I løpet av kort tid har Siri Kalvig vært opphavet til to MSM-oppslag om klimaendringer. Ett debattinnlegg i Aftenposten, (19.3) «Mer ren frihetsenergi» med ingressen «Med brutal krig i Europa og enorme tap av menneskeliv, humanitær katastrofe på Gaza og en anspent sikkerhetssituasjon på mange fronter er det fort gjort ikke å vie klimakrisen like mye oppmerksomhet som før invasjonen av Ukraina. Men klimakampen er også en kamp for sikkerheten».

Av: Erik Bye – Artikkelen er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Her tar hun opp sin gamle kampsak fra 2010, de skremmende menneskeskapte klimaendringene, forårsaket av utslipp av fossilt CO₂. Og skammen hun nå føler når hun flyr!

I tillegg er hun intervjuet på Børsen i Dagbladet, under tittelen «Rødt farevarsel» med ingressen «Siri Kalvig legger seg flat». Setningene blir stotrete, ansiktet blir alvorlig. «Jeg synes det var dårlig av meg, at jeg ikke klarte det … Det var så travelt at jeg ikke fikk det til … Dette kjenner jeg veldig sterkt på.«

Her vil jeg nå først og fremst granske det siste intervjuet for en analyse av Kalvigs rolle i utviklingen av klimasaken i Norge. Og spesielt se på det ansvaret hun har for den indoktrineringen som finner sted i skoleverket.

Karrieren

Karrieren til Siri Kalvig i klimasaken startet først og fremst med hennes ansvar for kurset «Klimaklok i skolen». Dette var et kurs for lærere i US, for å øke kunnskapen i klimaspørsmål. Det ble gjennomført i regi av Miljødirektoratet, sammen med Kikki Kleiven (Bjerknessenteret, UiB) og poleventyrer Tobias Thorleifsson. 

Tellus 10

I 2007 kom læreboka Tellus 10, for naturfag i US10, medet eget kapittel,om klima. På det tidspunktet var allerede det norske samfunn innlemmet i IPCCs tro, og høsten 2007 fikk FN og Al Gore Nobels Fredspris. Tellus10 inneholdt så mange feil, mangler og overdrivelser, at boka ble kommentert i artikkelen «Indoktrinering om klima i skolen» som kom ut i bladet UTDANNING, 19. juni 2009. Det mest graverende var nok bruken av Hockey-kølla til Michael Mann som blikkfang. Naturlig nok går kølleskaftet rett til værs. Men, det skulle litt gransking til, for å se at skaftet besto av modelldata og ikke observasjoner. En grafisk vri for å skremme elevene!

Klimaklok i skolen

Behovet for kunnskap om klima og klimaendringer var stort, og kurset Klimaklok i skolen ble iverksatt. Det var et ettdagers intenst kurs, der mange deler av klimautforingene ble belyst, med krisebriller på. Jeg ble invitert av MD til  å delta gratis på kurset, antakelig pga. min opposisjon til klimakrisesynet. Jeg tok det som en æresgjest! Siri visste jeg kom, men kjente meg ikke. Hun innrømmet at hun hadde Googlet meg på forhånd. Nok en gest.

I tillegg til forelesninger, bidro Bjerknessenteret med kursmateriell. Ett datablad om Golfstrømmen, som ble vurdert som svært utsatt i det krisepregede klimasynet. Typisk nok, for flere år siden var risikoen for et sammenbrudd av Golfstrømmen blitt faglig avvist. Dette hadde tydeligvis ikke Bjerknessenteret fått med seg. Godt gjort.

Ingen kan ta fra Siri Kalvig egenskapene som en fantastisk foredragsholder, inspirerende og med et nærmest unikt formidlingspotensiale. Mange av innslagene var iderike, morsomme og effektfulle. Men, hele tiden i retning av at den globale oppvarmingen var en reell trussel, og klimaendringene kunne bli katastrofale.

Haifinner i sjøen

Et eksempel på fengende formidling var da Siri sto i sjøen med vann til knes. Plutselig dukket det opp en haifinne på videoen, bak henne. Dramatisk, Haisommer i tankene, og Siri haster på land i full fart. Hun stiger opp av vannet med ski på beina og unngår så vidt et oppgjør med «haien». Symbolikken var åpenbar, snø og issmelting, stigende havnivå, innrykk av fremmede dyrearter.

