Professor Emeritus i Atmosfærefysikk, Richard Lindzen er en kjempe innen vår moderne forståelse av jordens klima og atmosfære. Han var nøkkelfiguren for utviklingen av blant annet Hadley sirkulasjonen som er den dominerende mekanismen for varmetransporten. Han var også med på oppdagelsen og utviklingen av teorien om gravitasjonsbølger i atmosfæren på linje med månens tidevann, som skaper en reversert temperaturgradient i Mesopausen.

Han er medlem i The National Academy of Sciences og i The Norwegian Academy of Sciences and Letters. Hans ufattelige mengde med Peer-Reviewed papirer kan du finne her.

Her er en mer utfyllende beskrivelse av noen av hans meritter:

Richard Lindzen, Ph.D. is Professor of Meteorology, Department of Earth, Atmospheric and Planetary Sciences at MIT. He has made major contributions to the development of the current theory for the Hadley Circulation, which dominates the atmospheric transport of heat and momentum from the tropics to higher latitudes, and has advanced the understanding of the role of small scale gravity waves in producing the reversal of global temperature gradients at the mesopause, and provided accepted explanations for atmospheric tides and the quasi-biennial oscillation of the tropical stratosphere. Lindzen is a recipient of the AMS’s Meisinger, and Charney Awards, the AGU’s Macelwane Medal, and the Leo Huss Walin Prize. He is a member of the National Academy of Sciences, and the Norwegian Academy of Sciences and Letters, and a fellow of the American Academy of Arts and Sciences, the American Association for the Advancement of Sciences, the American Geophysical Union and the American Meteorological Society. He is a corresponding member of the NAS Committee on Human Rights, and has been a member of the NRC Board on Atmospheric Sciences and Climate and the Council of the AMS. He has also been a consultant to the Global Modeling and Simulation Group at NASA’s Goddard Space Flight Center, and a Distinguished Visiting Scientist at California Institute of Technology’s Jet Propulsion Laboratory. He received his Ph.D. from Harvard University.

Han har tatt en soleklar stilling mot klimahysteriet og av hans mange publikasjoner var det to artikler ved to ulike anledninger i The American Meteorological Society som fikk han til å sperre opp øynene. Begge gangene ble redaktøren som hadde tillatt hans publikasjoner sparket rett etterpå. Politikken og agendaen hadde gjort sitt inntog i de vitenskapelige organisasjoner.

De ufattelig latterlige klimahysteriske påstander

Lindzen forteller at i begynnelsen av politiseringen av et klimanarrativ var de antagelser og konklusjoner enkelte gjorde så latterlige og hysteriske at nesten et samlet meteorologisk vitenskapsmiljø gikk i mot narrativet.

Det de ikke innså var at, ved å angripe de latterlige påstandene om drivhus, klimagasser og feed-back mekanismer, så fikk det dem selv til å bruke disse ny-ordene og derved ble de med på å alminneliggjøre dem.

Michael Mann ble med sin berømte Hockey-Stick tatt varmt imot av IPCC og klimahysterikernes narrativ om at CO2 var demonen og oljeselskapene selve djevelens verk. Sammen med Hockey-Stick ble de kvitt den plagsomme naturlige varme perioden i middelalderen. Når bevisene hopet seg opp mot Michael Mann og hans latterlige metoder, ble omsider hans «Peer-Reviewed» Hockey-Stick fjernet fra IPCC sine rapporten.

Men skaden var likevel skjedd. Den saken hadde på samme vis som hysteriet om Isbjørnens umiddelbare krise gjort jobben sin, og skapt en fryktreaksjon som folk husker i lang tid, selv etter at de har glemt hvorfor.

Lindzen jobbet som sjefsforfatter for IPCC

Richard Lindzen jobbet i en periode som sjefsforfatter i Work Group I (WG1) til IPCC og kunne fortelle at oppsummeringen for politikerne (Summary for Policy Makers – SPM) ble publisert 6-8 måneder før den vitenskapelige delen var ferdig. Årsaken var at de som skrev om de vitenskapelige konklusjonene skulle få tid på seg til å korrigere sine konklusjoner slik at de stemte med oppsummeringen for politikerne.

Lindzen og hans team av atmosfærefysikere viste at skyene var håpløst dårlig forstått og at de kunne gjøre «hva som helst» som han sier det. Men i modellene ble de likevel programmert som positive-feedback modulert av CO2 basert på politikk og ikke vitenskap.

Dette er altså bakteppet for klimagalskapen, hvor politikken har diktert den ønskede vitenskap, og dem som ikke føyer seg for narrativet fordømmes som klimafornektere eller vitenskapsfornektere! Voksne folk og erfarne vitenskapsfolk fra alle leirer ser dette, men politisk populisme og penger korrumperer vitenskapen enormt i dag.

The smoking gun!

Når WG1 endelig tilpasset språket til konklusjonene fra SPM, og la fram påstanden om at de med høy sannsynlighet (90%) kunne anta at noe eller deler av den globale oppvarmingen etter 1950 var menneskeskapt, så lot ikke politikerne og miljøgruppene la denne sjansen gå fra seg. De uttalte at endelig hadde de funnet «The Smoking Gun» og beviset på at CO2 var djevelen, og mediene gikk selvsagt bananas, uten å forstå et kvekk av betydningen av de vitenskapelige utsagnene.

Det blir det samme som å si at om du pisser i havet så kan vi med 90% sannsynlighet fastslå at havets temperatur øker noe som følge av at du pisset. Utsagnet er vitenskapelig korrekt selv om effekten er uten relevans eller betydning. Men av slikt koker politikerne havet opp til et klimahysteri.

Se filmen hvor han forklarer alt selv: