En artikkel av Per-Anton Rønning
I sin tid ble det reist flere industrier i Norge som baserte seg på billig kraft, lokalt tilgjengelig. Dette ga opphav til flere kjente smelteverk: Odda, Sauda, Årdal, Sunndal, Kristiansand. Også tysk storindustri fikk øye på den billige norske kraften, og arbeidet den gang for å få lagt en strømkabel til Tyskland.
Fremsynte politikere takket den gang nei til strømeksport
Norske politikere var den gang fremsynte nok til å si nei takk til dette, så Norge beholdt kraften selv. I dag er dette snudd på hodet. Flere av de verdiskapende smelteverkene er avviklet, og nå sender Norge strøm til kontinentet (Tyskland) via kabel.
Strøm behandles ikke lenger som en nasjonal basisressurs for å fremme norske komparative fordeler eller konkurransedyktighet, i dag er norsk strøm en handelsvare, en del av et europeisk marked, og dette får selvsagt betydning for strømprisene.
Hjelp oss i arbeidet mot propaganda!
Støtt Fakta360.no ved en Donasjon, Medlemskap eller Vipps til 921 44 050 – Din hjelp nytter!
Kortsynte globalister dilter etter EU
Norske strømpriser tilpasser seg nødvendigvis til det europeiske prisnivået, og dermed har Norge gitt avkall på sitt viktigste konkurransefortrinn, som er billig kraft I kjølvannet av dette har vi fått en (parasittisk) klasse av aktører som driver medkjøp og salg av strøm, såkalt strømtrading. Disse tjener gode penger og vil naturligvis motsette seg enhver inngripen i sine privilegier.
Hvorfor skal denne begrensede gruppen aktører vernes? De er overhodet ikke verneverdig, og produserer knapt noe som helst. For å sitere professor Erik Reinert: Ingen land har maktet å bygge velstand uten industri. Det er derfor de kalles industriland, og land uten industri kalles U-land.
Smarte politikere er en mangelvare
Denne observasjonen bør vi ta til oss, og gjøre nytte av. Når vi behandler strøm som handelsvare gjør vi oss selv til råvareeksportør. Er det lurt? Nei, det er ikke lurt. Dette er en strategi som vil lede til svært dårlige resultater, men det er nettopp det de amatørmessige globalist-politikerne vi har kostet på oss å sende til Stortinget har drevet med.
Vi bør nå i stedet velge politikere som evner å tenke strategisk til Norges beste. Vi må trekke norsk strøm ut av det felles strømmarkedet, og reservere den for norsk, kraftkrevende industri. dette har vi vært gode på, og er det fortatt.
De fagorganiserte i Årdal og Sunndal er med rette bekymret for den globalistiske lekegrinden, de forstår betydningen av billig strøm som konkurransefortrinn, og vil ikke realisere Acer. Disse folkene skal få beholde sine jobber og fortsette å fremstille konkurransedyktige produkter. Dette er reell verdiskapning.
Tyskerne sikler etter Norsk kraft
Dersom tyske industriinteresser sikler etter norsk kraft kan de rett og slett bli anbefalt å investere i sine industrianlegg i Norge, der kan de få gunstige strømavtaler til priser som er upåvirket av kontinentalt prisnivå. De får de lave prisene som er mulig fordi vannkraft er billig. Og med på kjøpet får de dyktig norsk arbeidskraft. Dette er fullt mulig, bare man slutter å trade med strøm og heller bruker den til industrielle formål hjemme.
Om det skulle bli lav vannstand i magasinene et år, bør vi heller sporenstreks gå i gang med å utvikle atomkraft, som kan dekke det eventuelle underskuddet. Vi trekker oss ut av Acer, vi stenger den kontinentale utenlandskabelen, og avstår fra å blande norsk strøm med kontinentets, og dermed fjerner vi den negative prispåvirkningen derfra.
Hjelp oss i arbeidet mot propaganda!
Støtt Fakta360.no ved en Donasjon, Medlemskap eller Vipps til 921 44 050 – Din hjelp nytter!
Det smarte valget er ferdigvarer ikke råvarer
Dette er basert på en industriell strategi som går ut på å produsere og selge ferdigvarer (evt halvfabrikata) til verdensmarkedet, i stedet for strøm som råvare til andre lands produksjon.
Vi har intet ansvar for den tyske energikrisen, det ansvaret sitter fru Merkel med. Hun får finne ut hvordan landet hennes skal skaffe energi, for vi bør ikke gjøre vår energi tilgjengelig for dem. Vår energi er en strategisk innsatsfaktor for norsk produksjon.