Stein Storlie Bergsmark

Fysiker og tidligere seniorforsker

Dagens klimapolitikk går ut på å kutte de globale utslippene til null i 2050, for å begrense temperaturøkningen fram mot 2050 og 2100. Begrunnelsen er basert utelukkende på modellbaserte scenarioer for fremtidig temperatur fra IPCC.

Den fremragende og prisbelønte klimaforskeren Dr. John Christy og andre har gjennom en årrekke vist at klimamodellenes temperaturfremskrivninger feiler. Det er således et ubestridelig faktum at fremskrivningene feiler – de viser en temperaturtrend som er langt høyere enn de observerte temperaturene. Til tross for dette er det ytterst sjelden at klimaforskerne vedgår at modellene kan feile, og norske klimaforskere fra Cicero og Meteorologisk institutt hevder hardnakket at modellene er gode og at fremskrivningene stemmer overens med observasjonene. De fleste av våre politikere har ingen vitenskapelig skolering, de stoler blindt på IPCC, og viser heller ingen interesse for å orientere seg om begge sider i klimadebatten. Politikerne styres av konsensus-tro, selvsensur og gruppepress.

Les også: Essay om klima og energi

Men den 19. september 2017 sprang en bombe! Da kunne vi lese i The Times: «We were wrong – worst effects of climate change can be avoided, say scientists”. Avisen fortalte om en ny forskningsartikkel publisert i prestisjefylte Nature Geoscience. Dette oppsiktsvekkende oppslaget ble aldri nevnt i norske media, selv om det ble funnet verdig til publikasjon i anerkjente The Times. 

Professor Myles Allen var en av forfatterne og han uttalte. «Vi har ikke sett den raske akselerasjon i oppvarming etter 2000 som vi ser i modellene. Vi har ikke sett dette i observasjonene». Allen er en meget innflytelsesrik modellforsker, han leder ‘Climate Dynamics Group’ ved Oxford University og er ansvarlig for ‘Climate modelling and attribution’. Han har også vært hovedforfatter i flere av rapportene til IPCC. En annen av artikkelforfatterne, professor Michael Grubb, vedga at hans tidligere prediksjoner hadde vært feilaktige. Grubb er professor i ‘International Energy and Climate Change Policy ved University College London’. Vi bør i denne sammenheng lytte til Allen og Grubb.

Og nylig, den 4. mai 2022, kom det en kommentar i det ledende tidsskriftet Nature, med overskriften «Climate simulations: recognize the ‘hot model’ problem». En gruppe forfattere argumenterer for at forskerne ikke lenger bør bruke gjennomsnittet av alle modellfremskrivningene, som kan gi globale temperaturer i 2100 som er opp mot 0,7 grader høyere enn et estimat fra IPCC. Artikkelens hovedforfatter, Zeke Hausfather, uttaler «We need to use a slightly different approach, we must move away from the naïve idea of model democracy”.

De monumentale modellproblemene er også kommentert i to artikler i det velrennomerte tidsskriftet Science. Den 27. juli 2021 kommenterer Paul Voosen problemene under overskriften «U.N. climate panel confronts implausibly hot forecasts of future warming” og den 4. mai 2022 under overskriften «Use of ‘too hot’ climate models exaggerates impact of global warming».  Forskere utenfor Norge innrømmer nå at modellene feiler.

Dr. John Christy er en av dem som gjennom omfattende uavhengige studier har vist at klimamodellenes temperaturscenarioer feiler. Dette gjelder både modellene i ensemblet (en gruppe modeller) CMIP5 som ligger til grunn for den forrige rapporten AR5 og ensemblet CMIP6 for den siste rapporten AR6. For modellene i AR6 er trenden i modellenes ensemblemiddel 230 prosent høyere enn trenden i de observerte temperaturer. Og forskjellen   mellom høyeste og laveste temperaturtrend i ensemblet er hele 400 %. Det betyr at vi må betrakte modellresultatene med den største skepsis. Se Figur 1, som viser modellestimater i CMIP5 og observerte verdier, og Figur 2, som viser estimater og observasjoner i CMIP6.

