Jordan Peterson sa Nei til at den Canadiske regjeringen skulle bestemme hvilke ord han skulle bruke om transseksuelle personer. Dette falt ikke i god jord hos de woke myndighetene. De ville utforme en lov som pålegger alle offentlige personer å bruke bestemte vedtatte ord og retningslinjer for slik omtale.

Den nå verdensberømte kliniske psykologen sa selvsagt nei til et slikt absurd pålegg og mente det var en inngripen i både den personlige sphere men mest av alt et direkte inngripen og angrep på ytringsfriheten. Derved ble «ord-krigen» et faktum og han kom under kraftige angrep fra den woke venstresiden med dens gruppeidentitet og påtatte moralisme.

Slik entret Peterson arenaen og ble på grunn av hans YouTube videoer etter hvert en internasjonal berømthet for selvhjelp, individet og ytringsfriheten. Han har hjulpet ufattelig mange mennesker i dype kriser og samtidig forarget andre sterkt. Spesielt har hans teorier og foredrag om den falske illusjonen angående det antatte patriarkalske mannsdominerte samfunnet falt i unåde hos de feministiske og woke miljøer.

Ideenes verden, gruppeidentitet og kult-fenomener

En av Peterson sine sterkeste advarsler som også er en trussel mot han selv – noe han er inderlig klar over – er at han som person kan bli et kult-fenomen og på en måte grunnlegger av en gruppeidentitet som han selv så sterkt advarer mot.

Han er tydelig på at de ideer og moralverdier han forfekter ikke er skapt eller kommet fra han selv, men er hans oppsummering og hans uttrykk for tankegods skapt av generasjoner av lærde og dype tenkere før han. Han er ikke kilden til hans egen ideverden men han greier å artikulere eller fortelle på en engasjerende måte det som gir gjenklang i sjelen og er ofte av stor betydning for den enkelte lytter.

Les også: Dette er årsaken til klimaendringene!

På mange måter er han en oppfriskning av old-tidens visdom og kunnskaper som har gått tapt i den modernistiske tidsalder og det materielle jaget. Folk har mistet grepet om virkeligheten og de virkelige verdiene eller meningen med livet. I den opplyste tidsalder er vi blitt analfabeter til livet og ufaglærte i kunnskap men nedlesset i informasjon. Retning, samhørighet og den identitet som lokalsamfunn og stammesamfunn tidligere kunne tilby og tilføre er borte.

Genetisk betinget programmering utnyttes

Tidligere utbrudd av pandemier med meget alvorlige konsekvenser har forbered oss på at det kan skje igjen. I krisetider kommer et aspekt av menneskets natur sterkere fram.

I dyreverden – og dette inkluderer mennesker – reagerer individer lynkjapt dersom ett individ plutselig ser opp fra resten og begynner å løpe i panikk. Nesten alle reagerer instinktivt og sjekker ikke engang hva som er årsaken til at den første begynte å løpe. En slik reaksjon er naturlig og logisk ut i fra et evolusjonært perspektiv.

Når det så viser seg at det var falsk alarm så har du i realiteten kun tapt litt tid og blitt litt andpusten, mens alternativet i en reel fare er døden. Så en slik reaksjon er naturlig og hardkodet i individet. Så også i mennesker.

Les også: Hvorfor er klimaforskere, politikere og MSM som Pavlovs hunder?

Kina-viruset og påfølgende lock-down over hele verden har lært oss at vi handler i flokk, vi tenker i flokk og vi gjør som flokken gjør. Dette gjelder enten flokken er venneflokken, jobbflokken, fotballflokken, byen, landet eller nasjonene.

Når så Kina som er oppdageren av trusselen fikk panikk¹⁾ og stengte ned regionen og deler av landet med beinharde tiltak, så så resten av verden på dem og gjorde akkurat det som genene deres har programmert dem til. De fikk panikk og gjorde det samme. De stengte ned verden! For konsekvensene av å ikke gjøre det kunne blitt katastrofale dersom faren var reell.