Naturlige endringer?

Polfarer Thorleifsson tok oss med på en lysbildreise i polare strøk. Dette var en anekdotisk forskningsformidling, med presentasjon av det polare klimaet. Her var det im8dletyid blottet for observadjoner og data om forholdende. Det var av typen: «alle var enige om at hadde vært en fin tur». Ingen analyse av situasjonen, ingen debatt om endringer. Det hel liknet på reiser, der prominente personer uttrykker at klimaendringene er synlige, selv etter første gangs besøk. Ikke troverdig.

Ufint angrep

Den siste detaljen som må nevnes, var at foreleserne gikk hardt ut mot en artikkel av Ole Henrik Ellestad og Olav M Kvalheim i Teknisk ukeblad. Foreleserne var uenig i en uttalelse fra de to, og gikk sjikanøst til verks. De to var ikke tilstede, kunne ikke argumentere for sin sak. Dette sjikanøse angrepet tok jeg opp i åpent forum, og først etter flere runder med forsøk på en klargjøring av det voldsomme personangrepet de to ble utsatt for, måtte Kalvig og Kleiven motvilligst innrømme at de nok hadde vært direkte ufine, og fullstendig usaklige. Innrømmelsen satt langt inne.

Tid til spørsmål og debatt

Dermed kom det frem en betydelig svakhet ved kurset. Etter dette intermessoet, der det oppsto en diskusjon knyttet til et klimaspørsmål, var det flere av kursdeltagerne som ønsket til spørsmål og debatt. Det var det ikke tid til, det hadde ikke kursledelsen tenkt på. Svakt!

Alt henger sammen med alt

I 2013 kom det ut et hefte til bruk i US om klima: «Alt henger sammen med alt.» Nok en gang ei lærebok full av feil , mangler og overdrivelser. I samarbeid med prof em Eystein Huseby, skrev jeg en kronikk i forskning.no om heftet.

Dette medførte en voldsom debatt i kommentarfeltet, opp mot 500 useriøse, navnløse kommentarer. Vi fikk svar fra Miljøverndirektoratet, som var delansvarlig for heftet. Dette medførte noen oppfølgingsartikler fra vår side, og denne Skolen tier om naturlige klimaendringer.

Den siste reagerte Kikki Kleiven på, en av foreleserne på skolekurset om klima. Og den ble morsomt nok også fanget opp av «sludderdetektor»:

Alltid fint med spredning, folk med kunnskaper om konstruerte klimaendringer skjønner sammenhengen her.

Redaktøren griper inn

Det er åpenbart at Kleiven følte seg tråkket på tærne, pga. min beskrivelse av anekdotisk forskning.  Dette var rettet mot det faglige innholdet. Men, i likhet med klimaforskere som holder med IPCC, er debatt-teknikken lite utviklet. Her tas mannen i stedet for ballen. I følge Kleiven må jeg ha sovet under kurset. Glemt er tydeligvis mitt spørsmål om forelesernes sjikanøse angrep på Ellestad og Kvalheim. Jeg skrev et svar til Kleiven, men da grep redaktøren inn, og mente at debatten hadde gått lenge nok, og at min påpekning av personangrep på meg ikke kunne tas hensyn til. Så, det ble med det. En annen sak er det at kommentarfeltet ble nedlagt, pga. alle sjikanøse innlegg mot Husebye og meg. Siden den gangen har det ikke vært kommentarmuligheter på forskning.no.

Min kurskommentar:

Gjennom sitt kurs som ble holdt i hele landet, må Siri Kalvig påta seg et stort ansvar for den indoktrineringen som foregikk og foregår i skoleverket! Mon tro om hun har tanker om det ansvaret?

Så, hva har skjedd siden 2011?

Nå blir Kalvig intervjuet av Børsen og skrifter:

STAVANGER (Dagbladet): «Siri Kalvig legger seg flat.»

«Setningene blir stotrete, ansiktet blir alvorlig.»

– Jeg synes det var dårlig av meg, at jeg ikke klarte det … Det var så travelt at jeg ikke fikk det til … Dette kjenner jeg veldig sterkt på.

Det hun innrømmer, er flyturene hun nylig tok til Oslo. Kalvig har viet livet til klimakamp og bærekraftsarbeid, men i vinter måtte hun velge bort toget.

