Enorme kostnader, ingen klimaeffekt
I øyeblikket er det et stort press på norsk økonomi. Dette skyldes det grønne skiftet. Det er basert at på utslipp av fossilt CO2 fører til menneskeskapte klimaendringer. For å bøte på dette, skal det satses på ny fornybar energi, olje- og gassproduksjonen skal reduseres og etter hvert fases ut. I denne sammenhengen er de enorme kostnadene særlig knyttet til det at vi skal elektrifisere sokkelen, slik at vi fremstår som leverandør av noe av de reneste petroproduktene leveres. Og dette falskneriet lever norske myndigheter godt med. Falskneri, fordi den gassen vi ikke brenner på sokkelen her hjemme, blir solgt til naboen, som må bokføre utslippet. Dette er ikke noe klimatiltak, kun utsmykning og kunstig oppskrytt kvalitet,
Av: Erik Bye – Artikkelen er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Meningsløse klimatiltak
- Det grønne skiftet generelt
- Elektrifisering av sokkelen
- Elektrifisering av all samferdsel
- Produksjon av grønt hydrogen
- Produksjon av blått hydrogen
- Produksjon av grønn ammoniakk
- Produksjon av grønn kunstgjødsel
- Produksjon av batterier
- Etablering av hav- og landvind
- CCS – Carbon Capture and Storage
Ukontrollerbare kostnader
Kostnadene for gjennomføringen av det grønne skiftet er det ingen i dag som har kontroll på. Hva skyldes så alt dette, at vi må satse på ny fornybar energi? Og hva bestemmer omfanget av dette? Hva styrer og bestemmer at vi har oppnådd det vi såkalt må?
Påtvungne utslippsreduksjoner
For å redusere eller unngå katastrofale resultater av klimaendringene må utslippene av fossilt CO2 reduseres. På denne måten forutsetter IPCC at den globale oppvarmingen skal holdes under kontroll. Og den globale oppvarmingen må minst overholde +2˚C i 2100, og helst være under +1.5˚C.
2-gradersmålet
I mange år var det 2-gradersmålet som var målsettingen, et mål som skulle overhokdes innen 2100. En hel verden arbeidet intenst for å overholde dette kravet, bl.a. ved å fastsette krav til reduserte utslipp av fossilt CO2. Men, dette målet er rett og slett et politisk påfunn, en verdi tatt rett ut av lufta uten vitenskapelig forankring, og presset gjennom av politikere under COP15-møtet i København i 2009:
https://www.klimarealistene.com/wp-content/uploads/Klimanytt75.pdf
Dette høres jo helt absurd ut, politiske påfunn, tenk på et tall. Men dette ble erkjent av professor (em) Eystein Jansen, tidligere direktør ved Bjerknessenteret (UiB), i et intervju med NRK:
https://www.nrk.no/viten/_-gamblar-om-framtida-1.11541817
Dette målet skapte mye uro, ikke minst fordi det ikke forelå noe dokumentasjon som kunne begrunne og rettferdiggjøre dette klimamålet.Det skapte så mye mas at klimaforskere kalte det Togradersgnålet:
Togradersgnålet
https://forskning.no/partner-klima-universitetet-i-oslo/togradersgnalet/528288
På direkte spørsmål svarte forskerne at det uansett var bedre med et slikt ufaglig mål, enn ikke noe mål i det hele tatt. Dem om det!
1.5-gradersmålet
Dette klimamålet ble godkjent i hele FN-familien i Paris-møtet i 2015, samtidig med at det ble fremsatt et ønske om å klare å overholde et ytterligere lavere verdi, +1.5˚C ved samme tidspunkt, i 2100. Det hele skulle være identisk med tidligere, det hele gikk ut på å gjennomføre utslippsreduksjoner.
