Støtt Fakta360.no ved en Donasjon eller Medlemskap. Alternativt Vipps til 921 44 050 eller overfør til konto 1208.75.52355 – Din hjelp nytter!
Drivhus
Et drivhus fungerer ved å slippe det synlige spekteret av solens energi inn gjennom sine vegger og tak av glass. Denne energien tas opp av innholdet i drivhuset som planter og gulvet, som igjen varmer opp luften via fysisk kontakt med gulvet og litt IR stråling. Når så drivhusets oppvarmede luft stiger opp, siden varm luft er lettere enn kald luft, blir den blokkert av tak og vegger og den varme luften samles opp i drivhuset slik at temperaturen stiger. Dette er drivhuseffekten.
Et ullpledd på en kropp eller isolasjon i en vegg virker på tilsvarende måte ved å forhindre luftens bevegelser og blokkere for at luften stiger opp. Det fysiske materialet er full av fibrer og hulrom som holder luften innesperret og i ro inne i materialet, slik at kroppens eller husets indre energi ikke slipper så raskt ut, og som derved akkumuleres slik at temperaturen stiger. Materialet i seg selv som brukes til isolasjon må også ha lav evne til å lede varmen videre. Hovedprinsippene i begge tilfeller er at det må benyttes et materiale som kan stanse luftens bevegelser eller frihet til å stige. Dette er isolasjon.
I atmosfæren eksisterer der ingen slike fysiske barrierer eller materialer som stanser luftens bevegelser eller frihet slik at parallellen med et drivhus blir både upresis og helt feil. Atmosfæren har ikke noen glassvegger, isolasjon eller ullplett av noe slag som ligner på egenskapene av drivhuseffekten eller isolasjon.
«Drivhuseffekten» er innført av politiske grunner som en metafor for andre helt ordinære fysiske prinsipper ved gasser og materialer, men det er altså ikke en drivhuseffekt i ordets forstand.
IPCC sin bruk av formlene for å beregne jordens energibalanse har medført behovet for en «drivhuseffekt» som innebærer logiske feil og selvmotsigelser uten relevans til den fysiske virkelige verden.
Vi skal her gå gjennom en detaljert analyse av ligningene til IPCC og demonstrere ved hjelp av innsikt og kunnskaper om den fysiske virkelige verden, at klimapolitikken baseres på pseudovitenskap fra klimamodeller som igjen er basert på Episykel teorier.
Klimamodeller
Alle prognoser om fremtiden angående klima kommer fra 100-vis dataprogrammer som forsøker å simulere hva som har skjedd og hva som skal skje. Disse dataprogrammene eller såkalte klimamodellene er ikke annet enn avanserte programmer som styres av 1000-vis av parametere som bare må antas eller forutsettes kjent av programmerere som «tuner» (vrir på knappene i) modellene slik at de passer med historikken.
At en klimamodell «spår» rett om tidligere klima er absolutt ingen garanti for korrekt spådom om framtidens klima. I denne programmeringsverden som alle andre gjelder fremdeles grunnregelen for all programmering som er: «Shit in = Shit out».
Pseudovitenskap og Episykler
Pseudovitenskap: er undersøkelser som presenteres som vitenskap, men som ikke oppfyller alminnelige krav til vitenskapelighet. Den vanligste forskjellen er at pseudovitenskapen ikke følger vitenskapens prinsipper for hypotesetesting.
Episykel: er et hjelpemiddel for å beskrive sammensatte periodiske bevegelser. Episykler ble benyttet av Ptolemaios og senere i antikken og middelalderen frem til Johannes Keplers tid for å forklare variasjonene i Månens og planetenes bevegelser. Episykler viste seg altså å være helt feil modell av vårt solsystem.
Du kan ikke smelte metall med fokuserende linser med klimapanelets beregnede effekter, hvor solen ender opp med -18, men det kan skje i virkelighetens verden med kun 2m2 sollys!
