Det finnes ingen klimakrise
Magasin om klima, energi og politikk!
Picture of Einar R. Bordewich

Bevisene for at solen styrer klima er her – Del 2: Nåtiden

Støtt vårt arbeid mot klimahysterisk propaganda!

Støtt Fakta360.no ved en Donasjon eller Medlemskap. Alternativt Vipps til 921 44 050 eller overfør til konto 1208.75.52355 – Din hjelp nytter!

Print Friendly, PDF & Email

I denne artikkelen som er 2. del av en 3-delt serie, undersøker vi effektene på klimaet forårsaket av den 11-årige solsyklusen over de siste syklusene og deres forhold til nylige klimaendringer. Vi går gjennom påstander fra IPCC og ser på de naturlige klimavariasjoner i dag.

Solens effekt på klimaet har vært diskutert i 200 år. Det grunnleggende problemet er at når vi studerer fortiden, observerer vi sterke klimatiske endringer forbundet med lengre perioder med lav solaktivitet, men når vi observerer nåtiden, er vi i stand til å oppdage bare små effekter på grunn av den 11-årige solsyklusen. Det er flere mulige forklaringer på dette avviket. Men hovedspørsmålet er hvordan solen påvirker klimaet.

Del 2 av en 3-delt serie. Del I er her . Gjengitt med tillatelse fra Judith Curry. Skrevet av Javier Vinós.

IPCC sier …

I sin 5. vurderingsrapport brukte IPCC klimamodeller for å beregne solens bidrag til oppvarmingen. Disse modellene tar kun hensyn til endringer i den totale energien som kommer fra solen, som er kjent for å variere med bare 0,1 %. Derfor er IPCCs svar at Sola ikke har bidratt med noe til oppvarmingen. [i] Dette er absurd gitt vår kunnskap om tidligere klima og det faktum at vi passerte gjennom et 70-års solmaksimum i andre halvdel av det 20. århundre, en av de mest aktive periodene med solaktivitet på tusenvis av år.

Figur etter AR5, WGI, Ch. 5, FAQ 5.1, Fig. 1, s. 393

IPCC ignorerer et stort antall bevis for at solen påvirker klimaet på måter som ikke kan forklares av disse energiendringene alene. Vi har plass til å gjennomgå bare noen få av disse uforklarlige effektene. La oss starte med overflaten.

Solens effekt på overflaten

Mesteparten av solens energi når overflaten av planeten. Hvis denne energien øker med 0,1 %, mottar hvert punkt på overflaten 0,1 % mer. Man kan forvente at dette vil forårsake en liten total oppvarming, anslått av forskere til å være to hundredeler av en grad celsius, noe som ikke kan oppdages. Men det er ikke det som blir observert. Flere studier viser at over solsyklusen varmes overflaten opp 4 ganger mer enn forventet, 0,1°C, og den gjør det på en ekstremt uregelmessig måte med store romlige variasjoner. [ii]

Figur fra Lean 2017. Overflatetemperaturresponsen på solsyklus fra observasjoner ved bruk av multippel regresjon fra 1996 minimum til 2002 maksimum. Til høyre er sonegjennomsnittlige endringer.

Går man fra et solminimum til et solmaksimum, viser noen områder mer enn 1°C oppvarming, mens andre viser mer enn en halv grads avkjøling. Dette er ikke effekten du forventer. Hvis vi analyserer gjennomsnittet for hver breddegrad, observerer vi en veldig sterk oppvarming rundt 60°N breddegrad. Men hvis vi analyserer endringen i 20 km høyde, i stratosfæren, observerer vi noe veldig merkelig. Responsen i dette laget av atmosfæren er omvendt til responsen ved overflaten. Hvorfor er dette viktig? IPCC forteller oss at et av fingeravtrykkene til oppvarming på grunn av våre utslipp er at vi ser oppvarming ved overflaten og avkjøling i stratosfæren. Men hvis solen også viser en omvendt respons mellom de to, er observasjonen ikke lenger bevis på skyld fra utslipp. Det kan være solen. Det er også viktig å merke seg at den delen av kloden som har varmet seg mest under global oppvarming (siden 1976) er landoverflaten på den nordlige halvkule, nettopp den regionen som viser størst oppvarming som svar på en mer aktiv sol, mens tropene har knapt varmet opp i det hele tatt.

Solens effekt på havet

For mange år siden studerte noen forskere hastigheten på oppvarming og avkjøling i det øvre laget av de tropiske havene. De fant ut at den følger en syklus som ligner på solen. [iii] Det er imidlertid et problem: variasjonen i solens energi er ti ganger mindre enn den trenger å være for å forårsake disse endringene. I stedet for å tro at dette støttet en indirekte effekt av solen på klimaet, ignorerte de fleste forskere studien.