De som kunne øke utdlippene
Dette møtet ble i ettertid sett på som det rene halleluja-møte, med stor glede over det nye klimamålet og betydelig glede over de krav til reduksjonsmål som de ulike nasjonene skulle innrapportere til FN. Det det ikke ble mye snakk om var alle de store utslippslandene som fikk tillatelse til å fortsette å øke utslippene frem til 2030. Kina hørte med til de heldige og utslippsmengdene i denne «tillatelsen» kan nok bli en hodepine etter hvert. Her er en omtale av behandlingen av arbeidet med utslippskrav og klimamålet:
Her er en liste over hvor mye disse landene kan øke med:
Utslippsmål og ikke temperaturmål
Etter Paris-møtet (2016) og frem til COP28-møtet i xxx ble det klart at klimamålene endret seg fra 1.5-gradersmålet og over til de utslippsreduksjoner FN-landene satte seg som mål. Nå er det ikke lenger snakk om 1.5-gradersmålet, kun reduksjonene i CO2-utslippet. Og her har altså Norge meldt om 55% reduksjon innen 2030, til nå har vi klart 4.7% siden 1990. Her går det virkelig unna.
Hvordan er utsiktene til å håndtere dette målet her hjemme og generelt for de øvrige FN-landene? De nær 200 medlemslandene kjemper alle for å overholde disse målene. Og klimaforskere er ute og advarer mot at dette kan bli vanskelig. Og det det dreier seg om er hvor mye reduksjon av utslippene de får til:
https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/merker-vaeromslagene-lettere-na/15453209/
Forskere tror ikke vi når målene:
Arendalsuka 2023
Et interessant intermesso fra Arendalsuka i 2023. Under partilederdebatten ble detvspurt. Im hvem som trodde vi ville nå målene våre, nå 55% reduksjon av CO2-utslippet innen 2030? Kun Gahr Støre rakk opp, en først litt nølende hånd. Selv ikke Zrefgjeringskolkegsen Slagsvod Vedum (Sp) trodde på noen måloppnåelse. E
Fønvind fra Afrika, Bjørn Samset snakker om ekstremklima. Norge merker ikke så mye, det er nok regionsfenomenet som redder oss fra den globale faren:
Her er det flere måter å vurdere mulighetene på. Dr. Roy Spencer (UAH) opererer med en trend på 0.13˚C/decade. I følge IPCC har vi pr. 2019 en global temperatur som er 1.07˚C høyere enn før-industriell tid. Basert på Spencers trend ender vi på 2˚C i 2100. Vi treffer det første målet, men havner 0.5˚C over det mest ønskede målet. Den globale temperaturen har flatet ut flere omganger etter år 2000. Første gang var i perioden 2000-2018, den såkalte The hiatus. Den er omtalt i AR6, sikkert til irritasjon hos klimaforskere som lenge nektet for at den globale temperaturen steg, som følge av naturlig avkjøling. Blant disse var Bjørn Samset, CICERO. Han mente det var mest sannsynlig at varmen forsvant ned i dyphavet, gjennom kjøligere vannlag! Dette ble foreslått i fullt alvor, uten observasjoner som støtte, eller rimelige mekanismer til forklaring. Han ga seg da IPCC selv omtalte det The hiatus.
CO2-økningen og Arrhenius
I øyeblikket øker CO2-nivået i atmosfæren, uten at temperaturen endrer seg. CO2-økningen følger en 2. gradslikning:
Y = 0.0136 • X (exp 2) – 0.049 • X + 306.6
Denne likningen er observert og modellert av en studiekamerat, med data fra NOAA og Excel. (Omtales blant venner som Gunnars likning). Dersom denne nivåøkningen fortsetter som nå, vil vi nå 690 ppmv i 2100. Her kan vi benytte klimafølsomheten til å beregne hva dette CO2-nivået vil tilsvare. Klimafølsomheten sier hvor mye temperaturen vil stige ved en dobling av CO2-nivået. Nå har vi 420 ppmv, en dobling tilsvarer 840 ppmv. Dersom vi forutsetter at parametrene endrer seg lineært, vil en klimafølsomhet på 2˚C føre til +2.35˚C i 2100. Dette er den klimafølsomheten som IPCC oppgir i AR6. Her er det kmidlertid stor uenighet om verdien på denne variabelen.
