Erik Bye har igjen funnet fram til og oversatt en meget interessant artikkel på WUWT. Den omhandler valget av Donald Trump og hva det vil si for den klimahysteriske agenda. En agenda som regelrett flår vestens økonomier og legger det meste av innovasjon og utvikling i planøkonomisk stabilt sideleie i påvente av subsidier eller død. Trump kan bety redningen for mange og her er Erik Bye sin oversettelse (red. anm.):
Artikkelen er oversatt og kommentert av Erik Bye.
Selv om klimapolitikk ikke var stjernen i dette nylige valget, har resultatene betydelige implikasjoner for klimaagendaen. Velgerne avga ikke eksplisitt stemmesedler for eller mot grønne energimandater, netto-nullmål eller klima-«nødsituasjoner». Likevel, indirekte, sendte de et sterkt signal: Publikum kjøper ikke fullt ut den kostbare, forstyrrende klimapolitikken som har blitt en bærebjelke i visse politiske plattformer. Når støvet legger seg, er virkeligheten klar – den grønne agendaen har nettopp mistet betydelig fotfeste, og støttespillerne må regne med hva det betyr å gå videre.
Klimapolitikk som et sekundært problem med primære konsekvenser
Det er sant; velgerne i dette valget var først og fremst opptatt av saker nærmere hjemmet – økonomisk stabilitet, inflasjon, jobbsikkerhet og umiddelbare energikostnader. Men selv om klimapolitikken tok en baksete i kampanjediskursen, dukket dens implikasjoner opp i bakgrunnen. I stater der grønne mandater har vært mest aggressive, har energiprisene steget, jobbsektorene har vært anstrengt, og løftet om fornybare arbeidsplasser har ikke blitt realisert i den grad som er lovet. Disse faktorene, selv om de ikke alltid er top-of-mind i valgmeldinger, har klart gjort inntrykk på publikum.
Det vi ser er en slags indirekte folkeavstemning om klimapolitikken som har dominert de siste årene. Velgerne har kanskje ikke eksplisitt stemt på grønn politikk, men den økende bevisstheten om avveiningene som er involvert er umiskjennelig. Svikten til kandidater som er nærmest på linje med aggressive klimaagendaer viser en implisitt, men virkningsfull avvisning av politikk som prioriterer karbonkutt og fornybar energi på bekostning av pålitelig, rimelig energi.
Den grønne agendaen tar baksetet
I årevis har klimaalarmisme drevet politikk uten vesentlig offentlig gransking. Klimamandater ble gitt gjennom feiende regninger, og grønn energi ble solgt som den uunngåelige fremtiden. Dette valget signaliserer imidlertid et vendepunkt. Det stille, men faste budskapet fra velgerne var at klimamål ikke kan overskride praktiske bekymringer, spesielt ettersom de påvirker husholdningsbudsjetter og energisikkerhet.
Implikasjonene for politikere
For klimapolitikere er dette valgresultatet en vekker for å rekalibrere. Nederlaget til den grønne agendaen i bakgrunnen av disse resultatene avslører grensene for folkelig tålmodighet for top-down mandater som påvirker dagliglivet. Hvis lovgivere er oppmerksomme, vil de se at politikken må være praktisk, rimelig og tilpasningsdyktig, ikke diktert av klimascenarier som, uansett hvor forferdelige de høres ut, mangler resonans med den gjennomsnittlige velgerens umiddelbare bekymringer.
På en måte gir dette tilbakeslaget beslutningstakere en sjanse til å fokusere på balanserte, fleksible miljøstrategier som ikke overbelaster innbyggerne. Publikums stille avvisning av ekstrem klimapolitikk kan bli en mulighet til å utvikle tilnærminger basert på teknologisk innovasjon, markedsdrevne løsninger og gradvise, økonomisk levedyktige overganger.
Fremveksten av klimarealisme
Det dette valget antyder er at epoken med ukontrollert klimaalarmisme kan skifte mot en mer pragmatisk, «klimarealistisk» tilnærming. Uten åpenlyst kampanje mot grønn politikk, har velgerne i hovedsak sagt at de ikke er klare til å ofre den slags ofre denne politikken krever. De leter etter løsninger som fungerer med, ikke mot, økonomiske realiteter.
For den klimarealistiske bevegelsen representerer disse resultatene en subtil, men bemerkelsesverdig seier. Publikum har i realiteten avvist forestillingen om at umiddelbare, radikale endringer er den eneste løsningen på klimautfordringene. I stedet ser budskapet ut til å være: ta en avmålt tilnærming, en som respekterer økonomiske prioriteringer og jobbsikkerhet mens du fortsatt jobber mot miljøforbedringer.
En ny vei fremover
Når vi ser på fremtiden, er det tydelig at klimapolitiske talsmenn må justere sine strategier. Budskapet fra stemmeboksen er umiskjennelig: Velgerne er åpne for ansvarlig miljøpolitikk, men lei av klimapolitikk som påfører økonomiske belastninger uten klare, håndgripelige fordeler. Publikums stemme i dette valget antyder at de heller vil se en jevn, innovasjonsdrevet tilnærming som styrker – i stedet for å svekke – deres lokalsamfunn og økonomi.
Dette valget, selv om det ikke eksplisitt handler om klima, kan gå ned som et vendepunkt for selve klimapolitikken. Velgerne signaliserte at de ikke vil akseptere miljømål for enhver pris, spesielt når denne kostnaden bæres av den gjennomsnittlige husholdningen. Det er en oppfordring til et skifte fra alarmistiske narrativer til en praktisk, resultatdrevet tilnærming som respekterer både miljøet og økonomien.
Er dette starten på slutten?
Blir resultatet et uventet paradigmeskifte?
Her er definisjonen på paradigmeskiftet, hentet fra SNL:
«Paradigme er en vitenskapelig teori eller modell som tillater oss å forstå en rekke ulike fenomener på samme måte. Paradigmer blir til gjennom vitenskapelige gjennombrudd, og ved at de anerkjennes og etterliknes av andre forskere. Paradigmer utgjør det felles rammeverket for en vitenskapelig tradisjon, og setter standarden for hva som utgjør legitime vitenskapelige spørsmål, metoder og løsninger.»
