Om denne artikkelen

Denne artikkelen er et utdrag av NIPCC sin oversatte artikkel fra Klimarealistene som du kan finne her:

• Klimapanelene NIPCC og IPCC
• Klimaendringer revurdert II – Naturvitenskap. PDF-format 3,3Mb, last ned herfra CCR2a-SPM-Norwegian_2014

Artikkelen er her delvis gjengitt i html format for å være søkbar på google. Referanser, bidragsytere og omtaler er her utelatt men finnes i ovenfor nevnte pdf dokument som har artikkelen i sin helhet.

Sammendrag for beslutningstakere fra NIPCC oppsummerer og tolker en stor vitenskapelig rapport som tilbakeviser påstanden ”mesteparten av den observerte økningen i global gjennomsnittstemperatur siden midten av det 20. århundre, svært sannsynlig skyldes økningen i menneskeskapte klimagasskonsentrasjoner ”(IPCC AR4 SPM, side 10)

Innledning

Mange forskere, politikere og engasjerte mennesker er bekymret over muligheten for at menneskeskapte utslipp av klimagasser, særlig karbondioksid (CO2), kan forårsake farlige klimaendringer. En hovedårsak til denne bekymring er en serie rapporter utarbeidet av FNs klimapanel (IPCC). IPCC hevder å vite, tilsynelatende med økende grad av sikkerhet, at ”mesteparten av den observerte økningen i global gjennomsnittstemperatur siden midten av det 20. århundre, svært sannsynlig skyldes økningen i menneskeskapte klimagasskonsentrasjoner” (IPCC AR4 SPM, side 10). Dette Sammendraget for Beslutningstakere fra NIPCC oppsummerer og tolker en stort vitenskapelig rapport som tilbakeviser denne påstanden.

1. Metodikk

IPCC bygger på tre forskjellige resonnementer: datamodeller som viser at CO2 er årsaken til det meste av den globale oppvarmingen i det 20. århundre, en rekke postulater som virker sannsynlige for deres hypoteser og indirekte bevis som stemmer med hypotesene, om de er sanne. Disse IPCC argumentene er oppsummert i figur 2.

Den vitenskapelige metoden

Selv om IPCCs rapporter er omfangsrike og deres argumenter imponerende, er det legitimt å spørre om det er god vitenskap. For å gjennomføre en undersøkelse, må forskerne først formulere en falsifiserbar¹ hypotese som skal testes. Hypotesen som er implisitt i alle IPCC skrifter, men sjelden eksplisitt uttalt, er at farlig global oppvarming er, eller vil bli, resultatet av menneskerelaterte klimagassutslipp.

¹⁾ falsifiserbar = kan motbevises

Ved vurdering av en slik hypotese, må en ha en alternativ nullhypotese. Det er den enkleste hypotesen som samsvarer med kjente fakta. Angående den globale oppvarmingen, er nullhypotesen at de nåværende observerte endringer i globale klimaparametere og i det fysiske miljøet, samt nåværende endringer av dyre- og planteegenskaper, er et resultat av naturlige forandringer. For å oppheve denne nullhypotesen kreves som et minimum, direkte bevis på menneskelige årsaker til spesifiserte endringer som ligger utenfor vanlig, naturlig variabilitet. Med mindre og inntil slik dokumentasjon er presentert, er nullhypotesen antatt å være korrekt.

I motsetning til den vitenskapelige metode, antar IPCC at den implisitte hypotesen er riktig, og at deres oppgave bare er å samle bevis og gi plausible argumenter i hypotesens favør. En sannsynlig årsak til dette er at FN-protokollen som IPCC opererer under, definerer klimaendringene som ”en endring av klimaet som direkte eller indirekte skyldes menneskelig aktivitet som endrer sammensetningen av den globale atmosfæren, og som kommer i tillegg til naturlig klimavariasjoner observert i sammenlignbare tidsperioder” (Forente Nasjoner, 1994, artikkel 1.2). Ikke overraskende rettes oppmerksomheten bare mot effekten av menneskelige klimagassutslipp. IPCC unnlater å gi en grundig analyse av klimaendringer totalt.

Vær med på Underskriftskampanje mot klima-alarmistene

Alle tre av IPCCs resonnementer, oppsummert i figur 2, avviker fra god vitenskapelig metodikk. Globale klimamodeller gir bare meningsfulle resultater hvis vi antar vi allerede har full kunnskap om hvordan det globale klimaet fungerer. De fleste klimaforskere sier at det har vi ikke (Bray og von Storch, 2010). Dessuten er det allment anerkjent at klimamodellene ikke er konstruert for å gi forutsigelser om fremtidig klima, men isteden gi framskrivninger av mange alternative mulige fremtidige scenarier (Trenberth, 2009). Scenarier er ofte definert som “noe foreslått eller antatt å være sant som kan brukes som grunnlag for resonnement, diskusjon, eller tro,” og kan stimulere relevante observasjoner eller eksperimenter, men i de fleste tilfeller er det bare påstander som er vanskelig eller umulig å teste (Kahneman, 2011). Observasjoner kan brukes til å falsifisere en hypotese men ikke som bevise for at hypotesen er korrekt (Popper, 1965, s. vii).

Føre-var prinsippet

Stilt overfor en slik kritikk av sin metodikk og mangel på sikre bevis for farlig oppvarming, henviser IPCCs forsvarere ofte til føre-var prinsippet. Dette prinsippet kan formuleres slik: “Der det er trusler om alvorlig eller irreversibel skade, skal mangel på full vitenskapelig sikkerhet ikke brukes som begrunnelse for å utsette kostnadseffektive tiltak for å hindre miljøødeleggelser” (Forente Nasjoner 1992, Prinsipp 15). Dette er et sosiologisk prinsipp snarere enn et vitenskapelig, og mangler den intellektuelle styrke som er nødvendig for bruk i politikken (Goklany, 2001).

