Sjelden har vi sett eller hørt en så sterkt politisk standpunkt framført under tvang som hva Klaus Mohn, rektor ved Universitetet i Stavanger gjorde under Klimarealistenes lansering av sitt nye fagtidsskrift Science of Climate Change.

En tale full av logiske brister, selvmotsigelser, autoritetsfrykt, stråmenn, skittkasting og ad-hominem angrep. Med andre ord business as usual for Klimarealister som våger å heve stemmen mot pavens dekreter.

Det er helt tydelig og enkelt å lese at han har skrevet talen sin under sterkt politisk press fra det «grønne skiftets» sitt ståsted, og ikke fra den akademiske ytringsfrihetens ståsted som han tilsynelatende blamerer om at han tilhører.

En professor i økonomi er altså alt hva akademia innen klimakunnskap greier å skaffe på banen for å imøtegå klimarealistenes faglige råd og nye tidsskrift. Egentlig meget rart at de ikke stillet opp med klimapsykologer, sosionomer, kvinnesaksforkjempere og Greta Thunberg som sin faglige kompetanse på området? Sistnevnte burde vel være selvskreven i universitetets rektorstilling om vi skal tolke Mohn’s tolkning av klimarealistenes alder og kjønnskvotering korrekt?

Syndenes forlatelse til sin menighet

Helt i starten gjør han det klinkende klart at han må posisjonere seg politisk og veie sine ord på gullvekt slik at han blidgjør og ikke sårer den grønne menighet – som tross alt finansierer hans stilling og universitet – og også til tross for hans høye alder.

Han forteller innledningsvis i sin tale:

I rolla som leiar for eit mangfaldig akademisk kollegium er det av og til slik at ein kan lure på korleis ein skal posisjonere seg, kva ein skal gjere – og ikkje minst kva ein skal seie. Spesielt gjeld det om ein står mellom kryssande interesser og med press frå ulike hald. Sjølv om krava er klare om tydelege svar, er det ikkje alltid opplagt kva som er rett og galt, og heller ikkje kva som er beste utveg. Om dette fekk eg eit muntert råd ein gong, og det var: «Om ingenting anna verkar, prøv sanninga.» Så la meg difor berre seie det som det er.

Han føler seg under press, tvang og i kryssilden mellom ulike interesser hvor det er tydelig at hans beslutning om å delta og vinklingen på talen er pålagt han under meget sterkt press både politisk og sosialt. Han ser seg nødt til å bruke store deler av sin taletid på å unnskylde sin beslutning om å delta, og forsøker etter beste evne å legitimere sin opptreden overfor sine foresatte og menigheten. Her er det absolutt ingen akademisk frihet å finne. Her har vi et skoleeksempel på pavens altergutt med bøyd nakke som framfører et dekret gitt av hans foresatte i blind tiltro til deres dogmer.

Hans indre kamp?

Han forteller videre rett ut at han har hatt en indre kamp om han skulle tørre å stille opp eller ikke. Dette er et åpenbart bevis på at hans indre samvittighet sliter mellom den akademiske ytringsfrihet og det politiske presset han føler. Han beskriver og definerer seg selv som en tviler, kanskje en fordekt klimarealist? Er han en klimarealist som fremdeles ikke har våget å tre ut av skapet og fremstå i full klimarealistisk og akademisk åpenhet?

Sanninga er nemleg at det er med delte kjensler at eg stilte opp ved dette arrangementet. Invitasjonen gjorde at eg måtte tenke meg om, må eg innrømme. Meiningane rundt meg var delte, og eg har fått stor merksemd av mange slag for at eg valte å stille opp i eit møte i regi av Klimarealistene.

I skjønn forening med politiske grandiose vyer taler han snart om den flotte akademiske ytringsfriheten og ønsker seg frimodig kritikk og debatt, for i neste avsnitt å regelrett kneble Klimarealistene og fraber seg debatt og kritikk. Hans dilemma er så åpenbar at det blir en litt lettere komisk underholdning å være med på hans indre kvaler. Hans selvmotsigelser blir så latterlige at man kan ikke annet enn å le av slike patetiske forsøk på å gi paven sin rett.

At han måtte legge bort den akademiske ytringsfriheten og bøye seg i støvet for sine foresatte og paven, kommer også helt tydelig frem når han angriper Klimarealistene for hvordan de kunne våge seg til å kritisere pavens aller helligste: Nobelprisvinnere.

Er det noe vitenskapen skal ha seg frabedt, i følge Mohn, så er det tydeligvis kritikk! Og i særdeleshet skal de ha seg frabedt vitenskapelig faglig basert kritikk fra kompetent hold slik som Klimarealistene sitt vitenskapelige råd.

Han understreker at slik kritikk blir sågar farlig for det står om store og viktige spørsmål mener han, og jeg kan ikke unngå å anta at det er hans bevilgninger og eksistens som rektor han tenker på.

Det topper seg med denne uttalen om de kjetterske klimarealister som stikker kjepper i hjulene på Universitetet i Stavanger og Mohn:

Klimarealistene stikk kjeppar i hjula og stiller seg på tvers av det meste av det me står for her ved Universitetet i Stavanger. Klimarealistene sitt tankegods kan legitimere ei vegring mot omstilling som mange kan la seg freista av. Så difor nytta tok eg høvet – til å seie tydeleg ifrå.