Jordens energibalanse beregnes av IPCC
Hele fundamentet for klimapolitikken hviler på den feilaktige antagelsen av at det er de såkalte drivhusgassenes infrarøde egenskaper (IR) som blokkerer, tilbakestråler og øker temperaturen fra den teoretiske beregnede -19 grader til behagelige +15 i gjennomsnitt. Denne differansen i temperatur tilskriver de drivhuseffekten, hvor den menneskeskapte andel av CO2 er den viktigste driver temperaturendringer i følge deres klimamodeller.
De beskriver denne antagelsen som en fysisk realitet, og med denne forutsetning programmeres klimamodellene med positive feedback-looper1 fra vanndamp, da CO2 alene ikke er i nærheten av å skape den nødvendige oppvarmingen. Bare her burde vi begynne å se at logikken skurrer ved at de bruker dette feilaktige fundament til å programmere modellene med.
1) En positiv feedback-loop opplever du når du står med mikrofonen fremfor høyttaleren og det plutselig begynner å hyle enormt sterkt. Dette skjer når lyden fra mikrofonen sendes i en loop gjennom forsterkeren, ut i høyttaleren inn i mikrofonene igjen, for så på nytt gjenta samme runde mange ganger inntil forsterkeren går i metning og alt du hører er et hyl.
Ligningen i Figur 1 fremkommer med ideen om at jorden holder en konstant temperatur fordi der er en balanse mellom energien som stråler inn fra solen og det som jorden stråler ut i verdensrommet igjen. Denne ligningen stammer fra Stefan og Boltzmann hvor Stefan fant at energien fra et objekt strålte ut en energi som var proporsjonal med 4. potens av temperaturen. Boltzmann beviste dette senere teoretisk og utledet konstanten som bærer hans navn. Den samlede formelen kalles derfor for Stefan-Boltzmanns lov (SB-lov eller bare SB).
Emissivitet settes normalt til 1
Tanken er at den energien som jorden mottar fra Solen må stråles tilbake til verdensrommet for å være i balanse. Solen stråler ved jordens avstand en energi pr. sekund pr. kvadratmeter på 1361 W/m2. Dette kalles solkonstanten.
Derfor sier man at mottatt energi via Solkonstanten må være lik avgitt energi via SB. Eller om man setter dette opp via en formel så får vi:
Siden jorden ikke mottar all energien fra solen men sender tilbake en god del via refleksjon fra skyer, snø, is, hav og land, må man trekke fra den andelen som reflekteres. Dette er beregnet av satellittmålinger og kalles albedo. For jorden er den bestemt til 0,306 og er en enhetsløs konstant.
Emissivitet er også en enhetsløs konstant som forteller forskjellen mellom et fysisk legeme og det tenkte ideelle black-body legemet som SB loven forutsetter. Når IPCC beregner jordens temperatur har de satt denne til 1, noe som vi senere skal se er feil.
Figur 1 – Eksisterende energiberegning for drivhuseffekten.
For å beregne total mottatt effekt fra solen og total utstrålt effekt fra jorden så ser man i figur 1 at solkonstanten ganges med det flate arealet av jorden som vender mot solen som er piR2. Samtidig sier man at jorden stråler ut fra hele sin kuleflate som er 4piR2.
piR2 på begge sider av likhetstegnet kan sløyfes og man står tilbake med denne formelen om man løser den med hensyn på temperaturen T.
Fyller man inn i formelen de reelle data, slik som vist nederst i figur 1, så ender man opp på -19,15oC. Dette er altså den temperaturen som jorden stråler UT sin energi på. Når man så vet at gjennomsnittlig temperatur på jorden er ca. 15 grader så er det altså en temperaturforskjell på ca. 34oC.
Denne forskjellen i temperatur skyldes i følge IPCC drivhuseffekten som varmer opp jorden fra -19 til +15 grader. Her får CO2 og vanndamp tilskrevet seg denne effekten og herunder skal vist nok den menneskeskapte andelen av atmosfærens totale innhold på 440ppm CO2 være årsaken til 1,5 eller 4,5 ekstra grader.
