Skrikerungene

Du har sikkert observert skrikerunger, bæljende av full hals mens de ligger på gulvet foran kassen i dagligvarebutikken fordi de ikke får godterier. Dette fenomenet er riktignok forsvinnende fordi færre og færre foreldre gidder å ta opp kampen og tåle andre menneskers forargede blikk. Da gir de heller etter og kjøper det fornødne godteri.

Skrikerungene får nok viljen sin i disse dager, mer og mer. Det er nok av penger i familiekassa og man gir slipp på prinsipper fordi det er lettere å betale seg ut. Det er tross alt ikke mange penger det er snakk om.

Dessverre finnes der ennå situasjoner hvor foreldrene ikke kan betale seg ut. Man kan oppleve det på flyet, på toget, på diverse offentlige steder, og faktisk også i hjemmene til folk. Tidligere måtte jeg holde ut ustanselig bæljing og tafatte foreldre. Nå vet jeg hvordan man kommer ut av det.

Det hele er ganske enkelt. Ungene vet faktisk at de oppfører et skuespill. Man kan rett og slett stirre på ungen og prøve å fange blikket dens. Hvorpå man smiler eller kanskje ler høyt. Det er utrolig effektivt. Barn som bæljer observerer omgivelsene nøye og de ser deg også. Og det er da du ler.

Det er kanskje ubarmhjertig. Men det er utrolig effektivt, for i de aller fleste tilfellene stopper skrikingen. I noen tilfeller har imidlertid ungen skreket seg selv opp i en situasjon hvor raserianfallet har tatt over styringen, og da må det medgis det er vanskeligere.

Les også: IPCC er solfornektere og en politisk rugekasse for penger, makt og prestisje

For i så tilfelle må man gå aktivt til verks, og det er ikke alltid det passer. Man kan nemlig kurere slik oppførsel effektivt. Når ungen skriker og det ikke er skade det er snakk om, skal man føre pekefingeren frem og slurve på leppene til ungen. Da får ikke skrikingen den ønskede effekt og ungen blir sur for at skuespillet dens ikke tas alvorlig. Den vrir seg unna, drar pusten og prøver å starte skrikingen igjen. Men etter to-tre slike lette slurvebevegelser er det hele over.

Og hva bedre er; den ungen slutter å bedrive skriking for å få viljen sin.

Skrikerungene har vokst opp

Før i tiden ble ungene oppdradd til den kunnskap at man ikke kan skrike seg til alt. Slik er det ikke lenger. Nå har de samme skrikerungene blitt voksne og gått inn i politikken. Og der fortsetter de skuespillet sitt. De skriker på mer subtile vis for de irrasjonelle og ubegrunnede følelsene sine. Og hva verre er: De får lov til det.

Det ble lansert en ny klimarapport fra FN her om dagen. Det er et velregissert skuespill og vi vet jo hva som skrikes og gaules fra hver forside i media:

• «Forskerne er enda sikrere enn før!»
• «Utviklingen går enda raskere enn før!»
• «Vi har aldri sett noe slikt tidligere!»
• Og så videre og så videre i det uendelige. Gjesp.

Klimaskrikerungene

Jeg er fullstendig upåvirkelig mot alle klimautsagnene. Jeg vet nå, etter å ha jobbet grundig med selve klimarapportene og de grundige omskrivningene som når frem til politikere og andre meningsytrere, at det hele er ingenting å bry seg om.

Isbjørnene er ikke truet, Grønland smelter ikke, Antarktis kollapser ikke, golfstrømmen snur ikke, all skrikingen i media bryr jeg meg ikke lenger med. Skrikerungene har anfall, vi må sykle for ellers sklir California ut i sjøen, vi må spise tang og tare for ellers brenner Amazonas opp, vi må slutte å puste for ellers kan alle plantene i verden drukne.

Jeg blir oppringt av folk som oppriktig talt er sjokkerte over hvordan media driver på. Jeg kjenner en ufattelig mengde seriøse mennesker som oppgitte prøver å argumentere med media, politikere, og for den saks skyld venner og familiemedlemmer. De er sure fordi de ikke slipper til.

Men du kan ikke argumentere mot skrikerunger. Du kan bare le av dem. Og det er det vi må gjøre. Vi må le av Tina Bru som forteller at CO2 er en slags søppel. Vi må le av Westgaard-Halle som forteller at plantene kan drukne i CO2. Vi må le av regjeringens idiotiske påfunn som å elektrifisere ferger og oljeplattformer, vi må le av ordførere som faktisk er så dumme at de tror at kommunen deres får noe igjen for å la vindbaronene bygge vindturbiner, vi må le av politikerne når de i fullt alvor åpner CO2-fangstanlegg, som uten konkurranse er det mest meningsløse av alt som mennesker kan finne på.