Figur fra White et al. 2003. Øvre, varmelagringsanomali over 22°C isotermen fra 30°S til 30°N uttrykt i W (lagret)/m2. Lavere, solinnstrålingsavvik.

I Stillehavet skyver passatvinden varmt overflatevann vestover, og bringer opp dypt, kaldt vann utenfor kysten av Sør-Amerika. Dette kalles den nøytrale fasen. I noen år blir passatvinden sterkere og presser det kalde vannet mot sentrum av Stillehavet, og samler mer varmt vann mot vest. Dette er La Niña-fasen. Andre år blåser passatvindene saktere eller i motsatt retning, det kalde vannet slutter å stige i øst, og vannet i det sentrale og østlige Stillehavet varmes opp. Dette er El Niño-fasen. Denne oscillasjonen påvirker været på store deler av planeten, og vi må huske at den har tre tilstander, ikke to.

Siden 1990 har det vært utallige studier på solsyklusen og El Niño. Du vil ikke finne noen referanser til dem i oversiktsartikler, bøker eller IPCC-rapporter.

Jeg bestemte meg for å undersøke dette forholdet ved å bruke solaktivitetsdata og Oceanic El Niño-indeksen, som viser i blått periodene når det ekvatoriale Stillehavet er kjøligere enn gjennomsnittet og i rødt når det er varmere. Siden solsykluser har litt forskjellige lengder, delte jeg begge dataseriene inn i segmenter av en solsyklus og justerte deretter lengden til å være lik for alle sykluser. Denne statistiske teknikken kalles epokeanalyse. På denne måten bestemmes gjennomsnittet og variansen av dataene for perioder som faller sammen i deres fase av syklusen. Dette avslørte et mønster som indikerer en El Niño-respons på solaktivitet. Jeg så på en periode hvor syklusen øker i aktivitet, som er ledsaget av La Niña-forhold. Jeg brukte Monte Carlo-metoden for å bestemme sannsynligheten for at dette resultatet var tilfeldig, og svaret var bare 0,7 %. Dette betyr at det er 99,3 % sjanse for at La Niña-forholdene på dette tidspunktet i solsyklusen skyldes Solen.

Figur viser epokeanalyse av solaktivitet og Oceanic El Niño Index. X-aksen er den variable lengden av en hel solsyklus. Høyre kurver viser gjennomsnittet og standardavviket til venstre kurver. Rødt rektangel indikerer den delen av dataene som er analysert med Monte Carlo-metoden.

Siden svaret er klarere for La Niña, analyserte jeg de relative frekvensene til hver fase av El Niño-fenomenet. Det som observeres er at de nøytrale tilstandsårene følger solsyklusen i deres frekvens med en forsinkelse på ett eller to år. Overraskende nok er frekvensen til La Niña det motsatte av nøytral. Solaktiviteten avgjør om det er et La Niña-år eller et nøytralt år. Solens effekt på El Niño-årene er mindre tydelig. El Niño ser ut til å ha en annen årsak, som kan være mengden varme akkumulert i havet. Solmønsteret bekreftes av en studie av El Niño-frekvenser siden 1900, fordi blant de gjentatte toppene er det en 11-års topp, som er frekvensen til solsyklusen. [iv]

Figur viser den relative frekvensen for nøytrale år (oransje) og La Niña år (blå) fra den offisielle (Domeisen et al. 2019 ) klassifiseringen vist i de nederste rutene. Frekvens ble beregnet for et 5-års skyvevindu og Gaussisk glattet.

Det er slående at med så mye bevis og studier, vet ikke det store flertallet av forskere at Solen kontrollerer det svært viktige El Niño-fenomenet. Men El Niño er et produkt av virkningen av passatvindene over det ekvatoriale Stillehavet. For å kontrollere El Niño må solen kontrollere atmosfærisk sirkulasjon.

Atmosfæriske effekter

Vi har visst siden 1988 at solen påvirker atmosfærisk sirkulasjon. [v] Men som andre effekter av solen på klimaet, ignorerer de fleste forskere denne kunnskapen. Denne effekten på atmosfæren kan påvirke orkaner på en mye mer betydelig måte enn global oppvarming. Grafen over det årlige antallet store orkaner i verden (omvendt) viser at antallet orkaner har en tendens til å øke ved eller etter solmaksimum. [vi]

Figur etter Pielke & Maue 2024. Data for globale store orkaner (≥94 knop) fra Ryan Maue, er et invertert og 3-års sentrert gjennomsnitt. Den viser en tiårsperiodisitet.

Hvordan klarer solen å påvirke atmosfæren? I 1959 oppdaget en forsker at endringer i polarvirvelen så ut til å reagere på solaktiviteten. [vii] Dette er et spørsmål som fortsetter å bli studert, og vi begynner å forstå at mye av effekten av solaktivitet på atmosfærisk sirkulasjon skyldes denne effekten.