FIGUR 1 Oppsummering av NIPCCs funn

FIGUR 2 IPCCs tre linjer med argumenter

Atmosfærisk karbondioksid (CO2) er en svak drivhusgass som gir minkende oppvarming med økende konsentrasjon. Dobling av atmosfærisk CO2 fra førindustrielt nivå, uten andre påtrykk og tilbakekoplinger, vil mest sannsynlig føre til en oppvarming på ~ 0,3 til 1,1 ° C, hvorav nesten 50% allerede må ha funnet sted. Om ytterligere oppvarming på et par tiendedeler av en grad skulle finne sted, vil det ikke føre til noen klimakrise. Modellframskrivninger publisert i IPCCs rapporter siden 1990 viser at en dobling av CO2 kan føre til oppvarming på opp til seks grader innen 2100. Imidlertid stoppet global oppvarming rundt slutten av det 20. århundre, og ble etterfulgt (siden 1997) av 16 år med stabil temperatur. I nyere geologiske perioder, har jordens temperatur svingt naturlig mellom ca. +4 °C og -6 °C i forhold til temperaturen i det 20. århundre. En oppvarming på 2 °C over dagens temperatur, om det skjer, faller innenfor grensene for naturlig variasjon. Selv om en fremtidig oppvarming på 2 °C vil føre til geografisk varierte økologiske endringer, finnes det ingen bevis for at disse endringene ville være netto skadelige for det globale miljøet eller menneskelig livskvalitet. Ved dagens nivå med ~ 400 ppm lever vi fortsatt i en CO2 – fattig verden. Atmosfæriske CO2 nivåer var 15 ganger større under den Kambriske perioden (ca 550 millioner år siden) uten kjente skadevirkninger. Den generelle oppvarmingen siden ca 1860 kan tilskrives en tilbakevending til et varmere klima etter Den lille istid drevet av naturlige multidekadale perioder i hav- og atmosfæresvingninger, eller av solvariasjoner som de Vries (~ 208 år) og Gleissberg (~ 80 år) periodene i tillegg til kortere perioder. Jorden er ikke blitt signifikant varmere de siste 16 årene, til tross for en 8% økning i atmosfærisk CO2. Denne økningen tilsvarer 34% av all ekstra CO2 som er tilført atmosfæren siden begynnelsen av den industrielle revolusjon. CO2 er et viktig næringsstoff som brukes av planter i fotosyntesen. Økende CO2 i atmosfæren gjør planeten grønnere og hjelper til å skaffe mat til den voksende befolkningen. Det er ingen sterk korrelasjon mellom temperaturvariasjoner i løpet av de siste 150 år og menneskerelaterte CO2-utslipp. En samtidig økning av temperatur og CO2 innhold i atmosfæren mellom ca. 1980 og 2000 kan skyldes tilfeldigheter og indikerer ikke nødvendigvis en årsakssammenheng. Årsakene til global oppvarming i historisk tid er fortsatt usikker, men det er signifikante korrelasjoner mellom klimavariasjoner, multidekadale periodiske svingninger og solaktivitet de siste hundreårene. Videre framskrivninger av solens periodiske variasjoner viser at de neste tiårene kan bli preget av global avkjøling i stedet for oppvarming, til tross for vedvarende CO2-utslipp. Kilde: “Executive Summary,” Climate Change Reconsidered II: Physical Science (Chicago, IL: The Heartland Institute, 2013).

FREMSKRIVNING AV GLOBALE KLIMAMODELLER IPCC modellbyggere antar at de globale klimamodellene (GCM) er basert på en perfekt kunnskap om alle klimapådriv og tilbakekoplinger. De hevder derfor: En dobling av atmosfærisk CO2 vil forårsake oppvarming opp til 6 °C. Menneskerelaterte CO2 utslipp forårsaket en oppvarming av atmosfæren på minst 0,3 °C i løpet av de siste 15 årene. Forsterket oppvarming (en “hot spot”) skal finnes i den øvre troposfæren i tropiske regioner. Begge polene skulle ha blitt varmet opp raskere enn resten av jorden i siste del av det 20. århundre. POSTULATER Postulater er påstander som forutsetter at en underliggende sammenheng er riktig, men som ikke har blitt uavhengig bekreftet eller bevist. IPCC postulerer: Oppvarmingen i det 20. århundre kan ikke forklares med naturlige variasjoner. Varmetoppen i slutten av det 20. århundre var større enn tidligere naturlige topper. Økning i atmosfærisk CO2 kommer først, for deretter å tvinge frem en økning i temperaturen. Solens pådriv er for lite til å forklare oppvarmingen i det 20. århundre. En fremtidig oppvarming på 2 °C eller mer, vil være skadelig for biosfæren og menneskenes livskvalitet. INDISIER Indisiene dreier seg ikke direkte om saken som diskuteres, men refererer til omstendigheter hvorfra sammenhenger kan utledes. IPCC siterer følgende indisier som det påstår er i samsvar med sin hypotese: Uvanlig smelting skjer i fjellbreene, i den arktiske havisen, og i polare iskapper. Det globale havnivået stiger med en økt hastighet og oversvømmer tropiske korallatoller. Hyppigheten og intensiteten av tørke, flom og monsuner øker. Global oppvarming fører til flere, eller mer intense skogbranner, nedbør, stormer, orkaner og andre ekstreme værhendelser. Uvanlig smelting av arktisk permafrost eller gasshydrater fra havbunnen forårsaker oppvarming på grunn av frigjøring av metan.

Hypotesen om den menneskeskapte globale oppvarmingen kommer til kort, ikke bare med “fullstendig vitenskapelig sikkerhet“ men også med rimelig sikkerhet eller sannsynlighet. Vekten av bevis veier nå tungt mot teorien. Innføring av føre var-prinsippet senker ikke den nødvendige terskelen for gyldige bevis, heller ikke gir det svar på de viktigste spørsmålene om årsaker til og konsekvenser av klimaendringene. Vitenskapelige prinsipper erkjenner resultater fra eksperimenter og observasjoner og bøyer seg ikke for instinktive følelser av alarm eller påstander om en antatt vitenskapelig “konsensus” (Legates et al. 2013). Formulering av en effektiv offentlig miljøpolitikk må være forankret i bevisbar vitenskap, ikke i en overflod av forholdsregler (More og Vita-More, 2013; Britiske House of Commons Science and Technology Committee, 2006).

Motsetninger med hensyn til metoder og påståtte fakta, gjør det vanskelig for en fordomsfri legmann å bedømme hvor sannheten faktisk ligger i debatten om global oppvarming. Dette er en av de viktigste årsakene til at politikere og kommentatorer støtter seg tungt til angivelige autorative uttalelser, utstedt av den ene eller andre siden i den offentlige diskusjonen. Argumentering fra myndighetenes side det motsatte av det den vitenskapelige metoden krever. Forsøk på å kvele debatten ved å henvise til autoriteter, hindrer mer enn hjelper vitenskapelig fremskritt og forståelse.

2. Globale klimamodeller

I motsetning til den vitenskapelige metode som er kort beskrevet i Seksjon 1, er datamodeller (kalt Global Climate Models eller GCM) spekulative tankeeksperimenter av modellører som ofte mangler en detaljert forståelse av de underliggende prosessene. Resultatene fra GCM er bare så pålitelige som de data og teorier som er “matet” inn i dem, noe forskere generelt anser som en alvorlig svakhet. Hvis naturlige klimapådriv og tilbakekoblinger ikke er perfekt forstått, så blir GCM ikke mer enn en øvelse i kurvetilpasning, eller endring av parametere til resultatene samsvarer med forventningene. Det sies at John von Neumann engang sa, “med fire parametere kan jeg modellere en elefant, og med fem jeg kan få den til å vrikke på snabelen” (Dyson, 2004).

Vær med på Underskriftskampanje mot klima-alarmistene

Faglitteraturen er full av innlegg fra ledende klimamodellører om at pådriv og tilbakekoblinger ikke er tilstrekkelig godt forstått, at data er utilstrekkelige eller altfor upålitelige, og at datamaskiner har for liten kapasitet til å løse viktige klimaprosesser. Mange viktige elementer i klimasystemet kan ikke bli korrekt simulert med nåværende generasjon av modeller, herunder atmosfærisk trykk, vind, skyer, temperatur, nedbør, havstrømmer, havis og permafrost.

De viktigste kjente mangler inkluderer modellkalibrering, ikke-lineære sammenhenger, og utelatelse av viktige naturlig klimavariasjoner. Modellkalibreringen er feil fordi det forutsettes at all temperaturøkning siden begynnelsen av den industrielle revolusjonen skyldes menneskelige CO2-utslipp. I virkeligheten startet merkbare menneskerelaterte utslipp først i midten av det 20. århundre. Ikke-lineære klimamodeller viser kaotisk adferd. Som et resultat kan individuelle simuleringer (“kjøringer”) vise ulike trendverdier (Singer, 2013b). Interne klimasvingninger (AMO, PDO, etc.) er tydelige i historiske temperaturdata, men likevel gjør GCM modellene ikke engang forsøk på å simulere dem. Dessuten tar ikke modellene med effekten av variasjoner i solens magnetiske felt, eller i variasjoner av kosmisk stråling, selv om det er kjent at disse fenomenene påvirker klimaet signifikant.

