Vi står i dag med begge føttene plantet i en kulturell ideologisk revolusjon som stadig bringer ny ved til bålet for større politisk splittelse og hardere retorikk, spesielt i fra de woke ny-Marxistiske totalitære ideologier. Herunder finner vi ideologiene kommunismen, islamismen, fascismen og nazismen som bla. Antifa, BLM og andre såkalte «anti-rasistiske» organisasjoner har dype røtter i fra.

Fysikk, genetikk, vitenskap og realiteter er uvesentlig. Følelser trumfer alt og derfor får vi idoler som Greta Thunberg, Sophie Elise og Sumaya Jirde Ali. Begge i sin egen surrealistiske moralske og halv-ponografiske religiøse fridomskamp, foret og gitt energi av en klick-bait hungrig emokratisk media av hen-reportere på klimareligiøse steroider.

Som en underlig absurditet er det, at det er den woke, og ofte system-rasistiske venstresiden som definerer motstanden mot seg som hatefulle rasister tilhørende fascismen og nasismen. De bedriver omfattende logisk harakiri med bla. ekskludering av sine «motstandere» for å inkludere.

Det felles liberale konservative rammeverket vi hadde etter 2. verdenskrig er definitivt borte og polariseringen skyter i dag bare større og større fart. Konservative og nasjonale tanker blir ansett som fascisme og rasisme pr. definisjon. Selv patriotisk bruk av det Norske flagget blir fremstillet som symbol for nazismen, av denne ny-Marxistiske woke venstresiden, som historisk har alt eierskap til slike voldelige opprør og ideologier.

Det er under slik selvopphøyde pseudo-moralske lobotomerte logikk man får tilstander som å ekskludere for å inkludere, debatten om alle nasjoners flagg skal være i 17- mai toget og tendensen med å ødelegge verdens økonomi og kaste oss ut i fattigdom, sult og nød for å berge planeten mot klimakrisen. Kuren deres er langt verre enn det de forsøker å kurere.

Så lenge du er lykkelig og har det bra

Etterkrigens barn som ikke opplevde krigen ble da som nå i dag oppdratt under parolen: «Så lengde du har det bra, så lenge du er lykkelig, så skal du følge dine egne veier og mål». Det er i realiteten en oppdragelse uten rettesnorer hverken i tradisjonelle liberale og moralske verdier, og heller ikke i kultur-religiøse frihetsverdier som protestantismen og tidligere vår norrøne kultur brakte med seg.

De vokser opp med et kulturelt og moralsk hulrom som ny-Marxistiske woke ideer lett kan fylle med sine pseudo-moralske globalistiske prinsipper og fantastisk flotte ideer. Likhet for alle., likeverd og meningsrelativisme.

Med globalismens inntog og visjonære ideer om det multikulturelle samfunnet samt EU’s agenda 2030 sine fantastiske – men akk så gamle ideer- pulveriseres individets forståelse for egen kultur. Vår kultur som begynner i familien, lokalsamfunnet og deretter omfatter nasjonens historie og kulturarv som bærende kulturell identitet. Når slik arv fra de nasjonale og kulturelle ideer rives opp, så demoniseres Odin og Thor, og de nazifiseres sammen med vår norrøne mytologi. De river vår kulturelle grunn vekk og multikulturens woke globalisme glir lett inn i tomrommet som skapes hos mange.

Vår statseide propaganda-kringkaster NRK, er en av de fremste forkjempere for dette i dag.

Å ha moralsk ryggrad

Et barn som vokser opp i troen på at det kan bli hva som helst og kan gjøre hva som helst bare man gjør slik og slik, blir ikke bare demoralisert og frustrert når det endelig møter på sine egne begrensninger. Det kan være både av fysisk art, kognitive disposisjoner for det ene eller andre, eller mental legninger som står i veien.

I møte med virkelighetens verden blir mange «bare vær deg selv» illusjoner for den enkelte revet i filler, samtidig som de misunnelig ser på andre vellykkede og «rike» mennesker enten det er bedriftseiere eller mellomledere i private bedrifter. De har blitt fortalt at himmelen er målet og de greier derfor rett og slett ikke å finne sin plass i samfunnets hierarki, når de frustrert forstår at de strekker ikke til i all sin menneskelighet.