I neste graf er solaktiviteten representert i rødt. I lilla nederst er styrken til polarvirvelen. [viii] Høye verdier indikerer en sterk virvel og lave verdier indikerer en svak virvel. Disse verdiene har en tendens til å vise en stor endring fra år til år. I blått kan du se den kumulative vindhastigheten som danner polarvirvelen. [ix] Når kurven går opp, indikerer det at mesteparten av tiden er hastigheten over gjennomsnittet og virvelen er sterk. Når det går ned, indikerer det det motsatte.

Denne figuren viser i rødt det månedlige antallet solflekker, i blått den kumulative anomalien til sonevindhastighet ved 54,4°N, 10 hPa (Lu et al. 2008), og i lilla den gjennomsnittlige virvelgeopotensialhøydeanomalien ved 20 hPa (NCEP, Christiansen 2010).

Under syklus 20 med lav solaktivitet var virvelvinden langsommere enn normalt og de fleste årene hadde en svak virvel. Dette tilsvarer slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, da mange vintre var kalde. Så kom syklus 21, som var veldig aktiv. Vindstyrken økte, og det var kun en svak virvel i begynnelsen og slutten av syklusen, da solaktiviteten var lav. På slutten av 1970- og 1980-tallet var vintrene varmere. Syklus 22 forble veldig aktiv og vinden fortsatte å være raskere enn normalt, noe som resulterte i ingen svake vortex-år. Vintrene fortsatte å være varme gjennom 1990-tallet. Med syklus 23 sank solaktiviteten igjen, noe som førte til en nedgang i vindhastigheten. Svake virvelår kom tilbake. Og også siden slutten av 1990-tallet har kalde vintre kommet tilbake, noe forskere som ignorerer solens effekt på klimaet har problemer med å forklare.

Dataene jeg har dekker ikke solsyklusene 24 og 25, men sammenhengen mellom lav solaktivitet og kalde vintre fortsetter, spesielt i det østlige Nord-Amerika og Eurasia. Siden slutten av 1990-tallet har vintrene hatt en tendens til å være kaldere over store deler av den nordlige halvkule, mens Arktis har varmet opp, som neste figur viser. [x] Vinteren 2024 var den kaldeste i Mongolia på flere tiår. 6 millioner dyr døde, 10 % av befolkningen. [xi]

Denne figuren viser de observerte overflatetemperaturtrendene for månedene januar og februar i perioden 1990–2015 (Kretschmer et al. 2018).

Uten å forstå solens effekt på klimaet, kan dette ikke forstås. Ingenting av dette har noe med atmosfærisk CO₂ å gjøre. Å erkjenne at solen styrer temperaturen på vintrene på den nordlige halvkule, innebærer at solen har bidratt til den observerte oppvarmingen, siden mye av oppvarmingen skyldes økende minimumstemperaturer på den nordlige halvkule.

Solens effekter på atmosfæren har også en slående effekt på jordens rotasjon.

Jordens rotasjonseffekter

Siden midten av 1900  tallet har vi vært i stand til å måle hastigheten på jordens rotasjon med stor presisjon. I 1962 innså en fransk forsker at solaktivitet endret rotasjonshastigheten til planeten. [xii] Siden den gang har dette funnet blitt bekreftet av dusinvis av studier. Klimatologer ignorerer dette funnet.

Jeg har også analysert dataene, og de gir ikke rom for tvil. Jordas rotasjon øker to ganger i året, når vinteren kommer på hver halvkule. Jeg valgte å analysere endringene som skjer mellom november og januar fordi endringen er mindre og mer variabel, slik at jeg kan se responsen bedre. Denne grafen sammenligner et år med høy solaktivitet med et år med lav aktivitet. Når aktiviteten er lav, øker rotasjonen og hver omdreining forkortes med et halvt millisekund.

Denne figuren viser endringene i lengden på dagen i millisekunder for 2014 (rød) og 2017 (svart). IERS EOP C04-data med utjevning.

Analysen min bekrefter det mange forskere har funnet: Jordens rotasjon endres med solaktiviteten. Når solaktiviteten er lav akselererer rotasjonen mer mellom november og januar, og når den er høy akselererer den nesten ikke i det hele tatt. Effekten forstyrres av andre fenomener som også påvirker planetens rotasjon, som El Niño, men 11-årssyklusen er tydelig. Resultatet oppnådd i andre studier med en annen behandling av dataene er likt. [xiii]

Denne figuren viser i rød solaktivitet (10,7 cm fluks), i svart den 3-punkts utjevnede amplituden til NH vinterendringen i lengde på dagen, og i lilla resultatet fra Barlyaeva et al. 2014.

