De fleste rikspolitikere, fra SV til langt ut på høyresida, er enige om at Norge bør full-elektrifiseres, for å begrense den globale klimaoppvarmingen. Til dette kreves minst 80 TWh med ny kraft (ifølge Statnett).

Vårt årlige overskudd på fornybar energi varierer mellom 0 til 20 TWh og vår totalproduksjon er på 150 TWh. For at en «grønn omstilling» skal kunne realiseres, trengs det inntil 10.000-15.000 vindturbiner langs norskekysten, i kombinasjon med kostbar havvind, hydrogenproduksjon av naturgass som krever karbonfangst og –lagring (CCS), batteriproduksjon, tvilsom bio-energi, strøm til sokkelen fra Norge og grønn skipsfart osv. Er alt dette nødvendig? Holder resonnementet?

Er alt dette nødvendig? Holder resonnementet?

NORSK INDUSTRI – SOKKELEN

Neppe – mange av forutsetningene for slike angivelige klimatiltak er faktisk i ferd med å rakne, når man ser etter. Særlig gjelder det situasjonen i norsk industri, inkludert virksomheten på sokkelen. Feilslutningene når det gjelder elektrifiseringen av sokkelen er så åpenbare at til og med Ap nå har begynt å tvile alvorlig på partiets tidligere standpunkt.

Utslippene av CO2 blir ikke redusert om den gassen som brukes til turbinene på sokkelen eksporteres til EU! Det er likegyldig for klimautviklingen i verden om utslippene registreres i Norges eller Tysklands klimaregnskap. For det globale klimaet betyr elektrifiseringen av sokkelen ingen verdens ting.

Det er meningsløst å kaste bort 10-15 TWh vannkraft på en elektrifisering som ikke virker, og som skaper kraftmangel for etablering av annen ny industrivirksomhet.

Det er meningsløst å kaste bort 10-15 TWh vannkraft på en elektrifisering som ikke virker, og som skaper kraftmangel for etablering av annen ny industrivirksomhet.

NORSK KRAFTKREVENDE INDUSTRI

Norske politikere har heller ikke forstått at den kraftkrevende, norske industrien allerede gjør en ufattelig god jobb for å redusere de globale klimagassutslippene: Metallproduksjonen i Norge, ville selvfølgelig ført til vesentlig større CO2-utslipp om produksjonen hadde foregått hvor som helst ellers i verden.

Industrien bruker i realiteten en vesentlig del av Norges fornybare energi til klimaformål. Den kraftkrevende industrien får i tillegg energien nesten gratis av den norske stat – langsiktige prisavtaler og praktisk talt ingen offentlige avgifter (slike avgifter er det Ola og Kari som må betale). Norsk industri kan faktisk oppfattes som vårt viktigste og mest effektive klimatiltak, som ikke fortjener å bli baktalt av politikerne og av pressen.

Det som gjenstår av fossil energi i norsk industri, kan ikke erstattes av elektrisitet fra vannkraft. I teorien kan noe erstattes av hydrogen, men hydrogen er en kolossalt kostbar teknologi der mange tekniske problemer fortsatt består.

Vi kan selvfølgelig kutte litt i oljeproduksjonen for å redusere CO2-utslippene, men flertallet er massivt på Stortinget for fortsatt norsk olje- og gassproduksjon. Dersom Norge skal redusere sine utslipp, må det skje i deler av transportsektoren, enten ved elektrifisering eller ved at vi reiser mindre. Og vi bør egentlig gjøre begge deler, uten å bygge en eneste ny, subsidiert og ulønnsom vindturbin.

HVA SKAL ERSTATTE OLJÅ?

Elektrifiseringen av Norge blir av politikerne også begrunnet som et sysselsettingstiltak. Det trengs nye arbeidsplasser som kan erstatte de gamle når oljebrønnene tømmes de nærmeste 30-40 årene. Og det finnes gode alternativer til vindkraft, hydrogen, batteriproduksjon og evt. fangst og lagring av CO2 i Nordsjøen, som er de vanligste forslagene.

Vi kan bygge ut/oppgradere inntil 15 TWh ny vannkraft (uten å skade naturen). Vi kan gjennomføre en energieffektivisering av norske bygg, og samtidig spare minst 20 TWh strøm årlig. Vi kan bygge Nord-Norge-banen, og vi bør – jfr. nyhetene den 11. desember – bruke flere hundre milliarder på vedlikeholdet av et falleferdig vannsystem under husene våre osv…

HOVEDSAKEN – IRRELEVANT KLIMASTATISTIKK

Og da er vi framme ved den største feilen i den norske klimadebatten. Mye av tallmaterialet knyttet til klimapolitikk er misvisende. Klimastatistikken får ikke med seg hovedpoengene i den virkeligheten som forsøkes beskrevet, jfr. eksemplene overfor om elektrifisering av sokkelen og realitetene i den kraftkrevende industrien.

Energitallene er like irrasjonelle i et internasjonalt perspektiv: Norge planlegger som nevnt å bygge 50-60 TWh ny vindkraft. Hensikten er at denne mikroskopiske mengden fornybar energi skal erstatte en brøkdel av de nesten 30.000 TWh med «elektrisitet» som i hovedsak er lagd av kull og gass rundt om i verden.

Alle monner drar visstnok, men når norsk vindkraftutbygging i tillegg betyr full rasering av store deler av norsk natur, er det åpenbart at prisen er for høy. Myndighetenes statistikker ikke bare er litt misvisende, men fullstendig villedende.

Dersom målet for norsk klimapolitikk skal være å redusere de norske klimagassutslippene, må klimapolitikerne slutte å jukse med tall.