Det er mange måter man kan vurdere modellresultatene på og som viser deres urimelighet. Les nøye følgende logisk sanne utsagn:

Det er et stort antall forskjellige temperaturbaner i modellkjøringene i CMIP6. Da finnes det to og bare to muligheter. (i) Enten er én bane korrekt og alle de andre feilaktige, eller (ii) så er alle feilaktige. Ingen vet hvilken temperaturbane som eventuelt er korrekt.  Dette er et betydelig vitenskapelig problem.

Værsystemet er kaotisk og det er derfor umulig å spå været mer enn en drøy uke i forveien. Enkelte forskere hevder imidlertid at vi med sikkerhet kan spå om klimaet, fordi man da behandler gjennomsnittsverdier. Men når man   betrakter et ensemblemiddel for en gruppe klimamodeller og etablerer en usikkerhetsmargin (rettere: en spredningsmargin), sier marginen ikke noe som helst om hvor godt modellen vil forutsi fremtidig temperatur, den angir bare statistiske mål som karakteriserer simuleringene selv, noe som igjen er avhengig av den subjektive oppfatningen om eksempelvis parametrisering hos den enkelte modellforsker. Effekten av det varierende skydekket kan ikke simuleres nøyaktig og må tas på skjønn.

Les også: Eventyret om de fem professorer og lektoren de ikke kunne målbinde

Christys analyse er helt i tråd med utsagn fra rapporten AR3, der det heter: «I forskning på og modellering av klimaet, bør vi være oppmerksom på at vi har å gjøre med et kaotisk, ikke-lineært koblet system, og at langtids forutsigelser av fremtidige klimatilstander ikke er mulig». Dette bekreftes av Dr. K. E. Trenberth som var hovedforfatter i rapportene i TAR og AR4, og som har uttalt «Ingen av modellene som brukes av IPCC er initialisert til den observerte (klima) tilstanden og ingen av de nåværende tilstandene i modellene samsvarer selv fjernt med den tilstanden vi observerer nå.» Dette stemmer også overens med et utsagn fra AR5 Synthesis report fra 2014, der det heter «For perioden fra 1998 til 2012, viser 111 av 114 tilgjengelige modellsimuleringer av klimaet en oppvarmingstrend som er større enn observasjonene».  Dette betyr ganske enkelt at 97 prosent av klimamodellene feiler. Trenberth var for øvrig Christys doktorgradsveileder.

I klimasøksmålet mot Staten vitnet B. Samset fra Cicero for saksøkerne. Han hevdet i retten at «Globalt gjør klimamodellene en imponerende god jobb.» På sitt lysark 6 viste Samset en figur som her er gjengitt som Figur 3.

Denne figuren viser modellsimuleringer som viser at bare når menneskeskapte endringer og naturlige endringer tas med, stemmer modellresultatene overens med observerte temperaturer. En detaljert analyse av figuren viser imidlertid at dette er basert på en logisk feilslutning, en sirkelargumentasjon.

Den simulerte naturlige temperaturendringen mellom 1860 og 2015 har ifølge figuren en variasjonsbredde på bare +/- 0,05 grader, dersom man ser bort fra noen dype temperaturminima som skyldes vulkanutbrudd. Den naturlige temperaturøkningen er derfor i praksis satt lik null!   Når menneskeskapt pluss naturlig variasjon stemmer overens med observasjon og naturlig variasjon er lik null, må jo endringene skyldes menneskeskapt variasjon. Sirkelen er sluttet. Når vi vet at ledende forskere medgir at modellene feiler, og når vi ser at naturlig variasjon er satt lik null, kan vi dessverre konkludere med at Samset villedet retten.

Leserne bør også tenke nøye over en faglig kommentar fra Dr. Howard Hayden. Han påpeker ganske riktig at

dersom klimasystemet hadde vært fullstendig kjent, korrekt og fullstendig matematisk beskrevet, og korrekt og fullstendig innprogrammert i en klimamodell, og denne ene modellen hadde stemt overens med observasjonene, hadde det vært tilstrekkelig med én enkelt klimamodell og ikke et stort antall som i dag.