Det kan hevdes at effektene av solaktivitet på klimaet som vi har analysert er periodiske. Solaktiviteten varierer syklisk hvert 11. år, El Niño viker for La Niña, virvelen endrer styrke hver vinter, og planetens rotasjon går tilbake til det den var. Det er imidlertid to ting som indikerer at det er en mye sterkere langtidseffekt, og derfor at solaktiviteten har en kumulativ effekt på klimaet som vi ennå ikke forstår godt. Den ene er at, som vi har sett, endres vintertemperaturtrendene på den nordlige halvkule over flere tiår med solaktivitet, noe som forårsaker en oppvarming i Arktis og en avkjøling i Nord-Amerika og Eurasia om vinteren siden slutten av 1990-tallet, som har pågått. på i 25 år nå på grunn av den lave solaktiviteten vi har hatt i det 21. århundre . Den andre er at, som vi så i den første delen, var lav aktivitet i mer enn et århundre tidligere årsaken til noen av de store klimaendringene under Holocen.

Jeg har brukt de siste 10 årene på å prøve å forstå hvordan klimaet endres naturlig, uten forutinntatte ideer, ved å undersøke en enorm mengde informasjon og data. Bevisene har ført meg til en alternativ teori om klimaendringer til IPCC. Den er ikke basert på endringer i solaktiviteten, men, til min overraskelse, forklarer den dem. Det er mye mer med klima enn solen, men konklusjonen er at solmaksimum fra 1900- tallet har vært en stor bidragsyter til den siste tidens oppvarming. Og det er ikke tapt for meg at dette betyr at kontroll av utslippene våre, som er blitt hovedmålet for FN og den vestlige verden, kanskje ikke vil ha stor effekt på fremtidens klima.

Denne artikkelen kan også sees i en 16-minutters video med engelske og franske undertekster.

Referanser:

[i] Masson-Delmotte, V., M. et al., 2013. Information from Paleoclimate Archives. In: Climate Change 2013: The Physical Science Basis. Fifth Assessment Report of the IPCC. FAQ 5.1, Fig. 1 pg. 393.

[ii] Lean, J.L., 2017. Sun-climate connections. In Oxford Research Encyclopedia of Climate Science.

[iii] White, W.B., Dettinger, M.D. & Cayan, D.R., 2003. Sources of global warming of the upper ocean on decadal period scalesJournal of Geophysical Research: Oceans108(C8).

[iv] Deser, C., et al., 2010. Sea surface temperature variability: Patterns and mechanisms. Annual review of marine science, 2, pp.115-143.

[v] Labitzke, K. & Van Loon, H., 1988. Associations between the 11-year solar cycle, the QBO and the atmosphere. Part I: the troposphere and stratosphere in the northern hemisphere in winter. Journal of Atmospheric and Terrestrial Physics, 50(3), pp.197-206.

[vi] Pielke Jr., R., & Maue, R. 2024. Global Tropical Cyclones.

[vii] Palmer, C.E., 1959. The stratospheric polar vortex in winter. Journal of Geophysical Research, 64(7), pp.749-764.

[viii] Christiansen, B., 2010. Stratospheric bimodality: Can the equatorial QBO explain the regime behavior of the NH winter vortex? Journal of climate, 23(14), pp.3953-3966.

[ix] Lu, H., et al., 2008. Decadal‐scale changes in the effect of the QBO on the northern stratospheric polar vortex. Journal of Geophysical Research: Atmospheres, 113(D10).

[x] Kretschmer, M., et al., 2018. More-persistent weak stratospheric polar vortex states linked to cold extremes. Bulletin of the American Meteorological Society, 99(1), pp.49-60.

[xi] The New York Times, 2024. A Harsh Mongolian Winter Leaves Millions of Livestock Dead.

[xii] Danjon, A, 1962. La rotation de la Terre et le Soleil calme. Comptes Rendus Hebdomadaires des Seances de l’Academie des Sciences, 254(17), p.3058.

[xiii] Barlyaeva, T., Bard, E. & Abarca-del-Rio, R., 2014. Rotation of the Earth, solar activity and cosmic ray intensity. Annales Geophysicae Vol. 32, No. 7, pp. 761-771.

Loading

Document

Støtt Fakta360 i kampen mot klimahysteriet!

Bli medlem nå!

Vipps til 921 44 050 eller overfør direkte til 1208.75.52355

Document

Støtt Fakta360 i kampen mot klimahysteriet!

Bli medlem nå!

Vipps til 921 44 050 eller overfør direkte til 1208.75.52355

Kategorier

Få nyheter fra Fakta360 på epost:

Realfag nettsider med fungerende batterier i kalkulatoren:

Følg oss på X og YouTube