet populærvitenskapelig presentasjon av Roy Clark sitt meget inngående og omfattende arbeid for å avsløre feilene.

Av: Erik Bye – Artikkelen er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Roy Clark har avslørt den store Nobelskandalen i Sverige! Nobelprisen i fysikk for 2021 har blitt tildelt Syukuro Manabe på helt feilaktige premisser. Han fikk prisen pga. en klimamodell som ble konstruert i 1967. Nå viser det seg at denne modellen legger for stor vekt på de CO2-konsentrasjoner som legges inn i modellene, varmeeffekten er betydelig overdrevet. Disse modellene er lagt inn i alle hovedrapportertene til IPCC, fra AR1 til AR6, med en kunstig høy effekt av CO2s konsentrasjoner.

Det hele er et bedrageri og et pseudovitenskapelig produkt. Ikke bare må det stilles et stort spørsmål ved grundigheten til Det Svenske Vitenskapsakademiet. Men, pga. bruken hos IPCC, må det stilles alvorlige spørsmål ved den påståtte globale oppvarmingen, og dessuten, et enda større, viktigere og mer alvorlig spørsmål: Ved hele klimasaken! Dette arbeidet er publisert i denne omfattende artikkelen.

Faglig sett er denne modell- og Nobel-skandalen komplisert, noe originalartikkelen til Roy Clark forteller om, med hele 63 sider med tungt fagstoff + referanser. Dette har Roy Clark gjort noe med, ved å publisere en «folkelig» utgave av dette møysommelige arbeidet. Dette arbeidet har jeg oversatt til norsk:

Forståelsen av de syv alvorlige feilene i klimamodellene

Av Roy Clark

Det er minst syv store og betydelige feil som er påvist i klimamodellene. Fem av dem kommer av overforenklede ideer om hvordan energien beveger seg. En annen involverer feil som oppstår ved løsning av komplekse likninger om hvordan luft og vann oppfører seg. Den siste feilen er antakelsen om at den globale gjennomsnittstemperaturen er et godt mål på klimaendringer.

Jeg ser i detalj på disse feilene i min artikkel “A Nobel Prize for Climate Modeling Errors”, Science of Climate Change sider 1-73 (2024). Referanser til spesielle deler av artikkelen, omtalt som C24, blir presentert i drøftelsen.

De tre første feilene

De tre første feilene knyttet til energioverføring, kommer fra 1967-artikkelen til Manabe og Wetherald, med tittelen: « Thermal equilibrium of the atmosphere with a given distribution of relative humidity» [MW67].

I denne artikkelen brukte de en en-dimensjonal strålingsmodell med luftkolonne i likevekt og en konstant fordeling av relativ fuktighet (se avsnitt C24, 3.1).

1. Antakelsen om likevekt medførte en falsk oppvarming i beregningene som følge av at CO2-nivåene økte.
2. Den forutsetningen om en konstant relativ fuktighet førte til en tilbakekopling som forsterket den kunstige innledende oppvarmingen.
3. Deres tidsavhengige integrasjonsmetode medfører at ubetydelige små temperaturøkninger adderer seg over tid, noe som ikke vil forekomme i den reelle atmosfæren. Dette vil ikke skje fordi dette blir overskygget av de normale daglige og sesongavhengige temperaturvariasjonene.

Dobling av CO2-konsentrasjonen

Da MW67 doblet CO2-konsentrasjonen fra 300 til 600 ppm, førte modellfeilene til en økning i overflatetemperaturen på 2.9˚C med en skyfri himmel og 2.4˚C med en gjennomsnittlig skydekning. Denne misforståelsen la grunnlaget for den massive klimasvindelen vi ser i dag.

Da påstandene om global oppvarming ble en gunstig kilde til finansiering av forskning, var det ingen vei tilbake. Fra da av måtte hver eneste klimamodell vise til tilsvarende oppvarming for en «CO2-dobling». I dag er dette kjent som Likevektig Klimafølsomhet (ECS) (Equilibrium Climate Sensitivity).

Sirkulasjonsmodellen

Manabe og Wetherald brukte de neste åtte årene på å integrere sine 1967-modellfeil i en høyst forenklet generell sirkulasjonsmodell (GCM = global climate model) [MW75]. Denne nye modellen hadde en ECS (klimafølsomhet) på 2.9˚C, sammenliknet med 2.4˚C for ECS med gjennomsnittlig nivå med skyer i MW67. MW75 satte varmebetingelsene for fremtidige GCMs.