IPCC sine Episykler og klønete teorier
Teorien fra IPCC er at man betrakter et tenkt lag i atmosfæren med en temperatur T (Figur 2) så vil dette laget stråle tilbake til jorden og varme denne ytterlige opp, som igjen varmer opp laget med en enda høyere temperatur osv. De har her laget en selvforsterkende loop eller Episykel som jeg kaller det.
Figur 2 – IPCC Sine Episykel
Ser man på figur 3 nedenfor så ser man at IPCC har satt solens innstrålte effekt på jorden til kun 340 W/m2. Hvorfor har de gjort det? Vi skal se nærmere på også dette under et senere punkt.
Med en slik svak sol vil man ikke bli brun engang ved ekvator. Deres klønete fremstilling får det også til å se ut som at drivhusgassene avgir mer energi enn solen tilfører 342 W/m2 i såkalt tilbakestråling, eller Episykler som jeg kaller det.
Figur 3 – IPCC sin energiberegningUsikkerheten varierer fra 5% til 95% sikkerhet. Noe som oversatt til normal dagligtale betyr: Usikkerheten er enorm! Vi kaller dette for en helgardering innen tipping: Kryss på HUB!
1. feilen i energiberegningen til IPCC
Klimapanelet begynner sin beregning med å sette de ulike flukstetthetene lik hverandre. Dette betyr at innstrålt flukstetthet fordeles på hele jordens kuleoverflate, under argumentet at jorden roterer, og at den må være lik med utgående energitetthet. Derved ender IPCC opp med en gjennomsnittlig innstrålt energitetthet (effekt) på kun 340 W/m2 til tross for at solen kun skinner fysisk på den ene halvkulen.
Samme regnestykket gjør de for jorden og ender opp på -18 oC. Men disse er alle teoretiske størrelser som beskriver en virkelighet som ikke eksisterer da den kun er et gjennomsnitt. Å skylde banken en million kroner og samtidig ha en million i madrassen er saldomessig og teoretisk lik null, men i virkeligheten to totalt forskjellige situasjoner. En -1- million i madrassen gir deg et helt annet potensiale enn om du hadde null i gjeld og null i madrassen. I fysikkens verden må de størrelser man kvantifiserer være representanter for reelle og fysiske størrelser.
Innstrålt flukstetthet fordeles over hele kuleoverflaten
Solkonstanten S er altså oppgitt i W/m2 og flukstettheten fra et legeme med temperatur T er også gitt i W/m2. Dette er feilen de gjør: De så ganger ut innstrålt energi med arealet for den flate jorden πR2 og utstrålingen med en kuleflate 4πR2, så sitter man igjen med Watt. Watt er en flux av energi i Joule pr. sekund. J/s – altså en energimengde pr. tidsenhet.
Forklart litt mer hverdagslig så har de satt likhet mellom ulike tettheter. De sier faktisk at tettheten på 1kg fjær er det samme som tettheten til 1kg bly. Selv om de veier like mye så er tettheten totalt forskjellig. Tettheten til fjær ligger på 29,8 kg/m3 mens tettheten til bly ligger på 11.350 kg/m3.
Den fysiske realiteten på bakken hvor jorden mottar full innstråling fra solen ved ekvator i Zenit, er at solen har en effekt på hele 1050 W/m2 under ideelle forhold. Dette er ikke teoretisk men målt effekt som bla. solkraftbransjen benytter når de skal regne på effektfaktorer og utnyttelsesgrader for solceller.
Regner man med litt skyer og solens albedo blir dette redusert 690 W/m2 i gjennomsnitt, noe som gir +87 grader Celsius. Mer enn nok for å smelte is og fordampe vann, noe som solen ikke kan under det imaginære -18 regimet.
