IPCC sin klimamyte om at CO2 er årsaken til klimaendringene og at det er mennesker som er årsaken til økningen av temperaturen via CO2 er «knust». (Ref. 1) Det skyldes i praksis at de grunnleggende kalkulasjoner for jordens middeltemperatur som IPCC bruker i sine klimamodeller er feil.
Dette er den ubønnhørlige dommen dersom denne nye og banebrytende forskningen holder og det den forutsier kan bekreftes.
Det er forskerne Ned Nikolov og Karl Zeller som står bak denne banebrytende oppdagelsen. Begge forfattere har en PhD i fysikk.
Dette er den ubønnhørlige dommen dersom denne nye og banebrytende forskningen holder og det den forutsier kan bekreftes.
Samme metodikk som A. Einstein
Det var på samme måte Albert Einstein gjorde sitt gjennombrudd via å se på eksisterende data og problemer med disse. Han utledet nye varianter av eksisterende formler som forklarer og beskriver de nye observasjoner. Deretter kunne han teste dette på nye objekter eller lignende situasjoner.
Nikolov og Zeller har stilt spørsmål med de oppleste og vedtatte formler og konstanter som brukes, og funnet feil på samme måte som Einstein gjorde.
IPCC sin klimamyte er basert på feil matematikk
For eksempel påviser de at Stefan-Boltzmann konstanten (SB) som er «opplest og vedtatt» innen klimaforskningen til IPCC er brukt feil for sfæriske (kuleformet) objekter som planeter. Årsaken er at SB konstanten ble opprinnelig ikke utledet for kuleformen, men en flat skive med kulens radius.
Les også: Jordens vegetasjon økt med 2 x USA’s areal!
De har først utført et arbeid med SB konstanten (Ref. 3) hvor deres konklusjoner har vært så banebrytende at de fikk påbud fra arbeidsgiver om ikke å benytte sin arbeidstid eller sine navn i publikasjonen. (Ref. 4) Et velkjent problem for de som bryter ut av den klimareligiøse klanen.
Metoden er velkjent
Dommen er knusende men samtidig åpenbarende i sin enkelhet. Metodene som er benyttet går tilbake til de store mestere innen matematikk og empirisk forskning. Det er først å gjøre noen kvalifiserte antagelser som de vil sjekke. Deretter observere, måle å registrere fysiske og virkelige data fra den verden vi lever i. Til slutt utvikle matematikk som passer med det observerte OG som gjør forutsigelser for andre lignende situasjoner eller objekter.
Dette er i total motsetning til IPCC sine modeller som ikke gir noen som helst prediksjoner som har blitt verifisert. Samtlige av IPCC sine klimamodeller feiler i forhold til faktiske observasjoner og fremdeles er det noen som tror på slikt?
Som de gamle mestre
Slik har alltid de store banebrytende og «paradigme-skiftende» forskere jobbet. Det var med enkle metoder med metallkuler i fritt fall og på en sprettbane at de kunne finne sammenhengen mellom kinetisk og potensiell energi i legemer med masse og fart i et gravitasjonsfelt. Praktiske eksperimenter med helt enkle midler og en stoppeklokke.
Formlene for kinetisk energi og potensiell energi som vi tar som en selvfølge i dag ble hamret ut med prøving og feiling. Deretter klarte de å utlede formlene som beskriver en meget viktig og sentralt aspekt innen sammenheng mellom energiformer, masse, posisjon og fart. (Ref. 2)
Revolusjonen de har oppdaget – En klimamyte sprekker
De har oppdaget en termodynamisk sammenheng for planeter sin temperatur basert på atmosfærisk trykk og strålingseffekt som hittil har vært ukjent for vitenskapen. Dette er ikke mindre enn en revolusjon innen kunnskap hvis deres hypotese verifiseres av andre.
Dagens modeller fra IPCC baseres utelukkende på drivhuseffekten som et resultat av drivhusgassene i atmosfæren sin absorpsjonsevne av infrarød stråleenergi for å forklare jordens behagelige temperatur.
SB konstanten som IPCC benytter gjør at temperaturen for Jorden med drivhusgassene blir 33 grader varmere. Uten vanndamp som er minimum 95% av alle drivhusgasser, ville altså Jorden vært 33 grader kaldere.
Men denne kalkulasjonen stemmer ikke. Hvis man bruker samme SB konstant for andre planeter eller måner så feiler de i forhold til målte data. Det er et grunnleggende krav innen fysikk at de lover som utvikles er allmenne og ikke bare gjeldende for ett sted.
Studiet viser at Jordens naturlig «drivhuseffekt» som et resultat av trykk og solinnstråling er på hele 90 grader og ikke 33. Dette er 2,7 ganger sterkere en det som har vært antatt de siste 40 årene.
En en annen graverende feil i IPCC sine kalkulasjoner er at de har benyttet Jordens albedo inkludert skyene når de regner seg fram til en teoretisk referansetemperatur. En slik referanse skal være en tenkt planet uten atmosfæren og følgelig også uten skyene.
90 grader varmere ikke 33
En slik termisk forsterkning på hele 90 grader kan ikke forklares med absorpsjon av utgående infrarød stråling. Denne nye teorien har i praksis forkastet IPCC sin CO2 tese. Den er erstattet med atmosfærisk trykk og mottatt stråleeffekt fra solen, basert på ny beregnet SB konstant og korrekt albedo.
I tillegg gjør den nye teorien forutsigelser om temperaturer på andre planeter eller måner som ikke var blant de seks de hadde i undersøkelsen sin. Dette er ennå ikke verifisert – men som Einstein – måtte han vente mange år før han fikk sine kalkulasjoner om de relativistiske effekter om avvikene i Merkur sin bane bekreftet.
Menneskeskapte CO2 gasser har absolutt ingen relevans for temperaturen!
Konklusjonene er basert på data fra seks planeter eller måner i Solsystemet som vi har fysiske lokale data fra. Testing av de nye formlene og ytterligere verifisering mot andre planeter må gjøres etter hvert som vi får inn lokale data fra dem via romsonder. Hvis bekreftet vil denne nye teorien fullstendig «knuse» IPCC sin CO2 klimamyte! Menneskeskapte CO2 gasser har absolutt ingen relevans for temperaturen.
Les også om Johnas Gahr Støre sin trakkasering: Klimafornekter – politisk trakassering av naturfaglig kompetanse
Kilder:
- New Insights on the Physical Nature of the Atmospheric Greenhouse Effect Deduced from an Empirical Planetary Temperature Model
- Émilie du Châtelet
- On the average temperature of airless spherical bodies and the magnitude of Earth’s atmospheric thermal effect
- Erratum to: SpringerPlus (2014) 3:723 DOI 10.1186/2193-1801-3-723
