Googles nye datasenter påkaller 7,5 TWh kraft. Tilsvarende om lag 5% av den samlede norske kraftproduksjon. Medaljens forside fremstilles av Google Norge å være 1600-1800 arbeidsplasser i utbyggingsperioden, med ytterligere ringvirkninger, og 100 nye varige arbeidsplasser i ettertid.
Av: Torgny Lars Bakken, Fylkesleder Norgesdemokratene i Telemark, Energipolitisk talsmann, Norgesdemokratene. Artikkelen er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
I Vardens utgave den 9. februar fremstiller næringslivet i Grenland, anført av Bård Stranheim, daglig leder i Powered by Telemark, Googles etablering utelukkende som en gladsak; endog av historiske dimensjoner hvor han trekker linjer tilbake til da Norsk Hydro i 1928 annonserte bygging av gjødselfabrikken på Herøya.
Det er i lys av Telemarks industrihistorie grunn til å minne om at Norsk Hydros historie også er uløselig knyttet rimelig energi, etter at Sam Eyde og Kristian Birkeland tidlig på 1900-tallet temmet vannkraften for industriell utnyttelse med utgangspunkt i Notodden og på Rjukan. Norsk Hydros innovasjon i energimarkedet la videre selv grunnlaget for en videre industrireising, ikke bare på Herøya i Telemark, men ut over det ganske land. Fellesnevneren for alle industrietableringene i årene som fulgte, var rimelig norsk energi, som vakte interesse i større deler av verden.
Norges grønne omstilling var et faktum, og etter «Verdenskraftkonferansen i 1930» utarbeidet tyske interesser en plan for å kunne gjøre Norge, og den norske vannkraften, til Europas grønne batteri. Den tyske planen ble fremlagt for daværende leder av Norsk Hydro; Axel Auberg, da med vektige argumenter om at kraften kunne selges til langt bedre priser ute i Europa. Hva daværende leder av Norsk Hydro svarte, er det kanskje verdt at næringslivet i Grenland merker seg ved: – «Strømeksport gir kraftselskapene høyere inntekter, men samfunnet få arbeidsplasser. Å beholde strømmen selv, gir strømselskapene lavere inntekter, men samfunnet vesentlig flere arbeidsplasser, og det tjener samfunnet mye mer på!»
Axel Aubergs industrielle lederfilosofi var basert på nasjonal kontroll over rimelig energi, og var da også rådende i Norge helt frem til den nye energiloven ble iverksatt i 1991. Etter dette har Norge i stadig sterkere grad gitt slipp på sine industrielle tradisjoner, og svekket vår konkurranseevne ved en stadig tettere integrasjon med et dysfunksjonelt europeisk energimarked. Da særlig utslagsgivende etter at de to store eksportkablene av strøm til Tyskland og Storbritannia ble realisert.
I stedet for å holde fast ved denne konservative industrilederfilosofien har imidlertid det norske næringslivet valgt å omfavne et såkalt «grønt skifte» hvor energiprisene i Norge bevisst og politisk villet drives i været av å hausse etterspørselen ved å elektrifisere stadig flere deler av norsk industri. Bakenforliggende ligger en tilnærmet nyreligiøs tilnærming til at verden skal reddes fra globale oppvarmingsperioder ved å innføre flest mulig klimaskatter og klimaavgifter på Co2-utslipp og fossile energikilder, og hvor den FN-initierte planøkonomiske markedsmanipuleringen videre skal understøttes av subsidier og statsgarantier ved omstilling.
Verken Bård Stranheim, Norsk Hydros nåværende ledelse, eller NHO´s nåværende ledelse kan sies å videreføre de stolte industritradisjonene fra Telemark. Snarere representerer deres økonomiske tilnærming et klart brudd med Axel Aubergs syn på samfunnsbygging; idet de omfavner en politikk som de vet vil drive de norske energiprisene stadig oppover!
Google er dog ikke det verste, men representerer i det minste en industri som en digital hverdag vil være avhengig av; og som således kan sies å være samfunnsnyttig. Når Norgesdemokratene som et opposisjonsparti har stilt seg kritisk til etableringen av Google, skyldes ikke det verken selskapet eller den bransje som Google representerer, men de langsiktige konsekvensene av det strømsluket som etableringen representerer i en nåværende politikerskapt energisituasjon.
I avisspaltene har vi imidlertid merket oss at Google-etableringen nå nyttes som en politisk brekkstang for å sette nytt press på utbygging av vindkraft, også i Skien og Porsgrunn, hvor Norgesdemokratene, sammen med INP, har klart å forhindre en utbygging av vindkraft i den innværende fireårsperiode. Vi har registrert at flere politiske krefter nå appellerer til kommunene om at man nå må revurdere disse beslutningene. Fra Norgesdemokratenes side kommer det ikke på tale å fire på våre krav. Vår avvisning av vindkraft, såvel til lands som til havs står fast, og ligger godt begrunnet både i samfunnsøkonomi og miljø.
Hvis den politiske viljen er til stede til å kompensere for Googles kraftbehov, så vil vi minne om at det kun er politisk vilje som står til hinder for en reversering av desto mer kraftkrevende prosjekter som eksempelvis elektrifiseringen av norsk sokkel, anslått til å kreve det dobbelte av Google-etableringens kraftforbruk! Ansvaret for den nåværende energisituasjon skal plasseres hos de partiene som omfavner «Det grønne skiftet»; ikke hos Norgesdemokratene som fra første dag har bestridt premissene bak den rådende klimapolitikk, med henvisning til vitenskapelig dissens som tilsier at menneskeskapte Co2-utslipp er av tilnærmet null betydning for klodens klima, og at det i korte trekk er solen og atmosfærisk trykk som både regulerer klimaet og de ulike gassers metningsgrad i atmosfæren.