Generelt fungerer GCM dårlig når deres resultater vurderes mot empiriske data. Spesielt har følgende prognoser fra GCM blitt falsifisert av virkelighetens data:

• IPCC påstand nr 1: En dobling av atmosfærisk CO2 ville føre til oppvarming på mellom 3 °C og 6 °C. Økningen i strålingspådriv som følge av en dobling av atmosfærisk CO2, er det generell enighet om vil være på 3,7 Wm2. Å omsette dette pådrivet til temperatur krever at det tas hensyn til både positive og negative tilbakekoblinger. IPCC-modellene har en sterk positiv tilbakekobling fra økende vanndamp, men utelukker negative tilbakekoblinger, slik som en samtidig økning i lave skyer. Derfor fremskriver de en oppvarmende effekt på 3 °C eller mer.

IPCC ignorerer økende bevis for at klimafølsomheten for CO2 er mye lavere enn det modellene bruker. Empiriske tester av klimafølsomhet for økende atmosfærisk CO2, indikerer at negative tilbakekoblinger dominerer, og at tilhørende oppvarming sannsynligvis er en størrelsesorden mindre enn det IPCC konkluderer med (Spencer og Braswell, 2008; Lindzen og Choi, 2011). Nivået til atmosfærisk metan (CH4) stiger saktere enn prognosene, og lystgass (N2O) utslippene forventes å falle når CO2-konsentrasjonen og temperaturen øker. Dette er en negativ klimatilbakekobling som det ikke tas hensyn til av IPCC. Andre pådriv og tilbakekoblinger IPCC har unnlatt å ta hensyn til, omfatter økning i lave skyer som en effekt av forsterket atmosfærisk vanndamp, havutslipp av dimetylsulfid (DMS), og tilstedeværelsen og den totale kjøleeffekten av både naturlige og industrielle aerosoler. Disse naturlige prosessene oppveier sannsynligvis det meste, eller kanskje all oppvarming som er forårsaket av økende CO2-konsentrasjoner. Figur 3 oppsummerer disse og andre funn om pådriv og tilbakekoblinger som vises i Kapittel 2 av CCR – II: Physical Science.

• IPCC påstand nr 2: CO2 har ført til en atmosfærisk oppvarming på minst 0,3 °C i løpet av de siste 15 årene. IPCCs forfattere sammenligner resultatet fra (ufullstendige) klimamodeller som kun inkluderer naturlige klimavariasjoner med et datasett som representerer det 20. århundrets globale temperaturer (HadCRUT, British Met Office). De finner en større oppvarming i datasettet enn i modellberegningene, og den trekker den gale konklusjonen: at denne “overskytende” oppvarmingen må være forårsaket av påtrykk fra menneskeskapte drivhusgasser. I virkeligheten finnes ingen ekstra oppvarming. For det første fordi denne argumentasjonen forutsetter at modellene har perfekt kunnskap, informasjon og styrke, noe de ikke har. Og for det annet, fordi en lang rekke andre datasett enn HadCRUTs globale lufttemperatur, som foretrekkes av IPCC, ikke viser en oppvarmingstendens i løpet av andre halvdel av det 20. århundre. Se figur 4.
• IPCC påstand nr 3: Et varmt ”fingeravtrykk” skal finnes i den øvre troposfære i de tropiske regionene. Observasjoner fra værballonger og satellitter (Microwave Sounding Unit – MSU) viser det motsatte. Det er enten flat eller fallende oppvarmingstendens med økende høyde i troposfæren (Douglass et al., 2007; Singer, 2011, Singer, 2013a).
• IPCC påstand nr 4: Begge polområdene skal ha blitt varmet opp raskere enn resten av jorda i løpet av den siste delen av det 20. århundre. Mange arktiske områder og et begrenset område av den vest antarktiske halvøya ble varmere i siste halvdel av det 20. århundre, men den store polare østantarktiske isflaten har blitt kjøligere siden 1950-årene (O’Donnell et al., 2010)
  Mer fakta om klimamodellene og deres begrensninger er omtalt i kapittel 1 av CCR – II: Physical Science og er beskrevet i figur 5.

Vi konkluderer med at dagens generasjon av GCM er ute av stand til å gjøre nøyaktige framskrivninger om klimaet 10 år fremover, og da kan de det heller ikke for 100-årsperioden som brukes av politiske beslutningstakere. Resultatet fra slike modeller bør derfor ikke brukes til å veilede politikere før modellene har blitt validert og vist seg å gi riktige prognoser.

FIGUR 3 Fakta om temperatur, pådriv og tilbakekoblinger

FIGUR 4 Mangel på bevis for stigende temperaturer

En dobling av CO2 fra førindustrielt nivå (fra 280 – 560 ppm) vil sannsynligvis gi et temperaturpåtrykk på 3,7 Wm2 i den lavere atmosfæren, noe som i første omgang vil gi ca. ~ 1 °C oppvarming. IPCC modellene understreker viktigheten av positiv tilbakekobling fra økende vanndamp og dermed fremskriver de en oppvarming på ~ 3 – 6 °C, mens empiriske data indikerer en størrelsesorden mindre oppvarming på ~ 0,3 – 1,0 °C. I iskjerneprøver skjer endringer i temperaturen før tilsvarende endringer i atmosfærisk CO2 som kommer flere hundre år senere. Temperatur og CO2 er også frikoblet gjennom lange historiske og geologiske perioder; derfor kan ikke CO2 være den primære årsaken til de fleste temperaturendringer. Nivået for atmosfærisk metan (CH4) de siste 20 år ligger godt under de verdiene som er anslått i IPCCs vurderingsrapporter. IPCCs temperaturprojeksjoner inkluderer disse overdrevne CH4 estimatene i sine modeller, og bør derfor nedjustere dem tilsvarende. Tining av permafrost eller undersjøiske gasshydrater vil sannsynligvis ikke avgi farlige mengder metan med dagens oppvarming. Det forventes at utsipp av lystgass (N2O) vil reduseres når CO2-konsentrasjonen og temperaturen stiger, noe som indikerer en negativ klimatilbakekobling. Andre negative tilbakekoblinger for klimafølsomheten som enten er ignorert eller undervurdert av IPCC, omfatter økning i lave skyer grunnet mer atmosfærisk vanndamp, økning i utslipp av dimetylsulfid fra havet (DMS), og tilstedeværelsen og den totale kjøleeffekten av både naturlige og industrielle aerosoler. Kilde: “Kapittel 2. Pådriv og tilbakekoblinger”, Climate Change Reconsidered II: Physical Science (Chicago, IL: The Heartland Institute, 2013).

Forskjell i overflatetemperatur mellom 1942-1995 og 1979-1997, basert på datasett som representerer land, hav og atmosfære: LANDOVERFLATE Global (IPCC, HadCRUT) +0,5 °C USA (GISS) +0,5 °C ~ null HAV Hav overflatetemperatur (SST)1 SST Hadley NMAT ~ null ~ null ~ null ATMOSFÆRE Satellitt MSU (1979-1997) Hadley radiosonde (1979-1997) ~ null ~ null PROXYER Mest land overflatetemperaturer2 ~ null Når ikke annet er angitt, brukes data fra navngitte offentlige etater. 1Gouretski et al. GRL, 2012; 2Anderson et al. GRL, 2013.