Klimafølsomheten
Arrhenius er falsifisert (2007) så. Med det forsvant CO2-hypotesen, dvs. burde forsvinne. Alarmistene tviholder på den, uansett! Et betydelig arbeid er lagt ned for å bestemme klimafølsomheten. Den verdien skulle bestemme hvor mye den globalevtemperaturen steg, når CO2 ble doblet. Denne verdien er ikje bestemt. Forskerne har redusert extimer5 verdi fra 2-3˚C og ned mot 0.2˚C. Men det viser seg at klimafølsomheten er EB fiktiv atmosfærisk størrelse og arbeidet til Clark i 2015 viser at verdien kan estimeres til 0˚C:
https://climatecite.com/wp-content/uploads/nullco2.pdf
Temperaturtrenden siden 1979
Det foreligger beregninger med alt fra 0.1 til 2˚C for klimafølsomheten. Dersom vi tar et lite forbehold og vurderer en følsomhet på 0.25˚C som et forsvarlig estimat, ender vi på +1.22˚C, med god margin til det ønskede klimamålet på +1.5˚C. I øyeblikket er det store spørsmålet hvordan temperaturen vil utvikle seg. I følge satelittmålingene hos UAH MSU har det vært en avkjølende La Nina (avkjøling) over en lengre periode. I følge grafen for desember er allerede en nærmest mikroskopisk El Ninjo (oppvarming) allerede ferdig og en ny La Nina er under utvikling. Dette kan innebære at en uendret temperatur vil fortsette. Værstat. har nylig meldt at temperaturen ikke har endret seg de siste åtte årene. Dette innebærer at det er sannsynlig å minst nå 2-gradersmålet, med muligheter for en noe mindre økning. Som vanlig er det kun skremsler når klimaforskere og andre «klimaeksperter» skremmer med en økning på 3-5˚C.
https://cicero.oslo.no/no/artikler/hva-skjer-etter-1-5
Det finnes det ingen vitenskapelige begrunnelser for eksistensielle naturskader og uhåndterlige klimaendringer dersom temperaturen stiger noen grader. Klimamålene er kun politiske påfunn, og naturlige endringer må vi eventuelt tilpasse oss, være forberedt på.
Nå kommer kampen til å stå om misbruk av de enorme summene som vi nå aner konturene av. Dersom temperaturen flertvutvellervsynker, og klimafølsomheten ender på 0˚C, da er kampen og saken over. Naturen kan melde: «Mission done», svært mange blir fornøyd, men ikke alle.
Klimamålet kan nås lett
Paradokset er at i motsetning til reduksjonsmålet er temperaturmålet lett å nå. Det vil bli nådd i 2030 uten videre, vi behøver ikke fjerne et eneste CO2-molekyl fra atmosfæren. Hvordan? Rett og slett fordi temperaturen øker mindre enn det som blir spådd og skremt med. Det er et enkelt regnestykke, som klimaforskere og ansvarlige politikere ikke vil gjøre, pga. angst eller annen vegring.
I 2019 meldte IPCC at temperaturen hadde steget 1.07˚C siden før-industriell tid (FIT). I følge dr. Roy Spencer (UAH) er tempersturtrenden 0.15˚C/decade, noe den har vært siden 1979. Det er ingen tegn til st den skal endre seg. Fra 2019 til 2030 vil da temperaturen stige 0.15˚C og vi ender på 1.22˚C i 2030. Simsalabim. Ikke bsre det, vi vil ende på 1.52˚C i 2050, så vi vil også nå det målet. Hvordan kan vi være sikre på det?
For det første så er det ingen tegn til endring i den lineære økningen. CO2-nivået endrer seg dessuten etter temperaturen, så CO2-gassen er ingen driver for temperaturen. CO2-nivået vil ikke innvirke på temperaturen, uansett om det skulle øke mer enn den kvadratiske økningen vi har hatt siden 1950. Dessuten så er varmeteorien til Arrhenius grundig falsifisert (2007), og CO2-hypotesen burde blitt avvist, høyt og tydelig.
Så, klimamålene er politiske påfunn uten noen vitenskspelig begrunnelse. Risikoen for katastrofale virkninger på kloden pga. 1.5-2 graders oppvarming finnes det ingen vitenskapelig dekning for. Så, i prinsippet er det grønne skiftet helt unødvendig for å redde kloden, klimamålene er politiske påfunn og klimahysteriet burde avblåses øyeblikkelig. Men, det er det ingen som har kraft, vilje eller ønske om å gjøre. Så, sånn går nu dagan.
To gode leveregler:
«En lærer av sine feil, i dag har jeg lært en masse.»
og
«En lærer så lenge en har. elever», var det en professor som sa en gang.