Alle som har vært i syden nær ekvator vet hvor brennende varm sanden, steiner, asfalt osv. kan bli og hvor farlig det er å bevege seg i direkte sollys uten beskyttelse. Her kan man brenne føttene, og få solstikk, men takket være varmetapet så oppnås ikke +87oC , men noe mindre.
Det er altså denne intense heten direkte fra Solen som i gjennomsnitt på solsiden av jorden ligger på 480 W/m2 eller omregnet til ca. +30oC om den fordeles på den solvendte flaten. Det er her ved ekvator med +87oC at klimaet skapes. Det er her man kan steke kalkunen. Dersom så den teoretiske drivhuseffekten virkelig eksisterte så måtte man legge til 33oC og ende opp på 120oC, med andre ord ville havene begynne å koke.
En annen sak man bør legge merke til er den ulogiske påstanden de har at -18 er den temperaturen jorden ville hatt om den var uten en atmosfære og drivhuseffekt. Samtidig har de beregnet seg fram til -18 ved å ta med atmosfæren via albedo som inkluderer skyene som derved gir en langt lavere temperatur. Dette henger ikke på greip!
Gjør man den samme beregningen for månen så ender man opp med ca. 0,5 oC som månens gjennomsnittlige temperatur, til tross for at det kan bli +120 på dagtid og -130 på nattestid. Denne gjennomsnittlige teoretiske temperaturen har ingen fysisk relevans eller realitet.
2. feilen i energiberegningen til IPCC
Høyden på atmosfæren er ikke hensyntatt.
Figur 4 – Energi balanseformelFigur 5 – Virkelighetens energiflukser
Legg også merke til at πR2 på venstre side av ligningen elimineres av πR2 på høyre side. Den flate som mottar energien fra solen sies å være tverrsnittet av jorden, altså πR2. Mens den flate som stråler ut er jordens kuleflate 4πR2. Også dette blir feil for jorden stråler ikke ut til verdensrommet ved overflaten men der hvor gassene er så tynne at strålingen overtar. Dette laget ligger ca. 5-6 km lenger ut. Jordens tverrsnitt blir π6371 km2 = 127.516.118 km2. Jordens utstrålende flate blir derfor 4π6376 km2 = 510.863.389 km2.
Formel 1 – Energiberegning i rett høyde
Bruker man så disse tallene i energiformelen så kommer man ut med følgende temperatur: 254,21= -18oC. Dette er i nesten perfekt overensstemmelse med fysiske målinger for temperaturen i medium/slutten av Troposfæren ved ca. 5-6 km høyde der strålingen fra jorden kan skje.
Hva er det så dette forteller oss? Det forteller oss at -18 er en temperatur som slettes ikke er ved bakken uten den påståtte «drivhuseffekten» men ligger ca. 5-6 km opp der det er fysisk mulig for jorden å stråle energien til verdensrommet. Den forklarer altså ingen ting av hva som foregår nedenfor. Bare dette punktet alene er nok til å tilbakevise den oppdiktede drivhuseffekten.
3. feilen i energiberegningen til IPCC
Adiabatic lapse-rate
Argumentasjonen deres baseres altså på at vi ville hatt -18oC uten atmosfæren, mens den i virkeligheten er -18oC ved 5-6 km opp med/i den eksisterende atmosfæren. Det de totalt glemmer å fortelle deg er at dersom man bruker den velkjente formelen for beregning av wet adiabatic lapse-rate, det vil si at når du beveger deg opp i atmosfæren så blir det kaldere, så får man samtidig forklaringen på hvorfor det er varmere lenger ned. Alle som går i høyfjellet en sommerdag vet dette. Temperaturen synker med ca. 6,5oC pr km du stiger opp.
Dersom man så bruker forrige beregning som ga oss -18oC ved ca. 5-6 km høyde, og reverserer ligningen for adiabatic laps-rate slik at man finner temperaturen ved bakken så får man:
Det er så man får lyst til å si BINGO!