«- Det kjennes godt å fortelle om det. Å skrifte, sier hun, før hun plutselig ler og unnskylder den alvorlige tonen.»

EB: Her er det flyskam som preger henne. Men det hun er mest redd for er klimaendringene og en atomkrig, en storkrig:

«Jeg var sinnssykt redd for atomkrig.»

Nå omtales både klimakrisa og atomkrig som eksistensielle trusler av forsvarssjef Eirik Kristoffersen, påpeker hun.

Dette er også Kalvigs viktigste budskap nå.

Hun advarer mot å glemme klimakampen i sikkerhetsdebattene omRussland, Gaza og Kina.

«Klimakampen er også en kamp for sikkerheten», skrev Kalvig nylig i Aftenposten.»

Ny kunnskap, samme atferd?

EB: Kalvig var altså en pådriver i klimakampen rundt 2010, og hun er fortsatt like redd for CO₂ nå, 10+ år senere, og med mye ny kunnskap som har kommet til. Men denne kunnskapen har hun ikke klart å absorbere:

Temperaturen endrer seg før CO₂-nivået. Varmeteorien til Arrhenius er falsifisert og dermed faller hele CO₂-hypotesen sammen. Men Kalvig stritter i mot, hun er fortsatt Lie overbevist, CO₂ truer kloden og representerer en sikkerhetsrisiko på nivå med en storkrig der Kina er involvert.

Det er alltid merkelig når høyst oppgående akademikere ikke tar inn over seg og skjønner ny klimavitenskap. Og, dessuten at ikke all motstand mot IPCCs budskap setter i gang tanker i retning av: driver FN og IPCC med et falsk narrativ? 

Dokumenterte kjennsgjerninger er CLINTEL-rapporten, det at 46 topp vitenskapsfolk nekter å samarbeide med IPCC, at en Nobelprisvinner infysikk i 2023, John Caiser slakter budskapet til IPCC, og nå sist filmen Climate The Movie, link.

En umulig kamp?

«– Jeg forstår at folk tenker at klimakampen er en umulig kamp. Men det er ikke et scenario for meg å gi opp.»

EB: Klimakampen er jo ikke bare en umulig kamp, det er er et tankespinn. Å tro at0.04% CO₂ skulle kunne innvirke på vår enorme atmosfære er jo ganske absurd. Spesielt at andelen på 0.04% skulle ha noen effekt sammenliknet med de 99.96% naturlige gasser som er tilstede. Atmosfæren består av tilnærmet 3200 GT CO₂ totalt, hvorav 80 GT er fossilt, dvs. 2-3% av det totale. Vel, dimensjonstenkningen kan være vanskelig, men når budskapet til IPCC mangler vitenskapelig  dokumentasjon, da er det rarere at Kalvig er så urørlig, rent faglig.

I intervjuet er det ingen motstrømsrefleksjoner».

Endret forbruksmønster

Avslutningsvis uttaler Kalvig:

«– Om de allerede 15 år gamle får tilfredsstilt forbrukeren i seg gjennom å velge brukt, så blir det naturlig for dem seinere. Håpet er at når de da skal kjøpe møbler og bil, ligger det i DNA-et å lete etter noe som er brukt, sier Kalvig.»

– Unge vil gjerne eksperimentere med klær, men klesbransjen er jo enormt forurensende. På Tise får unge beholde den identitetsbyggende effekten klær har.

Hun er overbevist om at slikt hjelper.

– Dette bidrar, ja. Ja, ja, ja, konstaterer hun raskt.

For Kalvig sitter klimakampen i kroppen. Den dårlige samvittigheten for et par flyreiser i vår kommer herfra.

– Det er en ryggmargsrefleks i meg. Du skal ikke sløse.»

Sluttkommentarer:

Hun føler flyskam, når hun må fly. Innsatsen og ansvaret for å indoktrinere norsk skole er åpenbart glemt. Hvilke tanker gjør hun seg når det hele kommer for en dag? Jeg kunne godt tenkt meg å veksle noen ord igjen. Vi hadde lunsj sammen på kurset. Vi var grunnleggende uenig om CO₂-hypotesen den gangen. Hva skal til for å innse at også hun ble lurt? Og hva med yrkesstoltheten, hovedfag i meteorologi og tilleggsutdanning i teknologisk værtjeneste? 

Vel, hun er ikke den eneste som vil få følelsen av kanossagangen!