I mange år har det vært en vitenskapelige debatt rundt trusselen om stigende globale temperaturer forårsaket av økende atmosfærisk konsentrasjon av karbondioksid. Dette har vært avhengig av estimering, homogenisering, bruk av anomalier i stedet for faktiske forhold, og kompleks datamodellering av nøkkelvariabler. Denne estimeringsprosessen med dens kompleksitet etterlater noen konklusjoner åpne for utfordringer. Denne artikkelen forsøker en enklere tilnærming ved å bruke temperaturdata fra de syv australske hovedbyene og fem globale byer/regioner. Og her benyttes bare grunnleggende beregninger, hovedsakelig grafiske, for å teste forholdet mellom nøkkelvariablene i debatten.

Artikkelen er oversatt og kommentert av Erik Bye.

Artikkelen er sammenfatningen av en artikkel av Ian L K McNaughton, Sydney, Australia , med tittelen: «Temperature Measurements Versus Carbon Dioxide Concentrations & Population Growth» Artikkelen er publisert i tidsskriftet til Klimarealistene: Science of Climate Change, Vol. 4.1, 2024, pp. 88-106: Temperature Measurements Versus Carbon Dioxide Concentrations & Population Growth

Ingen av grafene viste noen synlig sammenheng mellom en eksponentiell (polynomial) økende konsentrasjoner av CO2 og økende temperaturer. Riktignok stiger begge disse variablene, men det betyr ikke at det er en sammenheng mellom de to på den måten som noen klimaforskere hevder: nemlig at økningen i konsentrasjonen til karbondioksid får de globale temperaturene til å stige. Faktisk er det stadig flere som hevder at det motsatte er tilfelle. I tillegg til de mange andre kildene til utslipp av karbondioksid, forårsaker den naturlige temperaturøkningen frigjøring av karbondioksid fra havene og bidrar dermed til å øke konsentrasjonen i atmosfæren. Denne artikkelen støtter dette synet.

Det er akseptert av alle forskere at den globale temperaturen stiger. Denne artikkelen konkluderer med at dette skyldes kosmiske, globale og lokale påvirkninger og ikke den økende konsentrasjonen av karbondioksid.

Det var ikke hensikten med denne artikkelen å diskutere hvordan endringer i komplekse lokale, globale og kosmiske prosesser over lengre perioder av geologisk tid påvirker været, bortsett fra å være enig i at de gjør det. Dessuten at økningen i global temperatur kan knyttes direkte til interglaciale sykluser som har skjedd i løpet av de siste tusenvis av år og vil fortsette å skje i det uendelige.

I stedet fokuserer denne artikkelen på resultatet av deres kombinerte effekter når det gjelder nivåer av overflatetemperaturer og atmosfæriske CO2-konsentrasjoner. Dette blir presentert i grafisk form og ekstrapolert for å gi en indikasjon på hvilke verdier de «sannsynligvis» vil ha i fremtiden.

1. Introduksjon

Kontroversen rundt klimaendringer fortsetter å være utbredt over hele verden. Selv om det er bred enighet om at verdens klima er i endring – og alltid har vært, og alltid vil være – dreier kontroversen seg om hvorvidt CO2 generert av menneskelig aktivitet er årsaken til det som hevdes å være en rask temperaturøkning. Og som ellers ikke ville ha skjedd uten tilstedeværelsen av mennesker, spesielt i perioden etter den industrielle revolusjonen (1760 – 1840) og utover.

Hoveddelen av den ene siden av denne debatten har sentrert seg om komplekse beregninger av trenden i gjennomsnittlige globale temperaturer. Dette gjelder det siste ett og et halvt århundre, uttrykt som «temperaturavvik» [1]. Kompleksiteten i disse beregningene og påliteligheten til resultatet blir av noen sett på som problematisk. Sett opp mot en økende konsentrasjon av karbondioksid i atmosfæren, er temperaturene, som er et resultat av disse beregningene, oppgitt av enkelte klimaforskere til å ha en sterk positiv korrelasjon. Ekstrapolering av dette forholdet inn i fremtiden ved hjelp av kompleks datamodellering har ført til utbredt bekymring for en livstruende «global oppvarming» forårsaket av tilstedeværelsen av mennesker, nå og i fremtiden. Ikke uventet har dette skapt et krav over hele verden om hastetiltak for å redusere konsentrasjonen av atmosfærisk CO2 på globalt nivå.

Denne artikkelen er kritisk til resultatene av modelleringen ovenfor [2] ved å ta i bruk den enklere tilnærmingen med å tegne grafiske, faktiske temperaturer for de valgte overflatestedene. Disse er målt siden 1672 i ett tilfelle og siden slutten av 1800-tallet i de fleste andre tilfeller, og vurdert mot aksepterte data for global CO2-konsentrasjon , og en grunnleggende ekstrapolering av disse dataene inn i fremtiden. For å gjøre dette ble det brukt et bredt spekter av de data som nå er tilgjengelig på nettet for de forskjellige målnettstedene: Sydney, noen australske byer [3], Sentral-England [4], samt de som er inkludert sendre: Autauga County Alabama USA [5], Bangkok [6], Boston [7] og Sacramento [8]. Totalt ble data fra nitten lokale og globale nettsteder innhentet og presentert grafisk, der alle er vist i seksjonene 11, 12 og 13 i artikkelen.