Skogbrann som skrikerungegaul

Der finnes et pussig fenomen som de fleste sikkert har opplevd. Når du argumenterer om én bestemt sak svarer de ikke på ditt argument, men hopper elegant over til noe annet – som om det gjør noe fra eller til for saken. Du kan for eksempel si at CO2 er viktig for plantelivet og derfor er det OK å slippe ut mer av det. «Men det er forferdelig at vi produserer så mye søppel!» kommer det tilbake i Goddag mann øksekaft-stil. Du kan fortelle at Amazonas har den største gjenvekst i verden. «Men er du ikke enig i at det er altfor mange mennesker på jorda!» Goddag mann økseskaft igjen. Du kan fortelle at det finnes ingen klimakrise. «Men skogen i hele verden brenner bare mer og mer og mer og mer!» hyles det tilbake, uten et eneste øyeblikk å ense hva ordet «klimakrise» faktisk innebærer og at det ikke var skog vi diskuterte

Og slik holder folk på, for febrilsk å beskytte skrikerungepolitikerne sine, som under skinn av demokrati tilraner seg pengene våre for å dele ut til medskrikerungene sine og for å dele på godteriet.

Les også: Hvorfor er klimaforskere, politikere og MSM som Pavlovs hunder?

Fakta om skogbrann – som i disse dager har blitt opphøyet til klimapornografi – er at det slett ikke brenner mer skog nå enn før, men at helt naturlige fenomener kommer til syne slik vi steller – eller vansteller – skogen. I Norge vil nok skogbrannfaren være større enn i tidligere tider, blant annet fordi man slokker skogbranner raskt og dermed lar det være mer brannfarlig skog igjen enn før, samtidig som bare halvparten av tilveksten hogges, og det ikke går dyr ute på beite. Fakta om skog er at med mer CO2 i lufta holder plantene bedre på fuktighet.

Så kan vi legge til ett ekstra faktum: For en del år siden fortalte klimaskrikerungene at mer CO2 kom til å føre til avskoging på grunn av tørke. Det var en tid da det virket. Så viser det seg at mer CO2 har ført til en betraktelig grønnere jord, så dermed forsvant det klimagaulet, og man måtte finne noe annet. Så fant man at man kunne fokusere på et annet og også mer virksomt klimagaul: skogbranner.

Klimaskrikerne og våre penger

Jeg har et fullstendig egennyttig motiv for å kjempe mot klimaskrikerungene. Jeg vil beholde pengene mine selv. Jeg vil ikke de skal havne i bankkontoene til vindbaronene eller gå til privatflyene til stortingsrepresentantene i Uganda. Jeg vil ikke de skal gå til staten som bruker dem til å fange CO2 – som om CO2 kan fanges – det er til å le seg skakk av! Jeg vil ikke de skal gå skal gå til pressestøtte til skrikerungemedia. Jeg vil ikke de skal bevilges til solcellefabrikker eller batterifabrikker som vil bli nedlagt som tapsprosjekt det øyeblikk subsidiene forsvinner.

Saken er at Norge er et u-land rent industrielt. Vi har råvarer så det holder, men produserer nesten ingen ting selv. Det er da også umulig å starte bedrift i Norge eller for den saks skyld å bedrive industri.

Les også: Une Bastholm og Lan Marie Berg lyver om nedbør og skogbranner!

Saken er at Norge er så belastet av skatter, avgifter og statlig kontroll at det ikke er noe insentiv for å starte noe som helst, med mindre du har «klimatiltak» skrevet over alle søknader om midler. Nå må man for eksempel regne ut «klimafotavtrykket» til de minste detaljer i bedriftene, som selvsagt regnes om til CO2-utslipp slik at de kan settes en pris på. Det absurde omtales med det største gravalvor.

Samfunnet minner meg om Becketts teaterstykke «Mens vi venter på Godot«. Siden stykket ikke lenger oppføres, kan jeg fortelle at Godot aldri kommer. Det er et godt bilde på samfunnet, og «klimakatastrofene» som aldri kommer, disse som faktisk har vært en god forretningsidé i mange år innen profetyrket. Så sitter teaterpublikum der og venter og venter og venter på det som aldri kommer.

Det ene klimatiltak vi nå alle bør ta!

En tredjedel av Norges befolkning tror ikke på klimavrøvlet. Om disse hadde stemt på et parti som har avvikling av alle klimautgifter på programmet, hadde Norges fremtid sett fantastisk mye bedre ut. De som tradisjonelt stemmer Arbeiderpartiet kan stemme Industri- og Næringspartiet, de som stemmer borgerlig kan stemme Demokratene, de som stemmer (eller ikke lenger stemmer) Kristelig Folkeparti kan stemme Partiet de Kristne. Det hadde vært et klimatiltak vi alle kan stille oss bak!

Les også: Husker dere «klimakatastrofen» med alle skogbranner i fjor? Det var en løgn!

Stemmer du på ett av de etablerte partiene bidrar du kun til at skrikerungene får mer penger til klimagodteriet sitt, og at landet søler mer og mer vekk av det som kunne brukes til noe fornuftig mens vi alle blir fattigere og fattigere.

Men klimarapporten og overskriftene i media?

Gjesp…