Nesten uten unntak når man presenterer noe som taler klimahysteriet midt i mot, så kommer den ubønnhørlige konspirasjonsteorien og myten om at det er «Big Oil» eller oljeindustrien som står bak oss som ikke tror på klimakrise. Man kan bare si: Hadde det enda vært så vel!
Sannheten er ikke bare at dette er rent sludder, men at det er faktisk totalt motsatt og det er den klimahysteriske leiren og de grønne influensere som mottar milliarder i donasjoner og støtte for sin propaganda.
Opprinnelsen til denne myten er klimaaktivisten Professor Mark Maslin fra UCL Geography, som i 2019 skrev at oljeselskapene brukte $200 millioner pr. år for å promotere det han kalte «klimafornektelse». Siden har flere andre og aviser hengt seg på denne udokumenterte påstanden hvor blant annet The Guardian har skrevet at Big Oil «Vrir menneskeheten tørr» hvor de gjentar myten om $200 millioner dollar pr. år.
Sannheten er at det er de klimahysteriske grønne lobbyister og aktivister som mottar milliarder av dollar i støtte
Som vanlig innen det klimahysteriske kompleks så finnes der ikke beviser som støtter påstanden om Big Oil. Påstanden er en fantasi og en grotesk motsatt framstilling av de faktiske realiteter. Det er konklusjonen fra en omfattende studie fra gravejournalisten Ben Pile.
Han fant at påstanden stammer fra en artikkel i Forbes som igjen var basert på InfluenceMap som er en internasjonal tenketank som er i «forkant av klima- og bærekraftspørsmål«.
Kort fortalt så er arbeidet til InfluenceMap basert på gjettverk og antagelser uten rot i virkelige transaksjoner av penger eller donasjoner. Arbeidet er fremstillet som en undersøkelse og gir inntrykk av forskning for å underbygge en av klimahysteriets største myter.
Men Pile ga seg ikke der. Han begynte å undersøke hvem som finansierer de grønne milliardær stiftelsene med aktivist forskere, politiske kampanjer, Net-Zero ekstremistene og deler av media, inkludert selvsagt The Guardian.
For å gi et innblikk i den enorme mengden penger som er tilgjengelig for å finansiere den grønne agendaen, satte Pile opp listen nedenfor og estimerte alle de årlige tilskuddene gitt til InfluenceMap av sine egne velgjørere.
Som man ser samler klimaindustriens lobbyister inn total ca. $1,2 milliarder dollar hvert eneste år og det bare til denne ene organisasjonen. Og dette er kun de som InfluenceMap har direkte relasjoner til. Der er mange i tillegg som gir donasjoner til ulike organisasjoner inkludert Rockefeller familien, Bezos, Bloomberg, Gates, Hewletts Packard og Gettys.
Disse milliarder av dollar blir pumpet inn i åpenbart falske filantropiske stiftelser hvor de finner at pengene er brukt på å konstruere narrativer, finansiere aktivister og lobby organisasjoner som blir aktivt brukt for å feilinformere publikum, politikere, styremakter, internasjonale organisasjoner, media og til og med kjøp av tjenester fra forskningsinstitusjoner.
Med den enorme påvirkningen og pengesummene de grønne har tilgang til, blir den eventuelle påvirkningen fra «Big Oil» bare småtterier i forhold.
Til sammenligning har flere klimarealistiske organisasjoner som er internasjonalt anerkjent som bla. The Global Warming Policy Foundation og Climate Intelligence (CLINTEL), til sammen kun ca. $6,7 millioner dollar, eller $0,0067 milliarder å rutte med i sine budsjetter.
The Green Blob er frustrert
Til tross for den enorme tilgangen på penger som The Green Blob får, som Pile kaller dem, er der store frustrasjoner i leiren siden de nå ikke lever i sine utopiske grønne paradiser.
De har lenge følt det unødvendig å forklare seg – The Science is Settled – og foretrekker å sverte, skape frykt, blokkere veier, bruke moralsk utpressing i stedet for fornuft – og finne opp konspirasjonsteorier rundt oljeselskaper. Videre, selv etter nesten to tiår med lobbyvirksomhet, er tilstrekkelig effektiv grønn teknologi fortsatt en fjern drøm.
Vindkraft har vært en fiasko, elbiler er en kostbar luksus og varmepumper koster flere gasskjeler. Som vi har begynt å se alt for tydelig, har det kommet politisk tvang for klimatiltak via avgifter og subsidier ettersom aktivister krever at samfunnet må omorganisere seg rundt manglene ved grønn teknologi og «klimakrise».
Dette krever konstruksjon av overnasjonale politiske byråer i form av teknokratiske byråkratier med enestående makt, utenfor demokratisk kontroll, befolket av politikere og uansvarlige nerder.
«Klimahysteriet er en eliteideologi, og det er kun de øverste delene av samfunnet som lever i frykt for klimaendringer. Vi andre synes det er usannsynlig, litt latterlig og åpenbart egoistisk,» avslutter Pile.