Figure 2 viser variasjonen av CO2 globalt for perioden 1650 til 2022. Det viser at rådataene er tilpasset ved hjelp av et EXCEL-verktøy som gir en «best-fit»-kurve (trendlinje) [9] – i dette tilfellet et polynom på 4. grad, ekstrapolert til år 2100.

Se Figure 2 i bilde 1.

Figur 3 viser både variasjonen av CO2 og befolkningsveksten i Sydney, forsterket med en «best-fit»-kurve – et polynom av 2. grad, også ekstrapolert til år 2100.

Se Figure 3 i bilde 2.

For sammenlikning viser jeg scatterplottet av antall mennesker på jorda og CO2-nivået i bilde 3. Det er nærmest en eksakt rett linje for denne sammenhengen, med R=0.99.

Andre matematiske alternativer tilgjengelig i EXCEL for generering av trendlinje var: et polynom, logaritmer, potenser og glidende gjennomsnitt. Trendlinjen «bevegende gjennomsnitt» lignet tydelig på grafen til rådataene, men kunne ikke ekstrapoleres i noen av retningene. Ekstrapolering av temperaturen Trendlinje ved bruk av et polynom av 2. grad ga resultater nær den lineære løsningen for de første årene. Tredje., 4., 5. eller 6. grads polynomer ga usannsynlige økninger eller reduksjoner eller begge deler, i de anslåtte fremtidige temperaturene ved Observatory Hill og Central England, og ble ikke brukt.

Trendlinjer anses å være en utmerket representasjon av endringen over tid for hver av variablene. De følger nøye de faktiske registrerte verdiene for temperatur og CO2-konsentrasjonene fra de ulike kildene.

Figur 3 viser at økningen i CO2-konsentrasjoner korrelerer godt med økningen i befolkningen representert ved Sydney-data [10], som forventet. Men økningen i temperatur (Figur 2) fortsetter uavhengig av disse to faktorene. Temperaturen påvirkes hovedsakelig, hvis ikke helt, av de alltid tilstedeværende lokale, globale og kosmiske kreftene som har påvirket temperaturene gjennom geologisk tid. Dette antyder at uavhengig av hvilke tiltak verden tar for å redusere eller eliminere fremtidige økninger i CO2-konsentrasjoner, vil globale temperaturer fortsette å øke uavhengig av konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren. Vi er for tiden i en inter-glacial

periode på et punkt hvor det er akseptert at det er generelle temperaturstigninger (og fall) på grunn av kosmiske påvirkninger.

Året 1740 ble valgt som nærmest de nedre grensene for nyttige data; år 2100 ble valgt som vanlig for aktuelle diskusjoner om klimaendringer i litteraturen. I det endelige settet med grafer for de syv australske byene, ble datointervallet, 1740 til 2100, brukt siden dette området tydelig viser variasjonen av CO2-konsentrasjoner i over 200 år.

I noen grafer ble også år 2050 valgt som et egnet tidspunkt for diskusjonen. Det er foretrukket av aktivister for global oppvarming og av de mange regjeringene som oppmuntrer og implementerer løsninger. Alle involverer en reduksjon i konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren, for å sikre at temperaturøkningen innen 2050 holdes under 2,0 ºC, over gjennomsnittet for global temperatur målt i 2023. Spådommene for 2050 i denne artikkelen er bare en tredjedel av denne verdien: ~0,47˚C (se tabell 1).

Endringshastighetene for temperaturene på alle steder ble beregnet fra målinger tatt på to vilkårlige punkter på deres lineære trendlinjer. Tilgjengelige alternativer i EXCEL ble brukt for å sikre at målingene fra grafene var så nøyaktige som mulig.

Se artikkelen for: Pkt 2. Central England Temperatures

3. Urbane effekter av temperaturen

Bruker den økende befolkningen i Sydney til å representere verdens befolkning. Figur 3 viser graden av korrelasjon mellom befolkningen og den økende globale konsentrasjonen av CO2. Denne er forårsaket av det økende antallet mennesker, kjøretøy og andre maskiner som slipper ut et økende volum av CO2 over tid, i et bymiljø.

Se artikkelen for Pkt. 4 og 5.