Postulater

Figur 2 angir fem postulater som danner grunnlag for IPCCs utsagn at global oppvarming er eller kommer til å bli, et resultat av menneskeskapte utslipp av klimagasser. Alle fem kan lett tilbakevises av observasjoner.

• IPCC postulat nr 1: Oppvarmingen i det 20. århundre kan ikke forklares ved naturlig variasjoner. Temperaturdataene inneholder naturlige klimavariasjoner. De kan ikke beskrives ved tilpasning av rette linjer gjennom vilkårlige deler av et fundamentalt rytmisk, ikke-stasjonært datasett. Spesielt tar lineære tilpasninger ikke hensyn til meteorologiske, oseanografiske eller solare variasjoner på tidsskalaer fra ti år og oppover til tusen år. Det forutsettes til og med at den globale temperaturen ville vært uforandret i fravær av menneskeskapte utslipp av klimagasser. Hvorvidt IPCCs påstander er riktige, er avhengig av det tidsrom som velges (Davis and Böhling, 2001). For eksempel, har temperaturen vist avkjøling for 8000 og 2000 år siden; oppvarming for 20 000 år siden, og også siden 1850 og siden 1979, og statisk (ingen oppvarming eller kjøling) mellom 150 f.Kr. og 150 e.Kr. og siden 1997.

Global oppvarming i det 20. århundre skjedde i to perioder, mellom 1910–1940 og 1975 –2000, ved beskjedne økninger på litt over 1,5 °C/hundreår (British Met Office, 2013). I motsetning til denne lave naturlige oppvarmingen, viste noen meteorologiske stasjoner på 1920-tallet fortsatt høye naturlige økninger på opp til 4 °C/tiår eller mer (Chylek et al. 2004). Den første perioden (1910–1940) viser en global oppvarming som er helt naturlig (siden det skjer før den store økningen av klimagasser i atmosfæren), mens målinger gjort i løpet av slutten av det 20. århundre sannsynligvis viser for stor oppvarming på grunn av utilstrekkelig korreksjon for den urbane varmeeffekten. Sammenligning naturlige temperaturendringer i moderne og eldre tider er vanskelig grunnet mangel på direkte målinger før 1850. Imidlertid viser høykvalitets proxy temperaturverdier fra Grønlandsisens kjerneboringer for de siste 10 000 årene en naturlig variasjon i oppvarming og kjøling mellom +2,5 og −2,5 °C/århundre (Alley, 2000; Carter, 2010, fig. 7). Dette er signifikant mer enn økningene som er målt for Grønland eller for hele kloden i løpet av det 20. århundre.

• IPCC postulat nr 2: Varmebølgen på slutten av det 20. århundre var større enn de tidligere naturlige toppene. De glasiologiske og nyeste geologiske måleseriene inneholder mange eksempler på temperaturer opp til 3 °C varmere eller mer enn den varmetoppen som ble rapportert i slutten av det 20. århundre. Under Holocene var det slike varmetopper i de egyptiske, minoiske, romerske og i middelalderens varmeperioder (Alley, 2000). Under Pleistocen, ble varmetoppene assosiert med mellomistidens oksygenisotopstadier 5, 9, 11, og 31 (Lisiecki og Raymo, 2005). I den sene Miocen og tidlige Pliocen (6 – 3 millioner år siden) var temperaturene hele tiden 2 – 3 °C over verdiene i det 20. århundre (Zachos et al., 2001).

FIGUR 5 Fakta om globale klimamodeller

FIGUR 6 Fakta om overflatetemperatur

Klimamodellene viste en atmosfærisk oppvarming på minst 0,3 °C i løpet av de siste 15 årene, mens temperaturen faktisk har vært stabil eller vist en svak avkjøling. Klimamodellene viser en oppvarming av havet på minst 0,2 °C siden 2000, mens det faktisk ikke er observert noen oppvarming. Klimamodellene viser et varmt område (”hot-spot”) i den øvre troposfæren i tropiske områder, men dette er ikke observert. Klimamodellene viser at oppvarmingen ved slutten av det 20. århundre skal ha skjedd mot begge polene, mens den faktiske oppvarming var begrenset til de nordlige polare strøk. Klimamodellene antar generelt en klimafølsomhet på 3 °C for en dobling av CO2 over førindustrielle verdier, mens meteorologiske observasjoner stemmer overens med en følsomhet på 1 °C eller mindre. Klimamodellene undervurderer overflatefordampningen som er forårsaket av økt temperatur med en faktor på 3. Dette fører til en undervurdering av den globale nedbøren. Klimamodellene beskriver endringen i aerosol-indusert infrarød (IR) stråling ufullstendig, til tross for studier som viser at ulike mineralaerosoler (for like belastninger (loadings)) kan føre til forskjeller i overflate IR-flux på mellom 7 og 25 Wm2. Deterministiske klimamodeller har iboende egenskaper som gjør dynamisk forutsigbarhet umulig; innføring av teknikker for å håndtere dette (parameterisering) gir skjevheter i modellframskrivninger. Begrensninger i datakraft hindrer klimamodeller i å løse viktige klimaprosesser, lav – oppløsnings modellene klarer ikke å fange opp mange viktige regionale og småskala fenomener slik som skyer. Modellkalibreringen er defekt, da den forutsetter at all temperaturøkning siden begynnelsen av den industrielle revolusjon er et resultat av menneskelige CO2-utslipp. I virkeligheten startet de store menneskerelaterte utslippene kun fra midten av det 20. århundre. Ikke-lineære klimamodeller viser kaotisk oppførsel. Som et resultat av dette kan individuelle simuleringer (“modellkjøringer”) vise ulike resultat. Interne klimasvingninger (AMO, PDO, etc.) er viktige egenskaper i de historiske temperaturdata; klimamodellene forsøker ikke engang å simulere disse. Dessuten mislykkes klimamodellene i å inkorporere virkningene av variasjoner i solens magnetisk felt eller i fluksen av kosmiske stråler Begge er kjente for å påvirke klimaet. Kilde: “Kapittel 1. Globale klimamodeller og deres begrensninger,” Climate Change Reconsidered II: Physical Science (Chicago, IL: The Heartland Institute, 2013).

Om dagens globale overflatetemperatur kan sies å være en del av en oppvarmingstrend avhenger av hvor lang tidsperiode som analyseres. På en klimatisk tidsskala på mange tusen år, er temperaturen synkende. På den historiske meteorologiske tidsskala i det siste århundret, har temperaturen steget. Over de siste 16 årene, har det ikke vært noen netto oppvarming, til tross for en økning i atmosfærisk CO2 på 8% – noe som representerer 34% av alle menneskelig relaterte CO2-utslipp til atmosfæren siden den industrielle revolusjon. Fordi CO2 blandes i atmosfæren på ~ 1 år, er fakta nevnt ovenfor, en test på hypotesen om farlig oppvarming, en test som den ikke består. Basert på HadCRUT datasett som foretrekkes av IPCC, var det to faser med oppvarming i det 20. århundre: mellom 1910-1940 og 1979 2000, med tilnærmet samme økning på litt over 1,5 °C/århundre. Den tidlige 20. århundrets oppvarming, var før de store industrielle utslipp av karbondioksid, og må derfor være naturlig. Oppvarmingen i løpet av den andre perioden kan (ved første øyekast) inneholde en liten menneskerelatert karbondioksid effekt, men oppvarmingen kan også ha blitt større på grunn av en urban varmeøyeffekt. Andre temperaturdatasett viser ikke noen oppvarming sent i det 20. århundre slik som HadCRUT datasettet gjør (figur 3). Det var ikke noe uvanlig i hverken størrelsen eller økningen av oppvarmingen på slutten av det 20. århundre, slik de er representert ved HadCRUT dataene, de faller godt innenfor det vi kjenner fra tidligere naturlige variasjoner. Det er ingen empiriske bevis til støtte for påstanden om at en global oppvarming på 2 °C vil være til økologisk eller økonomisk skade. Kilde: “Kapittel 4. Observasjoner: Temperaturer,” Climate Change Reconsidered II: Physical Science (Chicago, IL: The Heartland Institute, 2013).