1. Nå er det stor diskusjon om viruset ble skapt og «panikken» var planlagt eller om dette var et av naturens luner, men det er ikke tema i denne artikkel.

Totalitære regimer, vaksinering og offentlig henrettelse

Historien har vist oss at oppegående og avanserte samfunn raskt kan falle sammen og skape totalitære kommunistiske eller fascistiske samfunn. Et fellestrekk som benyttes eller som inngår i denne transformeringen er både moralisering, frykt og sinne. Man skaper frykt for hva som kan skje og sinne mot dem som går i mot flokken og ikke deler samme frykt, og moraliserer for å legitimere sin propaganda.

En rekke land inkludert både Canada, USA og Australia har innført obligatorisk vaksinering under visse betingelser. Påskuddet eller argumentet er hensynet til den offentlige helse og fellesskapets beste. Jordan Peterson er ikke bare kritisk til dette men han sammenligner det til en viss grad med Nazistenes «helseprogram» hvor utryddelse av skadelige og mindreverdige individer er ansett å være til fellesskapets beste.

Veien fra der vi er i dag til slik totalitær overkjøring av individets rettigheter er ikke lang, mener han. Når land innfører tvang under den moralske paraplyen om fellesskapet og individets beste, så er det ikke noen som kan forutsi hva den neste moralisering blir som rettferdiggjør nye restriksjoner, tvang eller fjerning av skadelige (uvaksinerte) individer.

Vi er ikke riktig der ennå, men mange såkalte progressive i USA – inkludert guvernører og advokater – mener at det er flott at folk som ikke vaksinerer seg skal miste jobben. Sosial slakt og utstøting blir akseptert. I realiteten er dette i dag det samme som en offentlig henrettelse, og er vår tids giljotin.

I realiteten er dette i dag det samme som en offentlig henrettelse, og er vår tids giljotin.

Klimakrisen er en politisk trussel

På samme måten som Kinaviruset har skapt panikk globalt blant ledere over hele verden, har nå også klimakrisen blitt en global pandemi. Men til forskjell fra en virologisk pandemi har ikke menneskene noen naturlig nedarvet eller automatisk frykt-respons mot klima. Klima har mennesker måtte forholde seg til siden menneskets spede begynnelse og er således ikke noe man kan gjøre noe med.

Les også: Her er Skeptikerens håndbok for diskusjoner med klimahysterikere

Derfor har det tatt nesten uendelig lang tid for de som betrakter klima som en krise med å få folk til å «våkne opp» og bli like skremt som dem selv. Det har vært nødvendig med nesten en generasjon med «opplæring» og kontinuerlig propaganda for å betinge samme fryktreaksjon og skremme barn og ungdommen til respons.

Nå som kirken og staten samtidig har skilt lag og den religiøse innflytelse har blitt redusert betydelig, så har den politiske innflytelse eller makt som den religiøse kirkelige staten hadde blitt redusert betydelig. Mystikken og ærefrykten for staten er revet ned og staten står kun igjen med voldsmonopol gjennom politi, politisk retorikk og propaganda for å holde på kontrollen.

I mangel på dype moralske rettesnorer og kulturelt ståsted i egne liv som tidligere ble ivaretatt av det kirkelige lokalsamfunnet har individet blitt overlatt til seg selv i en global elv av informasjon hvor salg av kriser, konflikter og intriger er første bud for nyhetsmaskineriet. I dette virvar av kulturelle og teknologiske omveltninger griper mennesker fort til ledere eller ideologier som kan fortelle dem hva de skal gjøre eller gi dem en retning og mening.

