Av: Geir Hasnes – Et utdrag fra hans siste bok, Klimakunnskapskrisen
En av mine facebookvenner skrev her i går:
“Hvorfor foregår dette klimabedrageriet? Hvorfor ønsker politikerne denne “grønne” omstillingen, hvem tjener på den og hvem kontrollerer beslutningstagerne? Hvorfor står klimakrise-aktivister, ekstremister, journalister, politikere, klimaprofitører, forskere osv. samlet på én og samme side? Dette er ganske unikt i verdenssammenheng og den totale mangelen på kritiske røster som slipper til kan etter min mening bare forklares med religiøse og ideologiske overbevisninger. Hvorfor spiller verden med på dette skuespillet? Hva ønsker man å oppnå med det grønne selvbedraget? Hvorfor er det ingen som etterlyser kvalitetssikring av alle klimatiltakene og ber om dokumentasjon og etterprøvbare bevis for at temperaturen faktisk går ned av våre kostbare tiltak og CO2-kutt?”
Det eksplisitte svaret er at ‘klima’ er et ord som har kommet til å angå oss alle, i forkledning. Det er ingen som snakker om klimaet; de snakker om været og kaller det klima. Været angår nemlig oss alle, stort sett hele tiden, mens klimaet er noe vi aksepterer. Fordi været angår oss er vi opptatt av det, vi lurer på om det blir sol eller regn, mer sol, mindre regn. mer snø, kaldere eller varmere, for kaldt eller for varmt. Så kan media spinne historier på dette og vi kan lese det, og så kan de kobles med våre ønsker om bedre vær og vår frykt for dårligere vær. Og så kan vi lese om været i andre land og helst slikt som er uvanlig, uvanlig flom, uvanlig tørke, osv. i det uendelige.
Wladimir Köppen var en tysk meteorolog som utarbeidet en klassifikasjon av klimaet på jorda som først ble publisert i 1923. Vi ser nesten aldri denne klassifikasjonen benyttet i diskusjonen rundt klimaendringer. Den benytter seg av grenseverdier for temperatur og nedbør og fordeling av disse over året, og med grenseverdier i gjennomsnitt over 30 år, vil det være naturlig å oppfatte det som ‘klimaendringer’ når en eller annen verdi har passert en slik grense. F. eks. har vi etter disse grensene hatt polarklima i Norge i et mye større område i perioden 1961-1990 enn i perioden 1991-2020.
At klimaet endrer seg på den måten er ikke det samme som at vi oppfatter det slik. F. eks. har Vestlandet i hovedsak varm-temperert klima mens Østlandet i hovedsak har kald-temperert klima, og jeg tror ikke det er slik folk flest oppfatter det. De vil heller si at Vestlandet har mye mer regn enn Østlandet, og at Østlandet har mye mer stabilt vær enn Vestlandet. Trøndelag har i følge samme klassifikasjon nesten kun varm-temperert og kald-temperert klima og mye mindre områder med polarklima i forhold til Østlandet, men Trøndelag oppfattes likevel som mer regnfullt og kaldere enn Østlandet. Finnmarksvidda har nesten ikke polarklima, men jeg tror der er en viss enighet om Finnmark anses som mye kaldere enn Østlandet.
På grunn av naturlig variasjon i været over tid er det grunn til å snakke om ‘klimaendringer’, men jeg tror ikke folk flest tenker over at klimaendringer ikke er det samme på fagspråk som i dagligtale.
‘Klimaendring’ har også blitt til et begrep som har fått en negativ klang. Det skyldes delvis at mennesket er konservativt av natur, det ønsker å ha det samme været som det alltid har vært, godt hjulpet av en selektiv hukommelse som husker varme og solfylte somre bedre enn kalde og regnfulle, ikke minst fordi man er mer ute når det er sol enn når det er regn. Men det negative skyldes også at folk er mer interessert i sjokkerende hendelser enn i alminnelige hendelser. Katastrofer pirrer nysgjerrigheten mer enn det dagligdagse og normale. Kobling av katastrofer mot klimaendringer er derfor lettere enn å koble et mer stabilt klima mot klimaendringer.
Dette gir oss en bottom-up-beskrivelse av feedbackprosessen rundt klimaendringer: fra folks generelle interesse for vær, som plukkes opp av journalister, hvor klimaendring kan benyttes som clickbait. Jo større interesse, desto mer produksjon av nyhetsstoff. Dette foregår helt inntil det ikke er mulig å finne mer å skrive uten at det blir absurd.
Den motsatte veien er som følger: Siden ‘vær’ er et tema som aldri går av moten og ‘klimaendring’ er noe som er så vagt at hva som helst kan brukes i ‘kampen’ mot den, så ligger området åpent for utnytting av kyniske mennesker. Politikere leter alltid etter saker som de kan tjene på, og der er klima nyttig fordi man kan gjøre hva som helst for det ved å bevilge midler til noe som er forbundet med det. Aktivister hopper lett på hver eneste sak som trigger rettferdighetsinstinkt eller miljøinstinkt, derfor har de så lett for å gå inn i en ‘klimakamp’. Forskere er dessverre satt i den situasjonen at de må finne ut hvilke forskningsvinklinger som genererer midler, og enda verre er det at de også aner hva resultatene bør være. Jo mer resultatene ikke er i henhold til det som er forventet, desto verre er det å komme frem med det eller få nye forskningsmidler. Investorer på sin side ser etter hvilke områder politikerne deler ut subsidier til.