Den fjerde feilen

Manabe og Stouffer introduserte den fjerde feilen i 1979, med deres flate hav-modell. De overså hvordan overflate-energi overføres, noe som førte til at deres hav-modell medførte oppvarming basert på økende CO2 i atmosfæren. Når de firedoblet CO2-nivået fra 300 til 1200 ppm, fikk de en overflatetemperatur på 4.1˚C.

Varmetransporten

Den store og variable varmetransporten fra vind-drevet fordampning, overskygget den lang-bølgede IR-strålingen (LWIR). Denne trenger gjennom mindre enn 100 mikrometer ned i havet. Den lille økningen i nedadgående LWIR-fluks fra CO2, var ikke tilstrekkelig til å øke havets overflatetemperatur signifikant (se C24, avsnitt 4.3).

Utenforliggende hendelser begynte å påvirke utviklingen av klimamodellene. Da Apollo-programmet (månelandingen) ble avsluttet i 1972, oppsto det «Mission creep», dvs. uønskede effekter, i dette tilfellet: pengesøkere, på tross av etablerte strategier. Atmosfæregruppen i NASA, inkludert en ung James Hansen, som senere ble leder av NASA Giss, ble bedt om å bytte til oppgaver knyttet til jorden (Hansen et al. 2000 (Kapittel 4)).

Skydekke og nye artefakter

I 1976 kopierte de modellen MW67 1-D RC, for «middels skydekke» og «konstruerte» 10 kunstige mindre «varmende artefakter», bl.a metan (CH4), og dinitro-oksid (N2O) (Wang et al. 1976). Og så i 1981 la de til en flat tolags havmodell til deres versjon av MW67 (Hansen et al. 1981 (H81)).

Ved å benytte tilgjengelige værstasjoner og tilhørende data, etablerte de en global gjennomsnittelig temperaturverdi. Men, de overså den åpenbare toppen i 1940 i dette arbeidet, som var et resultat av den varme fasen til den Atlantiske Multidecadale Oscillasjonen (AMO).

Ved å tilpasse CO2-konsentrasjonen, solintensiteten og effektene av vulkanstøv over tid, var de i stand til å justere («tune») deres modifiserte 1-D RC-modell til å gi et resultat identisk til verdien til den globale gjennomsnittstemperaturen.

H81 ga grunnlaget for pseudovitenskapen rundt strålingspådrive, tilbakestråling og klimafølsomhet som stadig eksisterer i klimamodellene i dag. Dette er illustrert i Figure 1 (Se C24, avsnitt 3.3 og 4.5).

Kunstige temperaturendringer

H81 antok at de temperaturendringene som ble dannet kunstig, ved en ren matematisk behandling i klimamodellen 1-D RC, var reelle. Og dessuten at de ved en kunstig, konstruert tilpassing til en gjennomsnittlig global temperaturrekord, på en eller annen måte var et mål på klimaendringer.

Temperaturen er en intensiv termodynamisk egenskap og gjennomsnittstemperaturer for uavhengige termodynamiske systemer er kun tallstørrelser uten noen fysisk mening (Essex et al. 2006). Klimaendringer må defineres i sammenheng med grensene til klimasonene. Som f.eks. I tilfellet Køppen eller tilsvarende klassifikasjoner (Kottek et al. 2006) (Se C24, avsnitt 5).

Mission creep

Det at finansieringen av atom-programmer stoppet opp, gjorde at de såkalte «Mission creep» spredte seg til Atomic Energy Commission, som hadde sluttet seg til Energidepartementet (DOE) i 1977. Forskningsprogrammet om klimaet hos DOE var viet til sammenlikning av modeller, der forskerne sammenliknet resultater fra mangelfulle modeller, uten å vurdere noen fysisk realitet.

Programmet «The Coupled Model Intercomparison Program» (CMIP) startet i 1996 (Mehl et al. 1997). Forskjellige faser av programmet har ført til mange av de feilaktige modellresultater som så har blitt benyttet av IPCC (Stouffer et al. 2017, Hausfather, 2019).

Bedre datateknologi

Ettersom datateknologien har blitt mer avansert, så har klimamodellene blitt mer komplekse. Forskerne har inkludert flere pådrivere (variabler) og tilpasset klimaendringer over tid til et globalt temperatur-gjennomsnitt. Dette gjøres slik at resultatet stemmer overens med data fra værstasjonen.

