Nedenfor følger nok en glimrende artikkel fra Geir Hasnes hvor han fullstendig avkler klimaforsker Helene Muri sin teknikk med klimapolitisk populisme og føleri som argumenter for klimasaken. Hennes totalt uvitenskapelige hersketeknikk og stråmenn blir identifisert, imøtegått og plukket i filler med faglig integritet. God fornøyelse. red, anm.

Av: Geir Hasnes

Intervjuet med klimaforsker Helene Muri i iNyheter 27. mai, viser til overmål a) hvorfor det ikke er noen debatt i Norge om et av de aller viktigste områder i nyhetsbildet, og b) hvorfor Muri og hennes klimakompanjonger ikke er verdt å lytte til.

Den gode nyheten er selvsagt at nordmenn er mer “klimaskeptiske” enn andre. Det skulle bare mangle, så mye sunn fornuft som nordmenn innehar i stadig konfrontasjon med klimaforskernes suggestive omtrentligheter.

La oss ta for oss klimasuggesjonens endeløse omtrentligheter i denne artikkelen.

Klimaendringer

1) Det refereres til en spørreundersøkelse om ‘klimaendringene’. Hvilke klimaendringer? Dette er den arketypiske hersketeknikk: Å lansere et begrep og la folk legge inn hva de enn måtte billedliggjøre, i dette. 

Klimaendringer er enten endringer innen en type klima, altså at parametrene til det lokale klimaet er i endring: mer/mindre regn, mer/mindre storm, mer/mindre ekstremvær, høyere/lavere gjennomsnittstemperatur osv. Eller det er endring fra en type klima til en annen: Fra arktisk klima til sub-arktisk klima, fra ørkenklima til temperert middelhavsklima, osv. 

Hvilke klimaendringer er det leseren skal innbille seg noe om i dette intervjuet?

Menneskeskapt

2) Det sies uten videre at disse ‘klimaendringene’ ‘i hovedsak er menneskeskapte’. Hva i all verden menes med ‘menneskeskapt’? Igjen suggereres man til å legge noe inn i dette, som helst skal matche intervjuets videre narrativ. 

Menneskeskapte klimaendringer kan skje på regionale, lokale og ned til lokale mikroklima. Skogplanting i nord-Norge kan gi mikroklimaendringer, nedbeiting av skog kan gi lokale klimaendringer, intensiv skogplanting i større land kan gi regionale klimaendringer, utslipp av karbondioksyd kan gi økt plantedekke som igjen kan gi lokale klimaendringer over 15-20% av kloden i beste fall. Mennesket kan ikke endre havklimaet, og havet dekker 71% av kloden. Mennesket har ikke til nå noen som helst sjanse til å endre klimaet i Antarktis, selv om de mest ihuga klimafantaster drømmer om at kontinentet skal bli isfritt. 

Hvilken menneskeskapt aktivitet er det leseren skal innbille seg noe om i dette intervjuet?

Kan det, enn så rart, være det menneskeskapte utslippet av karbondioksyd man hinter om? 

Problem

3) Det hintes at klimaendringen skal være ‘et stort problem’. Hvilket problem? Dette er enda en suggererende ordbruk, som igjen skal matche et narrativ vi alle kjenner igjen; at menneskenes CO2-utslipp er av det onde og fører til en svær liste av stygge konsekvenser.

Men om det er klimaendringer og om disse er menneskeskapte, trenger ikke dette å være noe problem i det hele tatt. Er det egentlig et problem om vi planter skog, eller skogen selv brer seg utover, eller om den globale middeltemperaturen på jorda blir høyere? Er det egentlig et problem om isen på Grønland smelter og er vekk om ti tusen år?

Kunne man tenke seg at en høyere global middeltemperatur kunne være av det gode? At vi kunne få lengre sommer i Nord-Norge, færre tropiske stormer i Atlanterhavet og færre skogbranner i Australia?

Se: om det seier soga ikkje eit knyst!

Bekymring

4) TV2-reportasjen sier om denne manglende tro at ‘Det bekymrer enkelte’. Hvem er det som blir bekymret? Er det den alminnelige mann eller kvinne? Er det her vi skal ledes til å lese videre med angst og beven for å finne hvem i all verden det er som er så viktig at vedkommendes ‘bekymring’ skal ha noe å si for oss?

Vi kan bekymre oss over mye. Jeg bekymrer meg mest over tilstanden i norsk skole hvor læring nå er byttet ut med føleri og hvor lærebokkapitler har overskrifter som ‘Kloden koker’, tilstanden blant norske politikere som måker milliarder ut i bunnløse sorte hull, tilstanden i norsk natur under blitzkrieg fra vindturbinbaroner, tilstanden i energihandelen som utarmer norske bedrifter og nordmenn flest; det er i det hele tatt ikke vanskelig å bli bekymret for noe når man leser norske media.

Så hva kan denne enkeltbekymringen over mangel på tro på menneskeskapte klimaendringer være, som kan bringe den opp som egen nyhetssak?

Klimaforsker

5) Så er det (surprise!) en ‘klimaforsker’ som trekkes frem og hun sier at det er ‘trist at såpass mange mener dette’. Bruken av ordet ‘klimaforsker’ sammen med ‘bekymret’ suggererer, det foreslår at det kommer en ‘autoritet’ inn som forteller at siden ‘autoriteten’ er ‘bekymret’ bør også folk flest være bekymret. 

