Av Jan Emblemsvåg
Historieprofessor Zelikow, en tidligere amerikansk diplomat med sentral stilling i 9/11 kommisjonen og bakgrunn fra 5 amerikanske presidentadministrasjoner, beskriver dagens klimapolitikk med levende bilder. Han skriver rett ut i den anerkjente journalen Foreign Affairs at «The world’s response to climate change, then, has been the geopolitical equivalent of a masque: a form of sixteenth-century aristocratic court entertainment, a dramatic performance featuring poetry and dumb allegorical shows, usually culminating in a ceremonial dance joined by spectators”. Det er ikke vanskelig å forstå hva han mener. Mange land nekter å ta høyde for enkle fysiske realiteter som er like udiskutable som gravitasjonsloven.
Eksemplene er deprimerende mange. Ta for eksempel ideen om generell elektrifisering. Fra termodynamikken vet vi at elektrisitet er den mest høyverdige typen energi vi har, og bruken av elektrisitet til alt mulig gir derfor unødig energitap totalt.
Da vil noen påstå at de elektriske kildene er uten tap. Så enkelt er det ikke – der er alltid tap. Når en vindturbin utnytter vinden, er der vesentlige tap fra vindens kinetiske energi til levert elektrisitet. Vindkraften mister også delvis kraft ved at anleggene påvirker hverandre med tap på 20% om de står for nært hverandre (nærmere enn 50 km). Sol- og vindkraft krever også balansekraft. Fordi fornybarkraften produserer ut ifra vær og vind er resultatet stor arealbruk med ditto naturødeleggelser.
De krever også storskala gruvedrift med enda større, negative miljøpåvirkninger fordi disse energikildene bruker mye materialer per produsert mengde energi. Malmen fra gruvene prosesseres til metaller og mineraler nesten utelukkende med fossil kraft fordi man trenger 100% pålitelighet. Ikke nok med det; IEA skriver at mot 2050 må gruvedrift og prosessering av mineraler og metaller øke med inntil 20-40 ganger.
Det verste er dog å bruke elektrisitet til ikke-elektriske formål slik som produksjon av drivstoff. Et eksempel er beskrivende: Et skip som i dag bruker 1 TWh i året med tungolje vil trenge 2,2 TWh elektrisk kraft til produksjon av grønn ammoniakk. Resultatet er at elektrifisering via grønn ammoniakk av internasjonal shipping, som bruker 300 millioner tonn med tungolje i året, vil kreve 2,7 ganger all kraften i EU i 2022. Tilsvarende vil norsk innenriksshipping sine 2,8 millioner tonn dieselolje kreve 58 TWh! Legg så til befolkningsvekst, global flyindustri, lastebiltransport, industrianlegg, etc. Det finnes bare en eneste energikilde som har skala til å klare dette, og det er kjernekraft fordi den leverer elektrisitet og termisk energi samtidig med over 80% effektivitet i de beste tilfellene. Ingen andre energikilder klarer dette, og bruk av utslippsfri termisk restenergi gir store reduksjoner i behovet for elektrisitet i utgangpunktet.
I en bok som kommer ut neste år internasjonalt, gjør jeg et anslag av hva det vil kreve å dekarbonisere 25% av verdens utslipp (ca 9 mrd tonn CO2 ekvivalenter) ved bruk av restenergien fra kjernekraftanlegg. Svaret er 6500 kjernekraftanlegg med 200 MW installert kapasitet hver. Grunnen til at små kjernekraftanlegg (50-300 MW) er bedre enn store (1000-1600 MW) i denne sammenhengen er at et stort kjernekraftanlegg kort og godt leverer for mye termisk restenergi.
Denne analysen sier mye om skalaen, og med kun elektriske kilder er skalaen så stor at det er fysisk umulig. Det vil kreve omtrent hele Europa dekket med vindmøller, og like mye i balansering-/back-up kraft fra pålitelige energikilder. Overføringslinjene kommer selvsagt i tillegg.
Batterier er flotte til riktig bruk, men ikke i denne sammenhengen. De globalt 500 GW som er forventet innen 2031, vil (om alt var samlet i EU) holde EU med kraft i ca 90 minutter før batteriene måtte laddes som krever ditto overskuddskraft. Om vi ser på total primærenergien i EU vil et slikt batteri i beste fall klare 16 minutter.
Hydrogenøkonomien er et nytt minefelt. Hydrogen har mange flotte egenskaper, men også noen svært utfordrende egenskaper. Hydrogengass penetrerer sveiser og metallstrukturer med stor fare for lekkasje. Siden 1 kg hydrogengass under trykk har samme sprengkraft som 1 kg TNT, gir detten formidabel risiko når statsoverhoder snakker om å eksportere hydrogengass mellom land i rørledninger. Småskala transport er mulig, men det blir for lite og for dyrt til nasjonalt relevant skala.
Likevel, hovedproblemet med hydrogenøkonomien drevet av elektrisitet er mangelen på elektrisitet – det andre kan sikkert løses. Eventuelt overskudd fra vind- og solkraft er altfor lite til å ha relevant betydning. Hydrogenøkonomien avhenger altså av kjernekraft i det store bildet.
Disse fysiske forholdene tilsier at et grønt skifte vil kreve stor skala og en helt annen holdning til kjernekraft enn i dag. Heldigvis er flere land i gang med å harmonisere dagens lisensieringsprosess angående kjernekraft som gjør at utrullingen av kjernekraft vil gå mye fortere enn hittil.
Et grønt skifte er gjennomførbart, men ikke ved å ignorere fysiske lover. Et grønt skifte vil kreve systematisk bruk av fakta og vitenskap. Derfor må politikerne snarest bestemme seg for om vi skal fortsette maskeradeballet, eller om vi skal gjøre noe som betyr noe selv om det rokker ved dogmer, myter og følelser.