Hva har så adiabatic lapse rate med «drivhuseffekt» å gjøre? Absolutt ingen verdens ting. Dette er helt normale termodynamiske effekter totalt uten den påståtte drivhuseffekten fra vanndamp og CO2 sine IR-egenskaper. De forklarer på Sciencedirect at:
Wet adiabatic lapse rate: As parcel rises, H2O condenses and gives off heat, and warms air around it.
– Sciencedirect
Det er altså faseovergangen til vanndamp på grunn av konveksjonen i kombinasjon med minkende trykk som sørger for at luften varmes opp. Dette har absolutt ingen ting med et drivhus eller stråling å gjøre. Strålingen slipper altså ikke ut før solen har varmet opp atmosfæren tilstrekkelig med +30 grader slik at den kan stige opp.
Sammensetningen av atmosfæren er nesten uten betydning.
Påstanden fra IPCC er at det er klimagasser som vanndamp og CO2 som holder atmosfæren varm og varmer den opp fra -18 til +15 via den såkalte drivhuseffekten. Av disse er det så vanndampen som er den desidert sterkeste drivhusgassen og står for over 95% av effekten. Men som vi har sett så er det altså ved 5-6 km høyde at -18 oppstår.
De varmeste og kaldeste stedene på planeten er imidlertid ikke der det er tilgang til mye vanndamp men tvert imot i ørkenområdene og polområdene med ekstrem tørr luft. Ikke er der mer CO2 heller i disse områder som varmer opp luften eller holder på varmen slik de påstår. Med andre ord bestemmes temperaturen ikke av atmosfærens innhold av CO2 og den kunne i disse områdene like gjerne vært av 100% Nitrogen og vi ville hatt omentrent samme klima, bortsett fra at alt levende ville dø ut.
Man kan faktisk påstå at tilgangen på vann og vanndampen i atmosfæren begrenser oppvarmingen og holder temperaturen mer stabil og jevn, på grunn av at mye av solens energi må brukes til fordampning og faseovergang til is og vann. På den annen side økes samtidig varmekapasiteten så det tar lengre tid både for oppvarming og nedkjøling. Vanndamp og CO2 virker derfor kjølende og varmende på klima avhengig av solmengden.
Det som varmer opp atmosfæren vår og holder den varm og fin er solens enorme energitilførsel som varmer opp bakken, som deretter avgir varmen via dens varmekapasitet, varmekonduktivitet, konveksjon og faseoverganger. IR bidrar kanskje litt i denne sammenhengen.
Når den tørre ørkensanden bestråles av solen med en effekt på 690 W/m2 så kan den bli brennende varm og det er ikke det minste rart at man kan måle temperaturer nær bakken opp mot 50-60 grader. Kontinuerlig konveksjon og varmestrålingen forhindrer at bakken kommer opp i brennende 87 grader som solen faktisk ha kapasitet til. Men stanses denne konveksjonen slik som i ekte drivhus så kan man smelte plast.
Når solen går ned i ørkenen så faller temperaturen raskt og tempoet bestemmes av bakkens oppmagasinerte varmekapasitet og varmekonduktivitet. Ørkensand og tørr luft har svært lav varmekapasitet og mister derfor varmen raskt om natten. Hadde der vært høy fuktighet i luften ville denne sin varmekapasitet holdt langt bedre på varmen og gitt en jevnere temperatur slik som vi har ved for eksempel Filippinene nær ekvator. Men dette er overhodet ikke det samme som en drivhuseffekt.
Siden planeten vår for det meste av hav, så er det vann som også mottar mest energi og samler det opp energien direkte fra solen. Solens intense stråler er i stand til fordampe havoverflaten og denne faseovergangen krever store mengder energi. Man får da latent energi i vanndampen som stiger opp via konveksjon og frigis i form faseovergang tilbake til vann og skyer, som nå blokkerer for mer innstråling, og derved bremser fordampningen. Det er dette som da både kjøler og varmer planeten, eller regulerer temperaturen. CO2 i dette bildet blir totalt uvesentlig.