Vi skal altså bekymre oss enda mer fordi en klimaforsker kommer og forteller oss at vi skal være bekymret. Men – det vi skal være bekymret over, det får vi ikke vite i intervjuet. Tvert om skal vi la oss influere av at hun synes det er trist at vi ikke hører på henne og hennes kolleger. 

Fakta?

6) Hun sier at ‘vi har harde fakta å slå i bordet med’. Hvilke fakta da?

Klimaforskeren nevner ikke et eneste ‘hardt faktum’. Vi skal vel bli imponerte nå, og selv uten harde fakta bare innrømme at når en klimaforsker hinter til disse unevnelige fakta burde det være nok til å overbevise oss på flekken.

Lav utdanning

7) Så sier hun, for riktig å poengtere hvor rett hun har: ‘Over halvparten av de som stemmer på Fremskrittspartiet’ har ikke tro på at mennesker ‘har hele skylden i klimaendringene’.

Jeg vurderte først å dele denne setningen i to. Bruken av Fremskrittspartiet som metafor for annerledes tenkende nordmenn er tendensiøs nok i seg selv. Men det er en stråmann å snakke om at de ikke tror mennesker har ‘hele skylden’. Tror resten av FrP-medlemmene at menneskene, inkludert de selv, har ‘noe’ av skylden eller ‘litt’ av skylden? I så tilfelle, hvor mye?

Denne suggereringen er irriterende nok i seg selv. Det er nemlig fullt mulig at man tror at der ikke er noen menneskeskapte klimaendringer som følge av menneskeutsluppet CO2, men dette tas ikke engang opp til debatt. 

Karbondioksid er ikke engang nevnt. Det er forutsatt at CO2-utslippende aktiviteter er akseptert av alle som det som fører til problemer og bekymringer.

Bygdetullinger

8) Så sier hun: Det er ‘flere på bygda’ enn i byen som er tvilere. Dette er den typiske appell til metaforen om bygdetullinger som ‘ikke følger med’. 

Men det kunne jo tenkes at der var en motsatt forklaring: at folk på bygda er nærmere fotosyntesen og naturens naturlige svingninger og kretsløp, enn dem som bor i byen, og derfor skjønner mer enn dem som bare sitter med nesen nede i mobilen eller iPaden eller caffelattekoppen.

Pensjonerte overvektige oljeingeniører?

9) Vi finner flere som er skeptiske ‘født før 1990’, ‘pensjonerte menn fra petroleumsbransjen’ og ‘folk uten høyere utdanning’.

Her gidder jeg ikke lenger å være saklig, for makan til arroganse skal man lete lenge etter. Det er som man spør om disse skeptikerne også er styggere og fetere og stinker mer og går mer på Nav, enn de som tror på narrativet.

Suggesjon, autoritet og identitetspolitikk

Jeg vet ikke om klimaforsker Muri er i stand til å forstå det, men i dette intervjuet finnes der intet annet enn suggesjon, appell til autoritet, og appell til gruppetilhørighet hvor vi får se at de gruppene som ikke tror på hennes narrativ ikke er verdt å lytte til.

Men hva selve saken går ut på, det sier ikke intervjuet et knyst om. Det inneholder ikke et eneste argument for at menneskeutsluppet karbondioksid fører til klimaendringer, global oppvarming, problemer og bekymringer. Tvert om appellerer man til ungdom, som om ungdommen er mer opplyste om fotosyntesen enn folk som bor på bygda, folk som stemmer andre partier enn FrP, som om disse partiene er mindre vettløse til å kaste penger ut i det sorte hullet som ‘klimatiltakene’ er, og folk som ikke liker ‘petroleumsindustrien’ at de skal være enig i et suggererende og intetsigende narrativ.

Jeg vet heller ikke om klimaforsker Muri er i stand til å forstå det, men nettopp et intervju som dette viser hvor lite hun og hennes meningsfeller har å fare med. Det viser hvor snevert deres syn på jorda og dets kompliserte klima er, og hvor snevert deres syn er på deres meningsmotstandere.

Klimaskepsisen øker og øker

De siste to årene har antallet nordmenn som ikke tror på det politikerskapte narrativet om katastrofale klimaendringer, bare økt, og det omfatter mennesker i alle samfunnslag og posisjoner. Det er nå vanlig å hevde at over en tredjedel av Norges befolkning ikke tror på narrativet, og at over halvparten innehar en viss skepsis – til tross for at andre syn ikke får komme til syne i massemedia andre steder enn i de ‘alternative medier’. Det er da også derfor hovedstrømsmedia arbeider med å mistenkeliggjøre alternativmedia for alt hva det er verdt.

Men det hjelper ikke. Du trenger ikke å ha PhD i klimaforskning for å skjønne at faktisk.no aldri ville finne på å faktasjekke Al Gores Nobelpristale til det norske folk. Og da kan det egentlig være det samme med hele klimatroen. Stadig flere finner andre ting å engasjere seg i enn en fiktiv klimakrise som aldri kommer.

Det blir ingen debatt av slike uttalelser som TV2 og klimaforsker Muri presterer. Det er nemlig ingenting annet å debattere enn deres suggesjoner, insinuasjoner og holdninger til de som tenker annerledes enn dem selv. Men harde fakta, de uteblir fullstendig.