Dette gir oss en top-down-beskrivelse av feedbackprosessen rundt klimaendringer. Alle disse gruppene leter etter aktiviteter til å begrunne jobben deres, og har de først begynt, vil de bare fortsette å ønske seg mer å gjøre, slik at politikerne kan ansette flere rådgivere og generere mer aktivitet i pressen, aktivister kan øke organisasjonens aktivitet og få mer pressedekning, forskerne genererer mer aktivitet som enkelt finansieres og får tilogmed fokus for ‘formidling’, og investorer blir søkkrike. Dette foregår helt til det ikke er mulig å generere mer inntekter og fordeler før det blir absurd.
Men spørsmålet om hvorfor kan ikke møtes fullstendig med dette. Der finnes noen som simpelthen utnytter klimaendringsfeltet til å få makt. FN har introdusert bærekraftsmål og har fått med seg alle grupperingene nevnt ovenfor på at det er viktig, slik at norske myndigheter fra regjering og ned til kommunepolitikk skal alle finne måter å være bærekraftig på. Lederskapet i FN er beruset av å ha global makt, og de kan ikke få den raskt nok. World Economic Forum har på sin side agitert for den store nullstillingen, ‘the great reset’, hvor de og deres partnere hvilket inkluderer både elitepolitikere og elitefinans, skal omstille verden slik at denne eliten skal ha bortimot ubegrenset makt og folk flest skal være lydige undersåtter.
Nok en gang skjer dette i stadig økende grad helt til det hele blir absurd, men for mange er dette absurd allerede. Derfor er det da også mange mennesker som benekter at en slik maktovertagelse er i ferd med å skje, og påstander rundt dette kalles en konspirasjonsteori.
Men – der det er nødvendig å tie stille ovenfor offentligheten over hva en har til hensikt å gjøre, der må aktørene arbeide i det stille. Dette kalles å konspirere og det de driver med er faktisk en konspirasjon. Når utenforstående ser tegnene på at dette skjer, dannes konspirasjonsteorier. Disse kan være mer eller mindre korrekte og feilaktige, men felles for dem er at de tar fatt i noe som faktisk skjer.
Det er da heller ingen konspirasjon at disse maktmenneskene har innsett at makt er avhengig av energi, og ikke bare energitilgang og energikilder, men også styringen av disse. Maktmenneskene ønsker å styre bruken av energi, og det sterkeste virkemiddelet handler om å styre tilgangen til billig energi, altså olje, gass og kull. Bruken av påstandene om at karbondioksydutslipp fører til katastrofale konsekvenser for klimaet er nyttige for disse maktmenneskene. Dermed kan de styre både offentlige og private midler inn i aktiviteter som genererer enorme rikdommer uten at de har noe som helst å si for naturen og klimaet.
Derfor er klimaendringer så trygt å bruke som maktmiddel. Det kan ikke gå galt, bare man fortsetter å produsere skremselshistorier som gjør at befolkningen aksepterer at politikerne deres tildeler midler til saken og investorer raker til seg gevinster. For i dette spiller psykose og religiøsitet også en stor rolle. Når man har skremt størsteparten av befolkningen inn i en klimapsykose, er det ingen som etterspør kvalitetssikring, dokumentasjon og etterprøvbare bevis for at klimatiltakene faktisk har en virkning på klimaet. Og om noen etterspør det, får de bare beskjed om at det ikke er tid til å vente på utarbeidelsen av slikt. Katastrofen er allerede her, sier de, og det er kun kort tid igjen om vi ikke handler nå. Som de har sagt i over tretti år.
Det religiøse i dette er simpelthen en tilbakevending til hedendommen, hvor naturens luner ble personifisert til lunefulle guddommer som måtte blidgjøres med offer. Forklaringsmodellen til klimadiktaturet forklarer alt om naturen, dogmatisk, og med henvisning til autoriteten FNs klimapanel. Menneskeskapt CO2 er livsfarlig!
Det er kun når man undersøker alt dette at man finner at det ikke er hold i det. Dette vil imidlertid for mange føre til såkalt kognitiv dissonans. Man har svært vanskelig for å innse at politikere, aktivister, journalister, og ikke minst forskere kan bedrive en virksomhet som er så uærlig, uetisk og egennyttig. Da avviser man heller forklaringen og merker den som konspirasjonsteori, for det gjør at man kan slippe å tenke videre på de ubehagelige tankene.
For det er forferdelig ubehagelig å innse at mennesket ikke bare er syndig, men bevisst ondt, løgnersk, hyklersk, og gjennomsyret av dårlige egenskaper for egen vinnings skyld. Det er lettere å være politisk korrekt enn ukorrekt og ikke minst, å lukke øynene for at andre tjener seg søkkrike og lever et luksusliv på en massiv løgn.