Når store NHO-bedrifter som Norsk Hydro likevel har valgt å bryte med fortidens tradisjoner, og nå stiller seg bak en prisdrivende klima- og energipolitikk, så må dette settes i sammenheng med at den FN-initierte klimapolitikken også understøttes av tunge finansielle krefter som har inntatt sine posisjoner. Ikke uten grunn inviterte nåværende sjef for det norske oljefondet, Nicolai Tangen, i 2019 ledende norske politikere til et «privat seminar» forut for utnevnelsen. Ikke uten grunn var noe av det første Jonas Gahr Støre gjorde, etter at han tiltråtte som norsk statsminister, å sette seg på flyet over til USA for å avlegge Larry Fink, lederen for Black Rock et besøk. Slike møter, med skjult dagsorden, indikerer at vesentlig politisk makt er overflyttet fra demokratiske organer og over til ikke-valgte overnasjonale konsern; for øvrig helt i tråd med World Economic Forums fascistiske økonomiske visjoner om «stake-holder capitalism». Som verdens største og mektigste kapitalforvalter, er Black Rock gjerne å finne i eierstrukturen både til Google og flere vindkraftselskaper som sprenger seg fram i den norske fjellheimen.
Flere norske næringslivsledere, og norske politikere, opptrer nå dessverre i stor grad som korrumperte marionetter for en global politisk-finansiell elite. En elite som bevisst penetrerer regjeringer verden over, og hvor lederen av WEF heller ikke legger skjul på dette. Norge først, og rimelig energi, er en tilbakelagt norsk industritradisjon. Adgangen til norsk kraft, og ikke minst den norske pengebingen er imidlertid minst like attraktiv som på 1930-tallet! I dag selger Støre, via Statkraft, norsk strøm til de tyske statsbaner for 30 øre/kwh på langtidskontrakt. Norge har inntatt rollen som «Europas grønne batteri»!
Dette forholdet gir seg i dag også utslag i at NHO´s lojalitet kjøpes i form av subsidier og statsgarantier. Et selskap som Norsk Hydro piskes på den ene siden med trusler om økte Co2-avgifter, og korrumperes samtidig ved at det gis Co2-kompensasjon fra den norske statskassen. At den nye energipolitikken som føres i dette landet, er prisdrivende, virker derfor for NHO og Norsk Hydro akseptabelt. I stedet for at næringslivet fremmer massive protester mot konkurransevridende klimaavgifter, slik de burde ha gjort, så vendes i stedet deres fokus over mot politisk kompensasjon for å bidra til å sy keiserens nye klær. De som betaler for denne politikken, er alminnelige husholdninger og et eksisterende næringsliv som ikke har den samme adgangen til et sugerør ned i statskassen.
Men, også kompensert norsk industri beveger seg på leirføtter, idet deres framtidige konkurranseevne i større grad vil være avhengig av en jevn strøm av offentlige midler for å opprettholde konkurranseevnen i et internasjonalt marked hvor konkurrerende land og bedrifter har langvarige unntak fra Parisavtalens målsettinger. Kina, som alene står for over 20% av verdens Co2-utslipp, har ikke bare unntak, men kan øke sine Co2-utslipp med 450% fram mot 2030. Flere tradisjonsrike Grenlandsbedrifter er allerede oppkjøpt av kinesere, med support fra den kinesiske stat.
Googles etablering i Skien kommer til å føre med seg mye arbeid for mange bedrifter i anleggsperioden. Når det regner på presten, så vil det også dryppe på klokkeren. Mange bransjer vil få en forventet oppsving. På lengre sikt påregner vi også at Google representerer nye muligheter for et fagmiljø innenfor IT, og således at høyskolemiljøet i Grenland og IT-bransjen generelt kan ha langsiktig nytte av etableringen. Dette er positive sider av medaljen
Høyere priser på energi, som også Google-etableringen vil bidra til, er imidlertid både i et kortsiktig og langsiktig perspektiv svært skadelig. Ikke bare medfører dette høyere strømpriser og matpriser, men generelt høyere levekostnader og dyrtid. For mange vil det også bety tap av frihet og handlingsrom i hverdagen. For mange bedrifter, redusert aktivitet, tap av konkurranseevne og i verste fall konkurser, tap av livsverk og arbeidsplasser. Både privatpersoner og mange bedrifter har allerede kjent mange av disse negative konsekvensene av regjeringens energipolitikk. Det politikerstyrte folkeranet er imidlertid noe kompensert med strømstøtte, en ordning hvor ransmannen kommer tilbake til deg med en viss andel av ransutbyttet. Norske bønder hadde vært konkurs i hopetall, hvis ikke regjeringen hadde kompensert for sin egen feilslåtte politikk i form av en massiv kompensasjonspakke for økte utgifter på viktige innsatsvarer i landbruket, som strøm og kunstgjødsel. Og, som sagt blir også deler av norsk næringsliv holdt i sjakk ved hjelp av subsidier, statsgarantier og diverse kompensasjonsordninger. Verken sol- eller vindkraft kan bli et godt svar på disse utfordringene!