Et lignende forhold mellom temperaturendringer som kommer før CO2 endringer (i dette tilfellet med flere måneders forsinkelser) kjennetegner også de mye kortere sykliske sesongvariasjonene målt på Hawaii og i andre meteorologiske målinger (Kuo et al., 1990). Med slike forsinkelser i nivåendringer av CO2, kan ikke endring i CO2 nivå føre til endring av temperaturen, men må enten selv være forårsaket av temperaturendringer, eller variere på samme måte som temperaturen som resultat av endringer i en annen (på dette stadium ukjent) variabel.

• IPCC postulat nr 4: Solens pådriv er for lite til å forklare det 20. århundres oppvarming. IPCCs forfattere har konkludert med at solinnstrålingen alene er utilstrekkelig til å forklare oppvarmingen i det 20. århundre, ergo må CO2 være ansvarlig for resten. Imidlertid indikerer observasjoner at det er variasjoner i varmetransporten i hav og atmosfære fra ekvator mot polområdene, og at disse variasjonene er drevet av endringer i solens pådriv, styrt av variasjoner i solens magnetiske aktivitet (Soon og Legater, 2013).

Mottatt solinnstråling er oftest uttrykt som Total Solar Innstråling (TSI), utledet fra multi-proxy mål for solaktivitet (Hoyt og Schatten, 1993; utvidet og kalibrert av Willson, 2011; Scafetta og Willson, 2013). De nyeste anslagene basert på satellittobservasjoner (ACRIM-3 målinger), tyder på at TSI varierte mellom 1360 og 1363 W/m2 mellom 1979 og 2011. Variasjoner på ~ 3 W/m2 er i fase med den 11-årige solflekkperioden. Større endringer i TSI forekomme også samtidig med klimaendringer over lengre tidsskalaer. For eksempel anslo Shapiro et al. (2011) at TSI har økt fra Maunder Minimum til nå med så mye som 6 W/m2.

Vær med på Underskriftskampanje mot klima-alarmistene

Temperaturdata fra arktiske regioner på den nordlige halvkule viser en nær korrelasjon med TSI de siste 150 årene, begge i fase med den ~ 60–70 år multidekadale syklus (1890–1960). Dette er i motsetning til den målte stabile økningen av CO2 utslipp i den samme perioden som viser liten sammenheng med den sterke multidekadale (og kortere) opp- og nedgang i overflatetemperaturen over hele verden.

Til slutt, IPCC ignorerer variasjon i røntgenstråling, ultrafiolett stråling, og magnetisk fluks fra solen, hvor sistnevnte er særlig viktig for modulering galaktisk kosmisk stråling som kan føre til dannelse av lave skyer (Svensmark, 1988; Kirkby, et al., 2011). Figur 7 oppsummerer disse og andre funn om solare pådriv fra kapittel 3 av CCR – II: Physical Science.

• IPCC postulat nr 5: Oppvarming på 2 °C over dagens temperatur vil være skadelig. Forslag om at 2 °C oppvarming vil være skadelig ble lagt frem på en konferanse organisert av British Met Office i 2005 (DEFRA, 2005). Verdien på 2 °C er helt vilkårlig og ble foreslått av World Wildlife Fund som politisk hensiktsmessig, snarere enn som en vitenskapelig begrunnet størrelse. Målet var satt som svar på bekymring for at politikerne ikke ville sette i gang politiske tiltak for å redusere CO2-utslipp med mindre de fikk et kvantitativt temperaturmål å strekke seg etter.

Det er gjort flere undersøkelser som tyder på at 2 °C økning i temperaturen ikke vil være skadelig for biosfæren. Den perioden som kalles Det holocene klimatiske optimum (ca. 8 000 år før nå) var 2–3 °C varmere enn i dag (Alley, 2000), og jorden hadde tilsvarende temperatur i flere millioner år i løpet av Miocen og Pliocen (Zachos et al., 2001). Det biologiske mangfold stimuleres mer av varmere enn kaldere klima (Idso og Idso, 2009). Høyere temperatur og forhøyet atmosfærisk CO2-innhold, stimulerer veksten sterkt av de fleste planter (Idso og Idso, 2011).

Til tross for en utbredt bruk av miljøorganisasjoner, lobbyister, og regjeringer, er det ingen empiriske bevis som støtter påstanden om at 2 °C oppvarming er en trussel mot jordens økologi eller miljø. Heller ikke er det noen overbevisende eksempler på at en oppvarming vil være dyrere enn en tilsvarende avkjøling (begge deler kan skje helt og holdent av naturlige grunner), siden enhver global forandring på 2 °C vil resultere i sammensatte lokale og regionale endringer, noen vil være økonomi- eller miljøgevinster, og andre skadelige.

Vi konkluderer med at verken hastigheten eller størrelsen på den rapporterte oppvarmingen sent i det 20. århundre (1979–2000) ligger utenfor normal naturlig variabilitet, og heller ikke var den på noen måte uvanlig, sammenlignet med tidligere episoder i jordens klimatiske historie. Videre er pådrivet fra solen på temperaturendringene sannsynligvis viktigere enn det i dag er anerkjent. Det mangler også bevis for at en 2 °C økning i temperaturen (uansett årsak) vil være skadelig.

FIGUR 7 Fakta om solens påvirkning

FIGUR 8 Fakta om kryosfæren

Bevisene øker for at endringer i jordens overflatetemperatur i stor grad er drevet av variasjoner i solaktiviteten. Eksempler på soldrevne klimaendringsepoker inkluderer den varme middelalderperioden, den lille istiden og varmeperioden i første del av det 20. århundre (1910 -1940). Solen kan ha bidratt med så mye som 66 % av den observerte oppvarmingen i det 20. århundre, kanskje mer. Sterke empiriske korrelasjoner er rapportert fra hele verden mellom solens variasjoner og klimavariable som temperatur, nedbør, tørke, flom, vannføring og monsunaktivitet. IPCCs modeller inkluderer ikke viktige solare faktorer som variasjoner i magnetisk intensitet og de overvurderer betydningen av menneskerelaterte CO2-utslipp. IPCC unnlater å vurdere betydningen av kjent empirisk sammenheng mellom solaktivitet, inntrengning av galaktiske kosmiske stråler, og dannelsen av lave skyer. Den relative betydningen av hvordan sol og CO2 påvirker jordens klima forblir uløst. Klimamodellene klarer ikke å beregne virkningen av et stort antall kjente sol-klima sammenhenger. Den rolige fasen solen har kommet inn i de seneste årene samt ekstrapolering av observert variasjon i solens aktivitetsmønstre tyder på en fremtidig avkjøling som kan komme i løpet av de neste tiårene. Kilde: “Kapittel 3. Solar Forcing of Climate,” Climate Change Reconsidered II: Physical Science (Chicago, IL: The Heartland Institute, 2013).