Demonisering av vitenskapelige realister

Klimakrisen er således en politisk ideologi som nå har antatt religiøse proporsjoner og til dels erstattet tradisjonelle religiøse dogmer, hvor skremte mennesker både søker ly i felles gruppeidentitet og ønsket om handling. Dem som ikke tror på FN sine fanatiske rop om «Kode Rød» for planeten er enten betalt av oljebransjen eller betraktes som stokk dumme flat-earthere. Diskusjoner er over, bibelen er skrevet av FN og kanonisert av hellige Greta Thunberg, og dem som ikke tror på skriften er fortapte sjeler.

I en slik setting er det relativt enkelt for opportunister og kyniske maktsøkende mennesker, organisasjoner og til og med nasjoner til å utnytte situasjonen for å skaffe seg fordeler og innflytelse. Moralisering og kriser er grunnlag for innføring av ekstreme tiltak til «fellesskapets beste». Nåde deg om du da står i veien for fellesskapet.

Rammen og retorikken som brukes mot dissidenter er nesten identisk rundt deler av rammen for etableringen av både Kommunismen og Nazismen. Demonisering, utestenging, utenforskap, no-platforming og rett og slett ødeleggelse av rykte er deres verktøy. Selv NGO’er som Faktisk dot no bruker denne teknikken mot de som deres oppdragsgivere vil ha fjernet.

Den ekstremistiske ateisme og ideologi møtes

Vitenskapen kan ikke gi oss retning for hvordan vi skal innrette våre liv og hvilke verdier vi skal sette høyest. Når vitenskapen brukes som middel av politikere for å presse på folk sine verdier, enten det er vaksiner eller klima, da er det man virkelig har mistet grepet og har begynt å bli en trussel mot selve fundamentet i samfunnet: Tillitten!

De vil aldri se det slik eller innrømme det slik men inntoget av ateismen har fjernet mennesker fra søken etter mytisk mening og dette gjør at deres indre blør og tørker ut. Tilbake står kun materialismen og kampen om godene.

Hule mennesker har forlatt sitt ekte spirituelle eller åndelige ståsted – som ikke er et religiøst ståsted men en higen etter ekte og grunnsolide verdier – for å få oppfylt sin indre tomhet og begjær. De flykter inn i ideologier og kamp for hva de tror på kan gi dem solide holdepunkter og styring i livet. Her blir vitenskapen et surrogat for den ateistiske fortapte sjel som kan bringe holdepunkter og fast grunn.

Les også: Klimakrise: Et massehysteri ute av kontroll

Ikke den objektive, spørrende, undersøkende og alltid tvilende vitenskap, men den bastante, skråsikre, entydige og konsensusbaserte vitenskap. Den pseudovitenskap som er det stikk motsatte av ekte åpen og spørrende vitenskap, men som skaffer dem tilhørighet og et nytt fellesskap; en gruppeidentitet.

De forstår det ikke selv at de har blitt røsket ut av både sitt grunnfjell i logos og de evige etiske sannheter som er åpenbart for oss gjennom vår felles nasjonale kulturarv og filosofiske historie. Alvorlige spørsmål som mennesker har diskutert til evig tid og gjennom generasjoner, er overlatt til gråtende, skremte og sinte barn på konferanse i FN. De voksne gråter med når de ser sine barn lide og gråte.

Denne gråtende gjerne påtatte men ektefølte emosjonelle tilstand ser vi overført til en rekke samfunnsområder og spesielt innen asylsystemet og bistand. Her kappes politikere og ordførere om å flagge omsorg for verden og fremmede mennesker og kulturer, uten å bruke et sekund på å filosofere hva dette gjør med vårt lokalsamfunn, våre verdier og vår egen kultur.

På en absurd måte blir en mikroskopisk del av vår filosofiske og kristne kulturarv – godheten – dratt ut av sin sammenheng og slepet ned i sølen til entydig og konsensusbasert politikk. Her blir det ene lille aspektet av vår meget omfattende kulturarv holdt opp som en moralsk plakat og presentert som eneste moralske lovlige løsning. Dette er tomme mennesker sin løsning på nesten alt, hvor de forvirret gjerne kan utslette seg selv i en slags moralsk selvpisking.