De setter emissiviteten til 1, som om atmosfæren var et solid legeme, og derigjennom beregner de temperaturen. Å sette emissiviteten til 1 betyr at Jorden skulle oppføre seg som et perfekt strålingslegeme slik som teorien til Stefan-Boltzmann forutsetter og som laboratorieforsøk under ideelle forhold tilsier. Det er den slettes ikke.
Dette er også en av grunnene til at de havner på minus -18 grader, fordi utgående stråling blir alt for høy i forhold til den virkelige Jorden. Vi skal derfor nå snu litt på formlene og gå motsatt vei og beregne emissiviteten for Jorden og deretter se om dette stemmer med satellitt målinger.
Man får lyst til å si: BINGO, igjen!
I nevnte artikkel konkluderer jeg både ut fra teoretisk estimat og faktiske satellittmålinger at emissiviteten er 0,6. Ved å sette emissiviteten til 0,61 i formel i fig. 4 kommer vi ut med 288,63 Kelvin eller 15,48 grader Celsius. Igjen altså ingen drivhuseffekt bare man bruker formlene riktig og i overensstemmelse med den faktiske fysikken.
6. feil i energiberegningen til IPCC
Albedo inkluderer skyene og atmosfæren
Argumentet deres er slik at beregningen konkluderer med en temperatur på -18 men som gjelder kun dersom atmosfæren ikke fantes. Likefult har de satt albedo til 0,3 som er jorden inkludert atmosfæren og der er det spesielt skyene som gir denne albedo. De får bestemme seg skal skyene være med eller ikke?
De kan ikke argumentere med at der er en drivhuseffekt på +33 grader som de har kommet fram til ved å ikke inkludere atmosfæren og likevel ta med skyene formelen for beregningen. Dette er en logisk feil.
Konklusjon
Bruker man så alle disse nye kunnskapene sammen i den samme formelen kommer man frem til følgende konklusjon:
Rj = 6371 km. Radius på jorden
Ra = 6376 km. Radius på jorden inkludert atmosfæren til utstrålingspunktet
Jeg har her bevist både gjennom den fysiske målte temperaturen ved 5-6 km høyde på -18 oC og wet adiabatic lapse rate, samt korrekt bruk av formelen for energiberegning inkludert albedo, emissivitet og hensyntatt atmosfærens høyde at der eksisterer ingen drivhuseffekt.
Jordens klima skapes ikke av den imaginære politisk konstruerte drivhuseffekten men av den fysiske og intense innstrålingen fra Solen som varmer opp jorden og havene med en effekt opp til 1050 W/m2 på maksimum +87 grader ved ekvator i zenith. Det er dette som varmer opp land og hav nok til at den kan fordampe vann og utstråle gjennom hele natten og sørge for at atmosfæren gjennom sin varmekapasitet holder seg nogen lunde varm.
Atmosfærens varmekonduktivitet (varmeledningsevne) og varmekapasitet endres av dens innhold og især er det vanndamp og faseovergangene til vann som akkumuleres som latent varme eller frigir den igjen, uten noen form for drivhuseffekt. Dette er kjent som wet adiabatic lapse rate.
Resultatet av vanndampen er at den kortsiktig fungerer som en effektiv regulator og virker både kjølende og varmende avhengig av faseoverganger og høyde. I ørkenområder nær ekvator uten vanndamp, og tilhørende lave varmekapasitet finner vi derfor jordens høyeste og ofte laveste temperaturer.
«Drivhuseffekten» på +33 grader (fra -18 til +15) er en politisk oppkonstruert og imaginær effekt som ikke har noen basis i virkelighetens fysiske verden, men er et matematisk konstruert produkt for å kunne drive skremselspropaganda om tippepunkter, drivhus, runaway effekt osv.