Geofysiske datasett fra satellitter og fly som brukes for å kvantifisere den globale ismengden er korte og metodene er i sin spede begynnelse. Resultatene så langt tyder på at isen både på Grønland og i Antarktis er i nær balanse. Dype iskjerneboringer fra Antarktis og Grønland viser at klimaendringer skjer både som stor istid – mellomistidsvariasjoner og som kortere tiårige- og hundreårige tilfeller med rask oppvarming og avkjøling, inkludert brå temperaturhopp. Observerte endringer i temperatur, snøfall, isforskyvningshastighet, utbredelse av isbreer og kalving av isfjell både ved Grønland og i Antarktis, ser ut til å ligge innenfor rammene av naturlig klimavariasjoner. Globalt sjøisdekke er omtrent likt det som var ved starten av satellittobservasjonene i 1979. Isreduksjonen i Arktiske havområder blir oppveid av isveksten rundt Antarktis. I løpet av de siste 25 000 år (siste del av Pleistocen og Holocene) har isbreer verden rundt endret seg i takt med skiftende klima, til tider krympet til størrelse og volum som er mindre enn i dag. Til tross for dette faktum, viser isbreer rundt om i verden at de endrer seg på grunn av lokale klimavariasjoner, og ikke følger globale temperatursvingninger på en enkel og ensartet måte. Tropiske isbreer både i Sør-Amerika og Afrika har trukket seg tilbake de siste 100 år på grunn av redusert nedbør og økende solinnstråling. Noen isbreer andre steder har blitt redusert siden slutten av Den lille istid. Data fra global brehistorie støtter ikke påstandene fra IPCC om at de fleste isbreene i dag trekker seg tilbake og smelter på grunn av CO2-utslipp. Kilde: “Kapittel 5. Observasjoner: kryosfæren “ Climate Change Reconsidered II: Physical Science (Chicago, IL: The Heartland Institute, 2013).

4. Indisier

Som sin tredje type argument, presenterer IPPC indisier som viser til naturlige fenomen som er kjent for å variere med temperaturen. Eksempelvis velger IPCC alltid å peke på negative virkninger for plante- og dyreliv og menneskelig trivsel. Når påstander om at slike fenomen sies å være et resultat av menneskeskapt global oppvarming, mangler nesten alltid minst ett av de følgende tre krav til vitenskapelig forankring:

(1) Korrelasjon etablerer ikke forhold mellom årsak og virkning. Korrelasjon mellom et synkende antall isbjørner og en stigende temperatur etablerer ikke en årsakssammenheng mellom dem, for det er slett ikke uvanlig for to ting å variere parallelt med andre påvirkninger.

(2) Kontroll med naturlige variasjoner. Vi lever på en dynamisk planet der alle aspekter av det fysiske og biologiske miljøet er i konstant endring av helt naturlige grunner (noe som naturligvis også gjelder temperaturendring). Det er galt å tro at det ikke vil bli endringer selv uten menneskers tilstedeværelse. Klimaet vil, for eksempel, være annerledes om 100 år, helt uavhengig av hva mennesker gjør eller ikke gjør.

(3) Lokale temperaturdata som bekrefter oppvarming. I mange studier av klimaendringers virkning på dyrelivet, antar man at temperaturen har steget, ekstremvær forekommer hyppigere, etc., uten å sjekke at de relevante lokale temperaturdataene samsvarer med den postulerte langtidstrenden for oppvarmingen.

Alle fem av IPCCs påstander som baserer seg på indisier oppført i figur 2 kan gjendrives.

• IPCC påstand nr 1: Uvanlig smelting av fjellbreer, arktisk havis og polare iskapper. Den smeltingen som skjer av fjellbreer, arktiske havis og polare iskapper skjer ikke med “unaturlig” hastighet og er ikke bevis for en menneskelig påvirkning av klima. Både Grønlands (Johannessen et al. 2005; Zwally et al., 2005 ) og Antarktis’ (Zwally og Giovinetto, 2011 ) iskapper er nesten i balanse. Det globale havisområdet er i dag like stort som da det først ble målt ved satellittobservasjoner i 1979 (Humlum, 2013) og overstiger vesentlig det isdekke vi hadde i tidligere, varmere tider.

Dalbreer vokser og avtar på tiårige, hundreårige, og tusenårige tidsskalaer, og det er ingen bevis for at deres nåværende endringer faller utenfor langsiktige trender eller er relatert til menneskeskapte CO2 utslipp (Easterbrook,2011). Figur 8 oppsummerer funnene i kapittel 5 av CCR – II: Physical Science angående isbreer, sjøis og iskapper ved polene.

• IPCC påstand nr 2: Det globale havnivå stiger med økt hastighet og oversvømmer tropiske korallatoller. Havnivåstigning akselerer ikke (Houston og Dean, 2011). Det globale gjennomsnittlige havnivået fortsetter å øke med sin langsiktige hastighet på 1–2 mm/år (Wöppelmann et al., 2009). Det lokale og regionale havnivået fortsetter å vise typisk naturlig variasjon – noen steder stigende og andre steder fallende. Uvanlig havnivåstigning drukner derfor ikke Stillehavets koralløyer, og heller ikke er øyene forlatt av “klimaflyktninger”.

De beste tilgjengelige data viser at dynamiske variasjoner i havnivået i Stillehavet er i samsvar med El Niño – La Niña periodene, i tillegg til en naturlig langsiktig økning slik som målt i andre verdenshav (Australian Bureau of Meteorology, 2011). Oversvømmelse av øyenes strender er ikke et resultat av havnivåstigning, men skyldes springflo eller stormflo i kombinasjon med press fra graving og redusert (eller synkende) grunnvannstand. Folk som emigrerer fra øyene gjør det av sosiale og økonomiske grunner og ikke på grunn av en miljøtrussel.

En annen påstand basert på følgene av klimaendring på havet, er at økt ferskvannsavrenning til havet vil forstyrre det globale termohaline2 sirkulasjonssystemet. Men størrelsen av naturlige svingninger i det globale havsirkulasjonsystemet er ennå ikke fullstendig kartlagt (Srokosz et al., 2012). Forskning så langt gir ingen bevis for endringer som ligger utenfor de naturlige variasjonene, heller ikke fra en skadelig påvirkning fra økte menneskeskapte CO2-utslipp. Se figur 9 for flere fakta om klimaendringer og hav fra kapittel 6 i CCR-II Physical Science.

• IPCC påstand nr. 3: Intensitet og variasjon av tørke, flom og monsuner øker. Koblingen mellom oppvarming og tørke er svak, og global fordampning (målt ved en standardmetode: pan evaporation) falt i løpet av det 20. århundre (Roderick et al., 2009). Huntington (2008) konkluderte at den gjennomsnittlige globale nedbør over land hadde økt med ca. 2 % i perioden 1900–1998. Imidlertid er endringer i hydrosfæren av denne typen svært variable, og viser en tettere sammenheng med multidekadal klimavariasjon enn de gjør med global temperatur (Zanchettin et al., 2008).

