Smeltende isbreer og stigende havnivå er et direkte resultat av oppvarming. De som støtter teorien om katastrofal menneskeskapt oppvarming, tar disse to fenomenenes eksistens som bevis for at vi mennesker tukler med klimaet. Det ubehagelige for dem er at bevis klart forteller at oppvarmingen som forårsaket at isbreer trekker seg tilbake, samt at havet begynte å stige, begynte lenge før CO₂-stigning hadde noen betydning. Begge er et resultat av den naturlige oppvarmingen som begynte rundt år 1695.

Omtrent ved år 1250 startet temperaturen å synke. Som påpekt flere ganger tidligere, var dette starten av Den lille istiden. I løpet av noen tiår begynte isbreene på begge av jordens halvkuler å vokse (Grove 2001). De voksende isbreene hadde alvorlige konsekvenser for befolkningen mange steder, og mange landsbyer ble ødelagt. Chamonix sørøst i Frankrike mistet for eksempel én tredjedel av sitt dyrkede land, til snøskred, snø og breer (Fagan 2000). Det samme skjedde også i Norge, for eksempel da Nigardsbreen rykket fram i perioden 1700-1748.

Fordi disse hendelsene hadde stor og negativ betydning for lokale bosettinger, ble data om dem tatt vare på. Disse historiske nedtegnelsene gir oss detaljerte beskrivelser om breenes bevegelser, gjennom en periode på mange hundre år. Figur I-25 viser utviklingen for 169 steder med isbreer, hvor null-linjen er satt til brefronten i 1950 (Oerlemans 2005).

Vi så at oppvarmingen begynte omtrent år 1700 (Figur I-24), men breene begynte ikke å trekke seg tilbake før atmosfæren var blitt såpass varm at smeltingen om sommeren oversteg akkumuleringen gjennom vinteren. Breenes «vippepunkt» fant sted rundt år 1800, og tjue år senere var smeltingen i full gang. Altså: For 200 år siden startet breenes tilbaketrekning, og denne foregår den dag i dag. Hva nå enn menneskets påvirkning av klimaet skulle være, har det ikke funnet sted noen akselerasjon i avsmeltingsraten.

Breene begynte å trekke seg tilbake minst ett hundre år før CO₂-mengdene i atmosfæren økte, som kunne tenkes å påvirke klimaet. Utviklingen med minskende isbreer startet altså hundre år tidligere enn det famøse hockeybladet til Mann pekte til himmels.

Enda en spiker i alarmistenes kiste.

Havnivåstigningen og tilbaketrekningen av isbreene går hånd i hånd. Når vann bindes i breene gjennom de tidene da breene vokser, synker havnivået. Og motsatt: I perioder med oppvarming smelter en del av breene, hvilket fører til at havnivået stiger. Vanskeligere er det ikke. Og hovedpoenget er stadig vekk: Stigende havnivå begynte omtrent hundre år før IPCC og Michael Mann prøver å innbille oss at det skulle ha startet (Figur I-26).

Avgjørende bevis formidler sitt klare budskap: I motsetning til påstanden i Manns hockeykurve, begynte oppvarmingen for 300 år siden. Det markerte starten på slutten av Den lille istiden.

Var denne oppvarmingen uvanlig eller enestående? Figur I-27 er en sammenstilling av rekonstruert temperaturhistorie som baseres på en rekke proxy-data, inkludert iskjerner og sedimenter fra innsjøer. Loehle (2008) satte sammen 18 fagfellevurderte studier med 2 000-årige lange dataserier, som brukte andre kilder enn årringer hos trær. Denne forfatteren var av den oppfatning at disse vekstringene ikke kunne brukes for nøyaktig å fastslå klimaendringer, så han ville ikke benytte dem. Altså i sterk kontrast til Michael Mann, og hans hockeykurve.

I stor kontrast til Manns hockeykurve, bekrefter Dr. Loehles data ikke bare eksistensen av Middelalderens varmeperiode og Den lille istiden, men også at den nåværende oppvarmingen begynte for litt mer enn 300 år siden, akkurat slik vi finner i temperaturmålingene det sentrale England (Figur I-24).

Han konkluderer på grunnlag av alle disse proxy-data:

…. de viser både Middelalderens varmeperiode (MV), samt Den lille istiden tydelig, og forteller at MV var omtrent 0,3 grader C varmere enn det 20. århundres temperaturverdier på 18 steder.

Å plassere den nåværende oppvarmingen inn i en ramme av lengre datasett, er en nøkkel til å forstå i hvilken grad våre nåtidige temperaturer er liknende dem kloden har opplevd tidligere, eller om de er uvanlige. Heldigvis har vi ganske detaljerte og nøyaktige temperaturdata fra iskjerner både i Antarktis og Grønland. For kontinentet helt i sør går de 810 000 år tilbake i tid, for vår store naboøy i vest stekker dataene seg 150 000 år tilbake.

Ettersom denne boken er skrevet også for lesere som ikke arbeider med forskning, skal jeg ikke gå i detalj med hvordan temperaturen beregnes ut fra iskjernedata. Grovt sett gjøres det ved å måle forholdet mellom to isotoper av hydrogen. Denne koeffisienten sier noe om lufttemperaturen den gang luftboblene ble fanget i snøen, og senere ble til en del av isen. Det vitenskapelige grunnlaget for å benytte denne metoden for å beregne temperatur er solid, og har blitt verifisert gjennom sammenlikninger med kjente nåværende temperaturer.

Les også: 60 ubehagelige fakta om CO2 og klima

La oss først se på de mest omfattende iskjernedataene som er tilgjengelig. De kommer fra boringer i Antarktis. Figur I-28 representerer temperaturutviklingen gjennom 800 000 år. Syklusene på 100 000 år kommer meget tydelig fram, med istider og varmere mellomistider.