6. CO2 Konsentrasjoner og helse

Det er verdt å merke seg at dersom konsentrasjonen av CO2 fortsetter å øke i takt med et 4. grads polynom, vil den forutsagte konsentrasjonen av CO2 innen 2240 være omtrent 2600 ppm sammenlignet med dagens konsentrasjon på 420 ppm. Dette er ikke alarmerende for menneskelig aktivitet basert på sikkerhetsparameteren for CO2-konsentrasjon satt av OSHA, Occupational and Health Administration i USA. De har satt en tillatt eksponeringsgrense (PEL) for CO2 på arbeidsplassen til 5000 ppm over en 8-timers arbeidsdag. Imidlertid advarer de også om eksponering for konsentrasjoner høyere enn 5000. Dette kan forårsake uønskede symptomer som hodepine, svimmelhet, økt hjertefrekvens, forvirring og i ekstreme tilfeller bevisstløshet eller død.(Se kommentarer til slutt i artikkelen.)

Basert på informasjonen ovenfor for CO2-konsentrasjoner, bør dagens menneskehet ikke være bekymret for muligheten for uheldige helseeffekter fra selv en konsentrasjon på 2600 ppm av CO2 som forutsagt for 2240, 216 år inn i fremtiden.

Imidlertid forblir de fremtidige nivåene av CO2-konsentrasjon usikre på grunn av de mange faktorene som påvirker konsentrasjonen.

Nåværende forsøk fra regjeringen på å redusere globale CO2-utslipp fra kulldrevne kraftverk har blitt hemmet av Kina, så vel som utviklingslandenes avhengighet av kull for elektrisitetsproduksjon og den langsomme veksten av pålitelig kapasitet fra alternative kilder. Det sannsynlige utfallet av alle disse faktorene er en fortsettelse av økningen i CO2-konsentrasjon som vist på grafene. Ser man bort fra de ulike mekanismene som kan påvirke konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren, vil den fortsette å stige på en måte som ligner på økningene som allerede er opplevd de siste tiårene. Selv om det sikkert er andre faktorer som påvirker konsentrasjonen av CO2, er det ikke hensikten med denne artikkelen å undersøke faktorene eller deres virkninger – det vil si å se på resultatet av disse faktorene til dags dato, og å ekstrapolere fra disse dataene inn i fremtiden.

Til slutt, ved å vurdere den økende konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren, var det ikke noe annet valg enn å godta dataene publisert på forskjellige nettsteder, i dette tilfellet nettstedet [12]. Her har Continental, en interaktiv graf, hentet CO2-dataene fra og og tegnet opp som vist i figur 5.

Se artikkelen for Pkt. 7-13.

14. Konklusjon

Sammenhengen mellom den polynomiale økningen i den globale konsentrasjonen av CO2 og økningen i global temperatur for alle de utvalgte stedene som er undersøkt, har vist seg i det minste å være spinkel, og mest sannsynlig ikke eksisterende.

Funnene i denne artikkelen tyder på at økningen i global konsentrasjon av atmosfærisk CO2, uansett kilde, ikke burde representere noen bekymring for menneskeheten, hverken nå eller i fremtiden. Og slik at misbruket av milliarder av dollar i prosjekter for å redusere eller eliminere CO2-utslippet, øyeblikkelig burde kanaliseres til arbeid til det beste for menneskeheten.

Økningen i konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren er ikke et problem – det er faktisk det motsatte. Det kan bare øke kvaliteten og omfanget på planteveksten, som har pågått i noen milennier, uten å skade verdens innbyggere.

Enten konsentrasjonen av CO2 øker, minker eller forblir uendret, skulle ikke bekymre menneskeheten. Økningen i global temperatur vil fortsette med raten på 0.018˚C pr. år i en overskuelig fremtid, uavhengig av CO2-konsentrasjonen.

Det er en klar og forventet sammenheng mellom den økende CO2-konsentrasjonen og verdens økende befolkningsmengde, her representert ved den økende befolkningen i Sydney. Problemet her er ikke CO2, det er heller Regjeringens evne til å ivareta den økte befolkningens behov for mat, transport og bolig.

Hovedkonklusjonen er altså:

1. Konsentrasjonen til CO2 i atmosfæren øker polygonalt, dels ved utslipp fra et varmt hav.
2. CO2-nivået representerer intet problem for menneskeheten, snarere tvert om. Økt CO2-innhold i atmosfæren vil øke kvaliteten og omfanget på planteveksten.
3. Global temperatur øker med en trend på 0.018˚C pr. år, noe den har gjort sinne 1979 (UAH-data). Økningen skyldes: kosmiske, globale og lokale påvirkninger og ikke den økende konsentrasjonen av karbondioksid.

For egen regning kan det tilføyes at temperaturen endrer seg før CO2-nivået, da kan ikke CO2 være årsaken:

The phase relation between atmospheric carbon dioxide and global temperature

Sluttkommentar:

I pkt. 3 vurderer forfatteren helserisikoen mot PEL- verdien for CO2, fastsatt av OSHA, USA, for arbeidslivet. Den offentlige befolkningen består bl.a. også av barn, eldre, uføre og syke. Disse gruppene er mer utsatt enn den «friske» arbeidsføre andelen av befolkningen ved eksponering for stoffer i atmosfæren. I Norge har vi lavere grenseverdier for generell eksponering enn det som gjelder for arbeidslivet. En slik vurdering burde forfatteren også ha inkludert i artikkelen.