Monsunintensiteten korrelerer bedre med variasjoner i solens aktivitet enn med økning av atmosfærisk CO2, og både den søramerikanske og asiatiske monsunen var mer aktive under den lille istid, og mindre aktive under den varme middelalderperioden (Vuille et al., 2012), noe som indikerer at det ville være mindre intensitet hvis verden blir varmere. Se figur 9 for mer fakta om monsuner, tørke og oversvømmelser som er presentert i kapittel 6 CCR – I: Physical Science.

• IPCC påstand nr 4: Global oppvarming fører til mer, eller mer intense skogbranner, regn, stormer, orkaner, og andre ekstreme værhendelser. Et av de få områdene hvor IPCC har distansert seg fra populære, men gale påstander fra mange miljøvernere og politikere, gjelder ekstremvær. I 2012 erkjente IPCC-rapporten at sammenheng mellom global oppvarming og skogbranner, nedbør, stormer, orkaner, og andre ekstreme værhendelser ikke er bevist (IPCC, 2012).

Det er NIPCCs analyse enig i. Ikke i noe tilfelle er det vist en overbevisende sammenheng mellom oppvarmingen de siste 100 år, og økninger i noen av disse hendelsene. I stedet er antallet og intensitet av ekstreme hendelser varierende. De øker og avtar i antall fra ett sted til et annet og ofte parallelt med naturlige dekadiske eller multidekadiske klimasvingninger. Figur 10 oppsummerer viktige fakta om dette som er presentert i kapittel 7 av CCR – II: Physical Science.

• IPCC påstand nr 5: Uvanlig smelting av boreal permafrost eller gasshydrater fra havbunnen forårsaker oppvarming på grunn av metanutslipp. I historisk tid har metankonsentrasjonen økt fra ca. 700 ppb (parts per billion = deler i en milliard) i det 18. århundre til dagens nivå på nær 1800 ppb. Økningen i metankonsentrasjonen flatet ut mellom 1998 og 2006 på rundt 1750 ppb, noe som kan skyldes tiltak på den tiden, som å tette lekkasje fra brønner, rørledninger og distribusjonsanlegg (Quirk, 2010). Nylig, siden ca. 2007, har metankonsentrasjonene begynt å øke igjen, muligens på grunn av en kombinasjon av lekkasjer fra skifergassboring og reduksjon av arktisk permafrost.

Bidraget av økt metan i strålingspådriv siden det 18. århundre er estimert å være beskjedne 0,7 Wm2. I alle tilfelle er det ikke bevis for at dagens endring i arktisk permafrost er noe annet enn naturlig. Mesteparten av jordens gasshydrater forekommer i lave konsentrasjoner og i sedimenter på så store dyp under havbunnen eller i permafrost på land at de vil knapt bli påvirket av oppvarming selv over tusen år.

Vi konkluderer med at det ikke finnes noen uavhengige bevis for at ugunstige endringer i det globale miljøet er forårsaket av menneskelig relaterte CO2 utslipp. Spesielt vil ikke kryosfæren smelte med en økende hastighet; havnivåstigningen akselererer ikke; ingen systematiske endringer er dokumentert i fordampning eller nedbør eller i størrelse eller intensitet av ekstreme meteorologiske hendelser; og økt frigjøring av metan til atmosfæren fra permafrost eller fra gasshydrater under havbunnen er usannsynlig.

FIGUR 9 Fakta om hydrosfæren

FIGUR 10 Fakta om ekstremvær

Havene Kunnskap om lokale havnivåendringer er viktig for kystsoneforvaltningen. Slike endringer skjer med vidt forskjellige hastigheter rundt om i verden, typisk mellom omtrent +5 og -5 mm/år. Globalt (eustatisk) havnivå, som bare har begrenset verdi for kystsoneforvaltningen, steg med en gjennomsnittlig hastighet på mellom 1 og 2 mm/år i løpet av det siste århundret. Analyse av havnivå bestemt ved satellitt-høydemålinger indikerer en global økning siden 1993 på mer enn 3 mm/år, men den kompliserte databehandlingen og bruk av en ny metode, utelukker at dette resultatet kan anses å være sikkert. Hastigheten i globale havnivåendringer varierer periodisk over mange tiår, og viser ingen akselerasjon i nyere tid. Det finnes heller ikke noen enkel sammenheng med økende CO2 utslipp. Stillehavets korallatoller drukner ikke av ekstra havnivåstigning, snarere er atollenes strandlinjer direkte påvirket av været og av sjeldne tilfeller av springflo, havnivåvariasjoner på grunn av ENSO (El Niño Southern Oscillation), og konsekvenser av økende befolkningstetthet. Ekstra havnivåstigning på grunn av varmeutvidelse er også lite sannsynlig da nettverket av Argobøyer ikke viser signifikant oppvarming av havet i løpet av de siste ni årene (Knox og Douglass, 2010). Selv om omfanget av naturlig variasjon ennå ikke er fullt forklart, mangler det dokumentasjon for endringer i senere tid av global havsirkulasjon som ikke kan ha naturlige årsaker og derfor kan skyldes menneskeskapte CO2 utslipp. Monsuner, tørke og oversvømmelser Bevisene er svake for at en generell økning i global nedbør i løpet av det 20. århundre ikke kan skyldes en naturlig multidekadal klimarytme. Monsun-nedbøren er ikke blitt mer variabel eller intens i slutten på det 20. århundre. I stedet fulgte nedbøren stort sett variasjoner i solaktiviteten. Søramerikanske og asiatiske monsuner var mer aktive under den lille istiden og mindre aktive under den varme middelalderperioden. Verken globale eller lokale endringer i vannføring har vært knyttet til CO2 utslipp. Sammenhengen mellom tørke og global oppvarming er svak, ettersom alvorlig tørke skjedde både i den varme middelalderen og i den lille istid. Kilde: “Kapittel 6. Observasjoner: Hydrosfæren,” Climate Change Reconsidred II: Physical Science (Chicago, IL: The Heartland Institute, 2013).

Variasjoner i lufttemperatur avtar på alle tidsskalaer når den gjennomsnittlige lufttemperaturen stiger. Derfor er påstanden om at den globale oppvarmingen vil føre til mer ekstremt klima og vær, teoretisk gal; påstanden er heller ikke støttet av empiriske bevis. Det gjelder også for ekstreme varmeperioder. Selv om enkelte regioner har opplevd betydelig endringer i intensitet eller i antall ekstreme hendelser i løpet det 20. århundre, er det for jorden som helhet, ikke sammenheng mellom slike hendelser og global oppvarming i de siste 100 år. Observasjoner fra hele kloden viser at tørke ikke er blitt mer ekstrem eller uberegnelig på grunn av global oppvarming. I de fleste tilfeller er de verste tørkeperiodene i den nedskrevne meteorologiske historien mer beskjedene enn den tørken som skjedde med jevne mellomrom i mye kaldere perioder. Det er lite eller ingen bevis for at nedbøren vil bli mer variabel og intens i en varmere verden, faktisk viser noen observasjoner det motsatte. Det har ikke vært noen økning i hyppighet eller intensitet av stormvær i moderne tid. Til tross for den tilsynelatende “enestående” oppvarming i det 20. århundre, har det ikke vært noen økning i intensitet eller hyppighet av tropiske sykloner globalt eller i noen bestemte havområder. Den vanlige oppfatningen at det 20. århundres oppvarming ble ledsaget av en økning i ekstremvær er en misforståelse på grunn av overdreven medieoppmerksomhet, og har ingen basis i fakta (Khandekar, 2013). Kilde: “Kapittel 7. Observasjoner: Ekstremvær,” Climate Change Reconsidered II: Physical Science (Chicago, IL: The Heartland Institute, 2013 ).