De som derimot finner sin plass i hierarkiet, og aksepterer sin funksjon der, vil ofte med basis i sin tradisjonelle kulturarv kunne bygge seg et liv i systemet med en moralsk ryggrad intakt. Slike individer er uavhengig av hva andre har oppnådd i systemet uansett hvor i hierarkiet de selv befinner seg. De er trygge på seg selv, har funnet sin plass og har ofte utviklet en god moralsk ryggrad, basert på våre opprinnelige konservative liberale og nasjonale kulturarv. De er hel ved!

Nasjonens enorme betydning

De nevnte ideologier og den ny-Marxistiske ideologien bygger på maktstrukturer og hierarkier som defineres utenom nasjonens ramme. Under disse blir nasjonen av mindre betydning eller helt ubetydelig. Ideologien blir overskyggende og dette ser vi tydelige tendenser på i dag under fremveksten av globalismen og islamismen.

Den konservative nasjonalismen er også basert på hierarkiske strukturer men den river ikke den nedarvede kulturarven vekk og forsøker heller ikke å erstatte den med noe annet – som tilsynelatende ser grønnere og blankere ut. Den nasjonale konservative vil heller sikre og ivareta en trygg plattform, en trygg grunn om du vil, som vår ryggrad kan vokse seg rak og sterk ut av.

Den ny-Marxistiske globalismen er livredde for denne sterke nasjonale identiteten for den står rett og slett i veien for de internasjonale enorme gigant-selskapene som profiterer stort på denne nye ideologien. Derfor bygger de systemer hvor den sterkeste med overnasjonal kontroll vinner frem og mindre private nasjonale selskaper knuses og taper alt. Den private kapitalismen taper og erstattes av en overnasjonal statskapitalistisk planøkonomi, hvor almisser deles ut etter deres ideologi og ønsker.

Kontrollen overføres fra tradisjonell konservativ nasjonal kapitalisme til overnasjonale halv-statlige selskaper med dominans på verdensbasis etter modell fra East Indian Company på 16-1800 tallet. Et privat selskap med statlige rettigheter og monopol innen handel. Det vi i dag også kan beskrive som fascisme eller WEF – World Economic Forum.

Den konservative tanke er ikke bevaring men å fikse

Rådende mening eller syn på konservative, enten det kommer fra venstre eller den globalistiske høyresiden, er dominert av en tanke om at konservatisme kun handler om bevaring av eksisterende. Det er det absolutt ikke.

Konservatismen handler om forståelsen av at alle systemer forfaller og korrumperer. Slik er menneskets natur. Konservatismen er ikke å ivare slike gamle modeller, men å finne og identifisere feilene, og reparere dem. Det er erkjennelsen av at systemene våre er gode, men ikke feilfrie. Konservatismen vil reparere mens ny-Marxismen vil rive ned hele vårt system og erstatte det. Det er den farlige retorikken.

Den ny-Marxistiske Norske media og medløpere

Liberalismen og konservatismen er slettes ikke motsetninger men harmonier med mening. Når man er konservativ og liberal så aksepterer man forandring under forståelsen av at eksisterende system bør justeres, og ikke rives bort slik som den venstre liberale ny-Marxistiske siden ønsker.

Den tradisjonelle sosial-liberale venstresiden i Norge har vært både liberale og til dels konservative, men er i dag fullstendig erstattet av en systemlojal mobb av ekstremister hvor woke moralister med islamistiske tendenser får rød-løper til mikrofonstativet satt opp av medienes akademiske dop-huer.

I denne settingen blir de som opponerer definert som innehavere av «antistatlige holdninger» og underlagt PST sine irrganger av woke jurister med nasjonal dysleksi.

Mann og kvinne?

I dette dysfunksjonelle ny-Marxistiske woke verdensbilde hvor Pride og regnbuen er nirvana klarer de ikke engang å definere hva som er en mann og hva som er en kvinne. Deres ytterste utopia er at du er hva du selv definerer deg som, enten det er mann, kvinne, hen, sjiraff, høne eller dinosaur.

Relativismen og det moralske forfall har egentlig nå kommet til sin endestasjon i den fullbrakte utopia og surrealistiske anskuelse om at du er hva du tenker eller vil bestemme deg for at du er. Helt i tråd med rådende fortelling og oppdragelse av barna våre.

Fysikk, genetikk, vitenskap og realiteter er uvesentlig. Følelser trumfer alt og derfor får vi idoler som Greta Thunberg, Sophie Elise og Sumaya Jirde Ali. Begge i sin egen surrealistiske moralske og halv-ponografiske religiøse fridomskamp, foret og gitt energi av en klick-bait hungrig emokratisk media av hen-reportere på klimareligiøse steroider.