I Nettavisen (6.2) får Regjeringen det glatte lag: «Regjeringens egne eksperter slakter klima- og energipolitikken» hvor ingressen lyder: «Mener regjeringen kaster bort penger på ineffektive tiltak, der noen kan stikke av med pengene.»
Av: Erik Bye – Artikkelen er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Det er vel nærmest Brann i Rosenes leir etter denne salven? Men helt uforberedt på kritikk er nok ikke Regjeringen. Det er ikke lenge siden dette oppslaget kom på Fakta360, så uttrykket: «veien blir til mens vi går», ser ut til å endres til: «veien blir ødelagt eller borte mens vi går»:
«Klimapolitikkens maskeradeball leder ingen vei»
Her er det spesifikt «Det grønne skiftet» som får gjennomgå, gjerne kalt «Det store sluket» eller «Støresluket». Men tilbake til Regjeringens eget ekspertutvalg. Det var sjelden kost som ble presentert tirsdag ettermiddag:
«– Vi mener at det samrøret som vi observerer mellom virkemidlene på klima-, energi-, og næringspolitikkområdet, det fortjener både debatt og det er en bekymring for statsfinansene. Ikke bare fordi det går ut over pengene, men også produktivitet og fremtidig verdiskapning.
Dette sa NTNU-professor Ragnar Torvik på tampen av en pressekonferanse med finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp). Han er leder for det som kalles Finanspolitikkutvalget, som har som jobb å gi råd til regjeringen om pengebruken til staten.»
I denne kommer den ene «bomben» etter den andre, Regjeringen levnes ikke mye ære og kompetanse i sin gjerning. Jeg overlater til leserne å bli med på utvalgets gjennomgang, av «noe stort ingenting», som Ole Brumm ville forklart det.
Utvalget har formulert ikke mindre enn 10 punkter, der Regjeringen feiler, i klima-, nærings- og energipolitikken: «De har laget en egen tipunktsliste over hvorfor aktiv næringspolitikk er en dårlig idé:
- Staten har begrenset kompetanse til å evaluere konkrete prosjekter
- Fortrenging av gode ideer som ikke får hjelp fra staten
- Mer tilkarringsvirksomhet
- Fordel til etablerte bedrifter som kan utnytte sine nettverk
- Mer byråkrati og økt maktkonsentrasjon
- Myke budsjettbetingelser og stadige krav om økt støtte
- Politiske utskiftninger gir kortsiktighet og hastverk
- Insentivproblemer under statlig eierskap
- Effektiv klimapolitikk utsettes i tid
- Undervurdering av alternativkostnader»
Hva skal man med fiender, når man har slike venner? Og hva ble sagt om «det store grønne pengesluket»:
«Historieprofessor Zelikow, en tidligere amerikansk diplomat med sentral stilling i 9/11 kommisjonen og bakgrunn fra 5 amerikanske presidentadministrasjoner, beskriver dagens klimapolitikk med levende bilder. Han skriver rett ut i den anerkjente journalen Foreign Affairs at «The world’s response to climate change, then, has been the geopolitical equivalent of a masque: a form of sixteenth-century aristocratic court entertainment, a dramatic performance featuring poetry and dumb allegorical shows, usually culminating in a ceremonial dance joined by spectators”. Det er ikke vanskelig å forstå hva han mener. Mange land nekter å ta høyde for enkle fysiske realiteter som er like udiskutable som gravitasjonsloven.
Eksemplene er deprimerende mange. Ta for eksempel ideen om generell elektrifisering. Fra termodynamikken vet vi at elektrisitet er den mest høyverdige typen energi vi har, og bruken av elektrisitet til alt mulig gir derfor unødig energitap totalt.»
Dette er en drepende kritikk!
Andre oppslag:
- «Kan klimaforskerne lære noe av dette?»
- «Stakkars Jonas – stakkars Norge»
- Her er det link til ekspertutvalgets rapport:
Les og lær! Dette «fenomenet» har Gudmund Hernes sett på med sitt skråblikk: Peters prinsipp: I et hierarki vil enhver stige til sitt inkompetansenivå (dvs. til den stilling han ikke er i stand til å fylle). Kilde: Gudmund Hernes: «Hvorfor alt går galt», Universitetsforlaget, 1982.