5. Retningslinjer og anbefalinger

Den grønne – røde team strategien som ble skissert i introduksjonen forutsetter at det finnes beslutningstakere i industri og regjeringer som foretar fornuftige politiske beslutninger basert på den beste tilgjengelige forskningen. Derfor, selv om det er en brukbar metode til å oppdage og avsløre alle sider av et argument, er ikke en to team strategi nok til å avgjøre en sak.

Til dags dato har de fleste regjeringsrepresentanter til FNs rammekonvensjon om klimaendringer, overlatt til FNs klimapanel å fastsette sine nasjonale klimapolitiske tiltak. Med mer enn 20 års erfaring, er det nå åpenbart at denne tilnærmingen har vært feil. Resultatet er utgifter på hundrevis av milliarder av dollar for å innføre en energipolitikk som nå ser ut til å ha vært unødvendig, eller i det minste ikke tidsmessig og dessuten ineffektiv.

De vitenskapelige funnene til NIPCC-teamet peker på flere politiske anbefalinger som er ganske forskjellige fra de som har kommet fra FNs klimapanel og tilhørende etater, byråer og andre FN organer. Vi gir følgende anbefalinger:

• Planer for å avverge klimatrusler bør ta hensyn til de langsiktige trender, men nytten bør være tilpasset situasjonen og investeringer utsettes til handling er nødvendig, og at de sannsynligvis vil bli kostnadseffektive. Risikoen for mer langsiktig klimaendringer skjer over perioder på tiår til hundrevis eller tusenvis av år. Hastetiltak for å “stoppe global oppvarming” er ikke nødvendige, og vil nesten helt sikkert være bortkastet eller skadelig for menneskelig og økonomisk frihet.
• Snarere enn kun å stole på IPCC for vitenskapelige råd, bør politikerne rådføre seg med uavhengige, ikke statlige organisasjoner og forskere som er fri for økonomiske og politiske interessekonflikter. Det kinesiske Academy of Sciences tok et viktig skritt i den retningen ved å oversette og publisere en forkortet utgave av de to første bindene i NIPCCs Climate Change Reconsidered serie.
• Klimaendringer, menneskeskapte eller ikke, er et globalt fenomen med svært forskjellige effekter i ulike deler av verden. De enkelte nasjonene bør ta ansvar for å sette sine egne klimapolitiske mål, basert på de farer som gjelder for deres spesielle geografi, geologi, vær, og kultur – slik India har begynt å gjøre ved å sette opp et rådgivende indisk nettverk for omfattende klimaendringsvurderinger (INCCCA) (Nelson, 2010).
• Vær oppmerksom på at den teoretiske faren for farlig menneskeskapt global oppvarming bare er en liten del av en mye bredere klimafare – de ekstreme naturlige vær og klimatiske hendelser som naturen gir oss av og til, og alltid vil gjøre (Carter, 2010). Orkankatastrofen Katrina i USA i 2005, flommen i Storbritannia i 2007, og de tragiske skogbrannene i Australia i 2009 viser at myndighetene selv i avanserte, velstående land, ofte er mangelfullt forberedt på klimarelaterte katastrofer av naturlig opprinnelse.
• Klimaendringer som en naturlig fare er like mye et geologisk som det er et meteorologisk problem. Ved geologiske farer er ansvaret hovedsakelig overlatt til sivilforsvarsmyndigheter som gir publikum nøyaktig og saklig informasjon om jordskjelv, vulkanutbrudd, tsunamier, stormer og oversvømmelser (som er både klima og værhendelser), for deretter å planlegge for å redusere og tilpasse seg konsekvensene når slike hendelser inntreffer.

Ideen om at det kan finnes en universal global løsning på fremtidige klimaendringer, som anbefalt av FN, unnlater å forholde seg til reelle klimatiske og klimarelaterte farer. Denne ideen har også gjort klimaendringer til en politisk sak, lenge før vitenskapen var tilstrekkelig avansert til å informere politikerne. En bedre løsning ble foreslått av Ronald Brunner og Amanda Lynch:

Vi må bruke en tilpasset styring for å gjennomføre tiltak for å takle farlige klimahendelser etter hvert som de skjer, og som oppmuntrer til mangfold og innovasjon i jakten på løsninger. På denne måten kan det svært omstridte “global oppvarming” problemet bli omgjort til et tema hvor hver kultur og samfunn rundt om i verden har en egeninteresse (Brunner og Lynch, 2010).

6. Konklusjon

Få forskere benekter at menneskelig aktivitet kan ha en virkning på det lokale klima eller at summen av slike lokale effekter hypotetisk kan øke til et signal som kan observeres globalt. Det sentrale spørsmål som må besvares, er imidlertid om det menneskeskapte globale signalet er stort nok til å bli målt, og hvis det så er, vil det være eller er det sannsynlig at det kan bli en farlig endring som er større enn naturlig variabilitet?

NIPCCs konklusjon, trukket fra en omfattende gjennomgang av vitenskapelige bevis, er at ethvert menneskelig globalt klimasignal er så lite at det kan håndteres som bakgrunnsvariasjon i det naturlige klimasystemet og at de ikke er skadelig. Samtidig vet vi at globale temperaturforandringer skjer, som det alltid naturligvis gjør. En periode med stabil temperatur eller nedkjøling har etterfulgt den svake oppvarmingen i det 20. århundre. Det er sikkert at lignende naturlige klimaendringer vil fortsette å skje.

På bakgrunn av slike fakta, er den mest forsvarlige klimapolitikk å forberede og tilpasse seg til ekstreme klimahendelser og -endringer uavhengig av deres opprinnelse. Tilpasningsdyktig planlegging for fremtidige farlige klimahendelser og -endringer må være skreddersydd for å møte kjent hyppighet, størrelse og risiko ved naturlig forandringer. Når de er på plass, vil planene gi en adekvat respons på hvilken som helst endring som vil komme – menneskeskapt eller ikke .

Politikere bør motstå press fra lobbygrupper som vil bringe de forskerne til taushet som stiller spørsmål ved IPCCs autoritet når den hevder å tale på vegne av “klimavitenskapen.” Climate Change Reconsidered II: Physical Science avslører et vitenskapelig miljø som er meget usikker på påliteligheten av IPCCs datamodeller, deres postulater og deres tolkning av indisier. Denne kritikken kommer ikke fra en “frynsete del” av klimavitenskapen: Den fremkommer tydelig og er gjentatt i tusenvis av artikler i den fagfellevurderte litteraturen. Den anerkjente britiske biologen Conrad Waddington skrev i 1941, Det er… viktig at forskere må være forberedt på at deres favoritteorier viser seg å være feil.

Vær med på Underskriftskampanje mot klima-alarmistene

Vitenskapen som en helhet kan ikke tillate at sin bedømmelse av fakta blir forvrengt av ideer om hva som burde være sant, eller hva man kan håpe på er sant (Waddington, 1941).

Denne forutseende uttalelse fortjener grundig omtanke av de som fortsetter å hevde den moteriktige tro, selv i møte med sterke empiriske bevis for det motsatte, at menneskelige CO2-utslipp vil føre til farlig global oppvarming.