Tidlige 1-D modeller ble erstattet av atmosfæriske globale klima-modeller (GCM) som deretter ble etterfulgt av kopling med atmosfæriske hav-GCM’s. I dag utvikler forskerne utvidete modeller (exascale) som kombinerer emmisjons-scenarier med GCM’s. Men, alle disse oppskalert modellene bygger på det feilaktige fundamentet som ble etablert av MW67 og H81.

Fiktiv global energibalanse

Antakelsen om likevekt i 1-D1-modellene ble erstattet med en fiktiv global energibalanse. Den nye antakelsen var at drivhusgassens strålingspådriv eller en reduksjon i den utgående langbølgede IR-strålingen øverst i atmosfæren (TOA), endret jordens energibalanse.

I følge denne antagelsen, ville overflatetemperaturen stige inntil fluksbalansen ved TOA var gjenopprettet. (Knutti and Hegerl, 2008). I stedet, den beskjedne ekstra varmemengden som ble frigjort i troposfæren, blir tilbakeført til universet som bredbåndet langbølget infrarød stråling, uten å endre jordens energibalanse. (Se C24, avsnitt 4.1).

I tillegg krever globale klimamodeller sine løsninger et stort antall koplede lineære likninger. Feilene knyttet til løsningene av disse likningene øker med tiden kan bli ustabile. Værvarsler er begrenset til 12 dager fremover. Klimamodellene (GCM) har ingen prediktiv evne utover tidsskalaen for klimastudiene (Lorentz 1963, 1973).

Den femte feilen

Den femte feilen kom til syne i IPCCs tredje hovedrapport (TAR) i 2001. Rapporten manipulerte en tidsserie for strålingspådriv slik at det ble etablert en illusjon om at den stemte overens med den målte globale gjennomsnittstemperaturen.

Den rapporten delte disse pådrivene i «naturlige» og «antropogene» bidrag (menneskelige bidrag), som vist i Fig. 2a. Forskere kjørte modellene på nytt, for å generere en separat «naturlig baseline» og et «antropogent bidrag», illustrert i Figur 3b, 3c og 3d.

Et svakt statistisk argument, basert på forandringer i den normale temperaturfordelingen, knyttet «antropogen påvirkning til økt frekvens og intensitet av «ekstreme værfenomener», som vist i Fig. 2e. Fig. 2a er fra Tett et al. 2000. Figurene 2b-2e er fra TAR (AR3 er benyttet i Fig. 3, i stedet for TAR). Rapporten ignorerte den åpenbare 1940-toppen, relatert til AMOs varmefase.

Denne ekstreme vektleggingen av værfenomenet, medførte en pseudovitenskapelig berettigelse av en politisk kontroll av forbrenning av fossilt drivstoff, som igjen førte til den problematiske «Net Zero» politikken vi møter i dag (Se C24, avsnitt 3.5).

Utnyttelse av situasjonen

Forskjellige politiske grupperinger og miljøvernorganisasjoner begynte å utnytte den kunstige oppvarmingseffekten til klimamodellene for å øke betydningen av deres agenda. En nøkkelhendelse var konferansen i 1975: «The Atmosphere Endangered and Endagering», arrangert av antropologisten Margaret Mead (Hecht, 2007). Hun presterte å bruke forurensning i atmosfæren, uansett reell eller imaginær, som en måte for å innføre kontroll med befolkningsstørrelsen.

Etablering av IPCC

IPCC ble etablert i 1988 og «US Global Change Research Program (USGCRP)» ble initiert ved et Presidentvedtak i 1989 og igangsatt av Kongressen i 1990. «The Hadley Climate Centre» i Storbrittania ble også startet opp i 1990.

IPCCs oppgave er: «to assess the scientific, technical and socioeconomic information relevant for the atmospheric understanding of the risk of human-induced climate change.» Dette formålet bygger på antagelsen om at menneskelige aktiviteter driver CO2-indusert global oppvarming.

Gruppen USGRP ønsker: «to coordinate federal research and investments in understanding the forces shaping the global environment, both human and natural, and their impacts on society. Men, den har mislykkes fullstendig i dette, ved å overse de naturlige årsakene til klimaendringer.

Ekstreme værfenomener

Oversvømmelser, tørke, branner og andre ekstreme værfenomener kommer fra naturlige værbetingelser, som nedadgående vinder, høytrykksområder, og oscillasjoner havet, som er upåvirket av økende konsentrasjon av drivhusgasser (Se C24, avsnitt 4.6 og 5.1)

USGCRP har ukritisk akseptert de pseudovitenskapelige metoder for klimamodellering som blir brukt av IPCC, uten å gjøre noen uavhengig validering av modellene.

