Hvor gode er klimamodellene?
Hvor gode er klimamodellene? Dette har vært et gjennomgående spørsmål i mange år. Til tider har påstandene fra de alarmistiske klimaforskerne vært heller pinlige. Med jevne mellomrom har klimaforskerne lagt fram det de har ment var dokumentasjon på valide modeller og modellresultater. Men, for oss som kjenner til vitenskapelige modellarbeider, var det lett å tilbakevise påstandene om valide modeller.
Av: Erik Bye – Artikkelen er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Kalibrerings- og testdatasett
Kardinalfeilen var at de modellene som ble lagt frem dekket obsevasjonsperioden frem til d.d. Dvs. modellene beskrev ikke fremtiden, den beskrev nåtiden og tidligere tider. Modellene var alså gode til å beskrive hvordan vi hadde det, der og da. Men dette hadde ikke noe med bruk av modeller for å si noe om fremtiden. Med bruk av observasjonsmodeller opererer vi med kalibreringsdata og testdata. Kalibrendsdataene brukes til å konstruere modellene, testdata er data fra samme periode, som ikke er med i konstruksjonen av modellene. Med testsettet testes at modellen er i stand til å gjengi observasjoner vi kjenner. Hvis modellene ikke består denne testen er de totalt ubrukelige. Modellene må kunne beskrive den perioden vi er i. Men det var og er her klimaforskerne bløffet, de skrøyt av at modellene funket med testdataene. Og det er selvsagt, det må de.
Prediksjoner
Utfordringene meldte seg når modellene skulle predikere eller forutsi hvordan utviklingen kunne bli. Det var jo hele vitsen med modellene. Og da måtte modellene være godt kalibrert, og testet. Dernest, må det fastsettes fastsettes for hvor lang tid fremover modellene skulle predikere utviklingen. Her benyttes statistiske metode for å agjøre styrken på prediksjonen, hvor langt fram modellene kunne forutsi utviklingen.
Eksamen: virkeligheten?
Og så gjenstår «eksamen», vente til prediksjonsperioden inntreffer og vurdere overensstemmelsen. Og her sviktet modellene katastrofalt, hele tiden. Prediksjonene lå konstant over den reelle situasjonen, slik det er illustrert i figurene under. Dette var situasjonen, modellene bommet og bommet.
Skeptikerne pekte på dette, gang etter gang, periode etter periode, men klimaforskerne var fornøyd, det stemte i det miste til dags dato, det vil si for den perioden modellen var kalibrert. Som om dette var noe grensesprengende, noe oppsiktsvekkende vitenskapelig oppdagelser. Uten denne overensstemmelsen er og var jo det hele ganske latterlig.
Klimaet kan ikke modelleres i følge IPCC
Hva har skjedd? Plutselig så erkjenner IPCC at klimaet ikke kan modelleres:
«The climate system is a coupled non-linear chaotic system, and therefore the long-term prediction of future EXACT climate states is not possible. Rather the focus must be upon the prediction of the probability distribution of the system’s future possible states by the generation of ensembles of model solutions.» AR3, Scientific basis, p. 78.»
Ble det skrevet mye om dette, ble det snakket mye om dette? Nei. Dette skjedde altså i hovedrapport AR3, eller TAR som den het originalt (Third AR, 2001). Dette ble vel nærmest ikke omtalt i det hele tatt, det ville vært for pinlig. Men retorikken fortsatte, det ble snakket om klimamodeller, men det ble nær sagt aldri tatt noe forbehold, om at klimaet ikke kunne modelleres. How come?
Ensembler og fordelinger
Og interessant nok, IPCC la til at en måtte arbeide med ensembler og se på sannsynlighetsfordelinger mtp. mulige fremtidige klimatilstander. En, hva besto ensemblene av, annet enn enkelmodeller for klimaet? Det er vel et stort spørsmål knyttet gliomer disse ensemblene kunne bli mer valide enn de tidlgere modellene? Dette kan virke som ren ønsketenkning, et knep for å skule nederlaget, at fremtidige klimatilstander ikke kunne eller forutsies, uansett. Men dette var halmstrået til debatt-trollene. Jeg har ikke tall på antall ganger jeg ble beskylt for sitatfusk, fordi jeg hevdet at «klimaet kan ikke modelleres». Og det vil jeg hevde fortsatt, at disse ensemblene bare representerer ren ønsketenkning mtp. klimamodellering.
Og både CICERO og Met. inst. begikk denne feilen, med å kalle det modellering. CICERO brukte begrepet i forbindelse med kabelmodeller mot ising. Dette er ren vranglære: «Ising på kraftledninger»
The Nobel Fraud
Men så med ett endret denne situasjonen seg dramatisk, til det pinlige for hele klimasaken. Roy Clark har nylig publisert en artikkel i tidsskriftet til Klimarealistene, Scince of Climate Change (SCS), om bedrageriet i tilknytning til utdelingen av Nobelprisen i fysikk for 2021: «A Nobel Prize for Climate Model Errors»
Kort fortalt: Syukuro Manabe fikk prisen for klimamodeller som ble konstruert i 1968. Disse klimamodellene er lagt til grunn for de modellene som inngår i alle hovedrapportene til IPCC, AR1 – AR6, og antakelig AR7 også. Nå viser det seg at Manabes modeller gir alt for sterk effekt pga. de observasjoner av CO2-innholdet i atmosfæren som legges inn i modellen. Dette blir dokumentert av Roy Clark, som betegner det hele som et bedrageri. Dette er en gedigen skandale for Det Svenske Vitenskapsakademiet.
Saken er omtalt av meg her: «Nobelprisen i fysikk for 2021 ble tildelt Syukuro Manabe på feil grunnlag»
No Tricks Zone
Etter tips fra meg ble saken presentert på No Tricks Zone: «Seminal 1967 Paper Introducing CO2 ‘Radiative Forcing’ Is Based On Assumptive Imaginary-World Modeling»
SEPP – Science and Environmental Policy Project
Nå er saken fanget opp av SEPP, Science and Environmental Policy Project:
WUWT
Dessuten er saken også presentert på WUWT: Weekly Climate and Energy News Roundup #605. Dette kan være starten på slutten for hele Klimapanelet og klimasaken. Følg med, følg med – siste ord er ikke sagt om denne klimabomben!