Her gjorde han det tydelig at han forfekter et dekret fra sine foresatte om at det er grønn omstilling som gjelder og da må både akademisk ytringsfrihet og kritikk vike.

Så presenterer han en merkelig men nokså typisk stråmann mot Klimarealistene når han omtaler UiS sin strategi for grønn omstilling:

Til grunn for strategiprosessen låg grundige vurderingar, ikkje minst av dei store samfunnsutfordringane i verda rundt oss. I særklasse står tap av natur og global oppvarming. Her er forskinga så massiv – og resultata så godt underbygde – at dei som fortsatt måtte være skeptiske til menneskeskapte klimaendringar i sanning har bevisbøra på si side.

Han omtaler samfunnsutfordringer, tap av natur og global oppvarming som noe Klimarealistene er i mot eller benekter – noe vi aldri har gjort. Derimot påpeker vi slik som bla. Bjørn Lomborg at av alle menneskelige utfordringer så er klima langt nede på den virkelige prioriteringsskala.

Pengene brukt på politisk endring av klima med diverse tiltak som CO2 lagring, vindmøller, solpaneler, CO2 avgifter osv. som innføres er planøkonomi og derved økonomiske havariprosjekter av natur i tråd med Venezuela og andre slike land.

Hadde det grønne skiftet skjedd via frie markedskrefter uten de enorme subsidier ville de for det første ikke skjedd, og dernest om det hadde skjedd ville det vært innovative levedyktige selskap bak. Ikke halvstatlige subsidieparasitter som vindbaroner og CO2 kvotesvindlere.

Konspirasjonsstempling og diskreditering

En velkjent retorikk når man ikke vil sette seg inn i problemstillinger man er politisk i mot, er å bruke stemplet om konspirasjonsteorier. Uten noen som helst vurdering eller begrunnelse blir en rekke av Geir Hasnes sine tidligere artikler antydet som konspirasjoner. Å uttrykke en slik politisk mening er ikke annet enn et ad-hominem angrep, for hva ellers er Klaus Mohn sitt poeng med dette?

Deretter gyver han løs på Hasnes sin rolle som redaktør og hans faglige egnethet til dette etter å ha googlet litt om han. Også dette er velkjente hersketeknikker og skittkasting som Klimarealistene er godt vant med og står i grell kontrast til hans grandiose vyer om den flotte og frie akademia. Viser for øvrig til Geir Hasnes sitt glimrende tilsvar som du finner her.

Når han igjen antyder at Geir Hasnes, som i sin innledning til tidsskriftet omtaler problemene klimarealister over hele verden har, med både å skaffe forskningsmidler og publisering som konspirasjonsteorier, så er han enten en direkte løgner eller så har han faktisk ikke peiling på hva som foregår i den akademiske verden.

Paven kommer ut av skapet

Jeg velger og håper det er Klaus Mohn sin komplette inkompetanse og ignoranse på området som ligger bak hans totalt skal vi si – naive og hjernedøde – uttalelser om situasjonen i akademia. Men jeg frykter det er hans komplette og totale henfall til pavens dekreter som legger ordene i hans munn.

Jeg frykter også at en mann som Klaus Mohn, som tilsynelatende innehar noe makt i form av sin stilling på bakgrunn av sin utdannelse innen økonomi, våger å kritisere klimarealistiske forskere som har brukt kanskje 20 år og mer på å studere klima, er ikke annet enn en altergutt for paven. Han håper nok på at han kanskje en dag får bli med inn til pavens aller helligste, men jeg regner med han vil komme både skuffet og sår ut når han en dag oppdager hvor paven har satt sitt skap.

Dunning-Kruger effekten

Avslutningsvis så opplever vi altså en økonom – en person som kan telle penger – kaste sin eminente innsikt i både kompetansen til Geir Hasnes og klimarealister generelt, samt påpeke og sågar latterliggjør deres høye alder og kjønnskvotering. Samtidig savner og etterlyser han deres publikasjoner – mens han står på lanseringen av deres publikasjoner??? I-rest-my-case!

Samtidig savner og etterlyser han deres publikasjoner – mens han står på lanseringen av deres publikasjoner??? I-rest-my-case!

Han forteller oss at en nøkkelfaktor i produksjonen av forskningsbasert kunnskap er «kritisk diskusjon i akademisk kollegium» og påpeker at SCC kun har en peer-reviewer. Vet egentlig Klaus Mohn hva peer-reviewer betyr og hva prosessen er? Alt han har sagt tyder på at han er både kompetanselaus på området og lider av sterke Dunning-Kruger effekter.

Her har man altså en som har lært seg å telle penger som kommer og liksom skal sette på plass meriterte professorer og forskere i Klimarealistenes vitenskapelige råd om klima. En av dem, Ivar Giæver, har til og med som eneste Norske vitenskapsmann, Nobelprisen i fysikk. Dette blir for dumt Klaus Mohn.

Rektor: En gammel man med feil kjønn og uten meritter

Det er på tide at du innser at din egen høye alder og kjønn er utgått på dato og feil til din egen stilling – slik vi tolker deg om oss realister – og overlater stillingen til en nyutdannet, uerfaren kvinne uten noen meritter. Vi imøteser din avgang fra stillingen!

Skittkastere og politisk korrekte broilere som rektorer har vi ikke bruk for innen akademia! Ei heller altergutter for Paven som opptrer mer som hans «boy» enn en selvstendig fritenkende akademiker!