USAs nasjonale IPCC

Den 5. Nasjonale rapporten med klimavurdering (NCA5, utarbeidet av USAs IPCC), publisert av USGCRP I 2023. Her viser de helt åpenlyst frem den pseudovitenskapelige basis for sine funn.

Figurene 3.1, 3.2 og 3.3i Kapittel 3: Earth System Processes, illustrerer pådrivene, tilbakeføringene og klimafølsomhetene som benyttes i klimamodellene. Dette skal, riktignok helt feilaktig, begrunne de ekstreme værfenomenersom blir omtalt og påstått av NCA5. Disse figurene, som er hentet fra IPCCs AR6 (2021), er vist som Figurene 3a-c.

Fig. 3a viser klimadriverne tilbake til de kunstige matematiske klimamodeller. MW67 initierte konseptet med oppvarming pga. CO2. Wang et al. (1976) introduserte varmeeffekten fra CH4, N2O, og halogenerte gasser. H81 brukte vulkanske aerosoler for fin-turning.

TAR

Den 3. hovedrapporten fra IPCC (TAR, 2001), la vekt på menneskelig innflytelse, og den ikke-eksisterende koblingen til ekstremvær.

Fig. 3c presenterer klimafølsomheten fra rapporten til Charney (1979). Denne er basert på et tidlig GCM-arbeid av Manabes gruppe og upubliserte resultater fra Hansens gruppe.

Den sjette feilen

Fourier er glemt: I 200 år har forskere ignorert arbeidet til Fourier, om tidsforsinkelsen mellom maksimum solar fluks og temperaturresponsen i overflaten (Fourier, 1824). Disse daglige og sesongavhengige skiftene viser en termisk respons til solfluksen ute av likevekt (Clark, 2023).

Vi må se på endringer i fluksen som endringer i hastigheten på hvordan et reservoar varmes opp eller avkjøles, (Clark and Rørsch, 2023). En dobling av CO2-konsentrasjonen fra 300 til 600 ppm, forårsaker en maksimal økning i avkjølingen av langbølget infrarød stråling i troposfæren på +0.08 K pr. dag (Iacono et al. 2008).

Lapseraten

For en lapse-rate på -6.5 K pr. Km, vil en endring på +0.08 K tilsvare en høydenedgang på 12 meter – omtrent det samme som å kjøre en heis ned fire etasjer (se C24, avsnitt 4.2).

I øyeblikket øker CO2-konsentrasjonen årlig med 2.4 ppm, som fører til en økning på 34 milliwatt pr. kvadratmeter i nedadgående LWIR-fluks fra den lavere troposfæren og ned til overflaten.

Disse endringene for små til å kunne måles, mot den normale daglige variasjonen i temperatur og fuktighet. Den kan ikke påvirke ekstreme værfenomener, noe som betyr at det ikke er noe observerbart «CO2-signal» i klimadata (Se CR24, avsnitt 4.5).

Den syvende feilen

Svakt faglig miljø – Det faglige miljøet rundt klimamodellering har feilet i å adressere og korrigere feil i sine modeller. Klima-modellørene er mer som matematikere og data-programmerere en vitenskapsfolk, som er mest opptatt av å løse kompliserte likninger og å øke egne inntekter.

De har ignorert de fundamentale feilene i deres modeller. De små endringene i temperatur og fuktighet som blir predikert av disse modellene kan ikke akkumuleres over tid i den virkelige verden.

Den antatte induserte oppvarmingen av klimagasser og tilhørende tilbakekopling av vanndamp er rene kunstige matematiske fenomener som overforenkler antagelser, og som var etablert før en eneste dataprogramkode var skrevet.

Enhver klimamodell med en klimafølsomhet (ECS) som er større enn «for liten til å bli målt», er iboende uredelig. Intet behov for videre undersøkelse. (fordi endringene for små til å kunne måles)

Apokalypse

Klimamodellering har skiftet fra en vitenskapelig undersøkelse til «en imperial kultur» i en global oppvarmings-apokalypse. Troen på modellresultater har erstattet evidensbaserte resonnementer. Klimamodellørene har blitt profetene i denne kulturen.

Bedrageriet ved klimamodellene er helt åpenbart i litteraturen. Temaet er ikke vitenskapelig, men krever en politisk og juridisk aksjon, for å adressere alle problemene.

Tidligere også publisert på Derimot.no