Slik havner de til slutt i et forvirret og falmende grep av surrealistisk påtatt emosjonell omsorg for planeten, hvor både de selv og andre gjerne kan både blø og dø. Det er når slik forfeilet og forvirret tankegods får slippe til, som er blitt løsrevet fra våre grunnleggende rettigheter som mennesker at den ekstremistiske ateismen forener seg med en kvasi-religiøs ideologi og virkelig setter verden i fare.

Det er slike mennesker nå vi har som politikere. De er like kortsynte som de er unge og fremadstormende. Å «trø over lik», moralposering og å være midt i flokken, kanskje på kanten men ikke utenfor er blitt vår tids norm og galskap.

Kollapsen av de moralske verdier og veien ut av galskapen

Vår oppgave er slettes ikke klima men å finne ut av hva som er kilden til våre ekte verdier og moral. Deretter å ha en intelligent og bred debatt om hvordan vi skal prioritere dem. Hvis vi ikke får på plass dette først og fremst så har vi ikke sjanse til å løse de andre store problemer. For hvorfor skulle vi det? Uten en rettesnor eller bunnsolid moralsk guide for våre prioriteringer så vil vi alltid måtte handle i panikk ut fra situasjonsbestemte emosjoner og ad-hock baserte løsninger.

Debatten om konsekvensene av forslagene fra FN om reduksjon av CO2 utslipp er i dag totalt fraværende både på økonomisk og moralsk grunnlag. Det er mange som peker på at tiltakene som nå innføres er langt verre og mer skadelig for mennesker enn hva klima kunne finne på å utrette. Bjørn Lomborg som helt og holdent har adoptert FN sine konklusjoner har påpekt de økonomiske katastrofale konsekvenser men blir ikke hørt av politikere med panikk.

Mye av dagens moral som læres i skolen er nettopp basert på emosjoner og spseudo-religiøse ateistiske betraktninger rundt likeverd for alle meninger og væremåter. En slags naiv, banal og superforenklet utgave av Kardemommeby hvor alle ellers tilsynelatende mener og gjør som de vil.

Vi må ha en lang og dyp samtale i offentligheten rundt mennesket, verdier, moral og den veien vi ønsker. Denne samtalen må utføres av voksne mennesker med både erfaring, breddekompetanse og spisskompetanse. Her har unge mennesker lite å tilføre. Uten å løse disse flokene først vil mange beslutninger komme dikterende fra ulike pseaudo-religiøse grupperinger som bruker vitenskap, følelser, makthigen og begjær som verktøy for egen vinning.

Les også: Korona-, CO2-, og klimakrise

Samfunnet vil da stadig bli mer polarisert, meningsmotstandere betraktes som fienden og blir demonisert. I kjølvannet kommer en sterk økning i mistenkeliggjøring av motstanden og et stadig økende antall av konspirasjonsteorier og beskyldninger derom, popper opp som troll i fra esken.

Tyrannen entrer scenen

Historien har vist oss grundig og ettertrykkelig at massesuggesjoner, panikk og ensretting er det farligste verktøy vi kan gripe til. Vi må etablere et nytt og moderne filosofisk fundament som bygger på innsikt i menneskets natur med alle grusomme og fantastiske aspekter og fra fellestrekkene i vår nasjonale og globale filosofiske kulturarv.

Uten denne meget grundige og dyptgående filosofiske debatten – utført av voksne mennesker – er jeg redd vi er på et livsfarlig feilspor som lett kan utnyttes av den rette tyrann med en lettvint emosjonell løsning som fikser alt. Da blir hensynet til individet raskt borte, gapestokken og offentlig henrettelse blir normen, alt for fellesskapets beste – selvsagt!

«Når samfunnet glemmer sine moralske verdier, forfaller det til nihilisme og terror».