At CO₂ blokkerer direkte infrarød stråling (IR) i et spesifikt frekvensområde og sprer strålene i alle retninger kjenner vi godt til. At vanndamp gjør dette 95 prosent mer effektivt enn CO₂ er også kjent kunnskap. CO₂ sin andel av direkte spredning er altså bare på 5 prosent, og av disse igjen er det antatt at menneskeskapt andel er 4 prosent. Bare ut fra dette perspektivet – altså om man tror på drivhuseffekten – så er menneskets påvirkning ca. 4% av de 5%. Dette er i seg selv forsvinnende lite, men ikke poenget i denne artikkelen.

CO₂ sin effekt på temperaturen er direkte og umiddelbar da IR strålingen foregår med lysets hastighet. Eksperimenter med CO₂ i tuber viser også at ved en viss konsentrasjon på ca. 50ppm så har man blokkert omentrent all IR stråling fra kilden. Om man øker CO₂ konsentrasjonen fra 50 til 200ppm vil man blokkere svært lite ekstra energi. Det er som å fortsette å male et hus rødt. Den største effekten får du på første strøket, så å male huset det 4. strøket gjør ikke huset mer rødt enn det 3. strøket. Dette kalles metningen.

Å teste oppvarming fra CO₂ i et prøverør slik som Arrhenius og hele klimaindustriens hypotese er basert på, fungerer rett og slett ikke, fordi hele planeten og atmosfæren er totalt forskjellig fra et testtube med CO₂ . Responsen fra systemene vil ikke være lik. Så hvor kan vi finne gode forhold for å teste CO2 hypotesen?

Det første man må se etter er steder som er ekstremt tørre på jorden, for ellers er det ikke CO₂ man tester men vanndampen som er den totalt dominerende effekten. Dernest må man på disse stedene se den samme utviklingen av CO₂ konsentrasjonen slik som IPCC legger til grunn for sine beregninger. I denne videoen fra David Siegel legges det fram to slike steder. Det er Vostok stasjonen i Antarktis og Death Walley i USA.

Begge disse stedene er ekstremt tørre og derved eliminerer man påvirkningen fra vanndamp. Dernest sjekker man om CO₂ konsentrasjonene er en godt innblandet gass også der. Den nærmeste CO₂ målestasjonen til Antarktis er Cape Grim i Tasmania og den viser det samme som over alt ellers i verden. Vi antar derfor ar både Antarktis og Death Walley har samme stigning på CO₂ nivåene slik det måles rundt om i hele verden, og slik IPCC legger til grunn for egne beregninger.

Begge temperaturseriene viser samme svake oppadgående trend på cirka 0,8 grader pr 100 år. Denne trenden er også målt og bekreftet fra de eldste og mest pålitelige temperaturstasjonene vi har, på Stykkishólmur stasjonen på Island helt tilbake fra 1798 til nå. Denne stasjonen er svært upåvirket av menneskelig aktivitet slik som infrastruktur, byer og derved UHI-effekten (Urban Heat Island).

Nedenfor i figur 3 ser vi CO₂ utslipp og innhold i atmosfæren som skyter opp i været siden 1950-årene. IPCC sine globale temperaturkart viser at temperaturen skyter opp som en hockey kølle sammen med CO₂ .

Dersom det var CO₂ som kontrollerte jordens temperatur så skulle altså figur 2 være flat på venstresiden i første halvdel og deretter skyte opp på den høyre halvdel etter 1900, slik at den samsvarer med figur 3.

Men dette finner man altså ikke på verdens tørreste steder, hvor vanndamp i atmosfæren i all praktisk henseende er eliminert. Vi kan derfor konkludere med det samme som David Siegel presenterer i sin video, at CO₂ har ingen målbar effekt på temperaturen i virkelighetens verden, slik som det nå faktisk er målt.