Har du noen ganger fått en uggen følelse av at du ikke hører til, det er noe rart med verden, noe som ikke stemmer helt. Akkurat som at virkeligheten bare skjer og du er på en måte utenfor den. Møter du mennesker på sosiale medier eller i «virkeligheten» og etter en kort stund så vet du samtalens forløp med dem. Akkurat som om de responderer på deg med emosjoner ut fra et forhåndsdefinert program. Du kjenner igjen programmet og du vet hva som kommer til å skje.
Folks som har spilt online dataspill hvor mange spillere ikke er virkelige karakterer men kun programmerte booter, vet hva jeg nå snakker om. De er ikke levende mennesker men programmerte individer for å fylle en spesifikk rolle i spillet. De er de karakterene som fyller ut spillet og gjør det mer levende på en måte. De kalles NPC og det står for Non Playable Caracter’s.
De ser ut som mennesker men det kan hende de ikke er virkelig. Ikke på den måten du tror. De ser ut som mennesker, de reagerer, de snakker, de følger rutiner, men under overflaten virker det som om noe mangler. Du har sikkert følt det mange ganger. Den rare tomheten i deres øyne, den robotiserte måten de repeterer MSM narrativene og deres komplette manglende evne til å diskutere virkeligheten. Det er akkurat som om de kjører et forhåndsdefinert program og responderer forutsigbart. De viser aldri en selvstendig tanke.
Forskere, vitenskapsmenn, psykologer og nevrobiologier har utforsket og kjent til disse mønster i århundrer. Det er tanken om at ikke alle mennesker eksisterer på samme nivå av bevissthet. Noen fungerer utelukkende på autopilot og følger sin pre-programmerte programmer uten den minste selvinnsikt, selvinspeksjon eller en indre dialog.
Hvis dette er tilfelle, så hva sier det om den verden vi lever i? Eller enda viktigere, hva sier dette om deg? Bevisene er rundt deg over alt. Når du først har sett det så kan du ikke unngå å se det lenger. Du har da tatt det første steget og våknet. Etter at du har sett denne videoen, så vil du kanskje aldri se på folk på den samme måten som før.