At naturlig variasjon ved behov settes lik null ser vi også i AR5 Synthesis Report SPM, i Figur SPM.3, der naturlige pådrag og naturlig intern klimavariasjon mellom 1951 og 2010 settes lik null! Du ser ikke feil, naturlig variasjon er null! Se Figur 4.  Dette strider sterkt mot empirien og mot et utsagn fra rapporten FAR 1990 WG1 side 103: “Så det er viktig å iaktta at de naturlige klimavariasjonene er betydelige og vil modulere alle fremtidige endringer forårsaket av menneskene.» Og geologenes aktualitetsprinsipp sier at det er de samme prosessene som styrer klimaet i fortid, nåtid og fremtid. Det er derfor ekstremt lite troverdig å hevde at naturlig klimavariasjon brått sluttet å gjøre seg gjeldende i 1860 eller i 1950 (eller i 1750), og at klimamodellenes temperaturfremskrivninger derfor må være korrekte.

Nylig har også Dr. Nicola Scafetta[1] testet modellsimuleringene i CMIP6. De 38 modellene som ble analysert kunne ikke simulere korrekt selv den oppvarmingen (1980 – 2021) som er mest nærliggende i tid. Modellene er påvirket av betydelig usikkerhet. Eksempelvis varierer modellenes klimafølsomhet ECS mellom 1,83 ^oC og 5,67 ^oC, noe som gjør temperaturfremskrivningene svært usikre. Se Figur 5.

Også Dr. Christopher Essex, prof. em. i matematikk og fysikk, har vist at datamaskinbaserte modeller ikke kan forutsi klimaet over mange titalls år.[2] Han viser at   klimaproblemet er altfor stort og at datamaskinene er altfor små og langsomme til å gjøre tilstrekkelig gode simuleringer av klimasystemet. Mange klimaprosesser må tilnærmes ved hjelp av såkalte parametriseringer, tilnærmelser som er avhengig av modellbyggerens subjektive syn på prosessene. Og dette er bare en av årsakene til at temperaturprojeksjonene spriker så mye som de gjør.

Lennart Bengtsson har vært professor i dynamisk meteorologi og ledet et forskningsmiljø som har vært blant de ledende innen klimaberegninger, og er Nordens ledende klimatolog med en imponerende merittliste.  Han har arbeidet ved ‘European Centre for Medium-Range Weather Forecasts’ i Reading, som forskningsleder og leder. Han har arbeidet som forsker og leder ved Max-Planck-Institut für Meteorologie i Hamburg og som professor ved University of Reading.

I 2019 kunne Bengtsson som frittalende og uavhengig pensjonist utgi boka ‘Vad hender med klimatet?’ som ble nominert til ‘Stora fackbokspriset’. Bengtsson avblåser klimakrisen, og skriver at selv om menneskene påvirker klimaet i noen grad, er dommedagsprofetiene om en snarlig katastrofe, med et irreversibelt vippepunkt, feilaktige. Klimaet har alltid endret seg, vil alltid fortsette å endre seg, og det beste vi kan gjøre er å tilpasse oss endringene. Kloden har vært 7 grader varmere enn i dag, med gode livsbetingelser. Bengtsson har også uttalt at det er svært viktig å validere modellresultater, spesielt når det gjelder komplekse systemer slik som klimasystemet. Det er essensielt å gjøre dette skikkelig, dersom slike prediksjoner skal kunne anses som troverdige. Det er frustrerende at klimavitenskapen ikke er i stand til på riktig vis å validere sine simuleringer. Etter slutten av det 20. århundre har oppvarmingen av jorden vært langt svakere enn det som klimamodellene viser. Bengtsson kom i 2022 med en ny versjon av boken, som er omtalt senere i denne essaysamlingen i forbindelse med to intervjuer med Bengtsson.

[1] N. Scafetta, Advanced Testing of Low, Medium, and High ECS CMIP6 GCM Simulations Versus ERA5-T2m, Geophysical Research Letters, March 2022

[2] https://nofrakkingconsensus.com/2022/04/13/can-computer-models-predict-climate/