Den fagfellevurderte bløffen


Nesten uten unntak i en diskusjon med en klima-alarmist så er det noen ganske få hovedpunkter av argumenter som de støtter seg på. Skal straks fortelle hva de er, og de er ikke faglig eller basert på kunnskaper. Disse argumentene er så og si kjernen og fundamentet i deres verdensbilde angående klima-saken og den gjenspeiler seg antagelig også på det sosiale og politiske verdiplan.

Den første og viktigste er argumentet om konsensus. Det er en meget sterk utbredelse blant alarmister som ikke er fagfolk, som både bevist men også helt uvitende støtter seg til konsensus. De tror på den falske myten om at 97 % av forskerne mener det er slik, og derfor må det jo være korrekt det de sier. De følger rett og slett flokken. Det ligger i menneskets evolusjons-messige natur å gjøre det. Dette vet de kunnskapsrike og kyniske brukerne av argumentet, og det er dette som gjør at det brukes så ofte.

Deretter kommer argumentet om fagfelle-vurderte publikasjoner som tilsynelatende er det sikreste tegnet på at det er seriøs og dokumentert bra forskning det snakker om. Her brukes på en måte konsensus begrepet på nytt igjen, eller uttrykket de aller fleste mener at osv. Det virker som at seriøsiteten og tyngden på det som påståes, ligger i antallet publikasjoner eller hvor det er publisert som en viktig faktor. Mange tror  at fagfelle-vurdering er en entydig kvalitets-standard for vitenskapelige arbeider. Mer feil er det ikke mulig å ta.

Når alt annet svikter så faller de gjerne tilbake på «forsikrings-prinsippet». Denne går i hovedsak ut på at selv om vi ikke vet med 100% sikkerhet så er konsekvensene dersom det skulle være rett så store at vi er nødt til å handle nå. Legg også merke til at dette «handle nå» er et argument som nesten med garanti har fått løs penger fra myndigheter i de siste 20 årene. Men det er en annen diskusjon.

Konsensus og forsikrings-argumentene skal jeg ikke ta for meg her, men derimot skal jeg drøfte det fagfelle-vurderte argumentet som de er så opptatt av. Først litt historikk 1) om dette prinsippet.

Litt historikk og hva fagfelle-vurdering ikke er

Først og fremst kan det være greit å vite hva fagfelle-vurdering ikke er. Det er ikke en prosess som sikrer av det forskeren sier eller konkluderer med er sann. Det gir ikke forskeren en verifikasjon av at hans teori eller konklusjoner er slik som forskeren påstår. Nettopp derfor kan det publiseres ulike studier om det samme tema som konkluderer helt ulikt og direkte mot-stridig av hverandre.

Men først og fremst kan det være greit å vite hva fagfelle-vurdering ikke er. Det er ikke en prosess som sikrer av det forskeren sier eller konkluderer med er sann.

Mange tror ganske feilaktig at fagfelle-vurdering er en gammel og velprøvd mekanisme innen forskningen som sikrer kvaliteten. De tror også at den fagfelle-vurderte historien begynner samtidig med verdens eldste vitenskapelige journal Philosophical Transactions i 1665, og at prinsippet alltid er benyttet for å kvalitetssikre det vitenskapelige arbeidet. Disse påstandene er begge feil.

Historisk er det redaktører av vitenskapelige magasiner som har utført en redaksjonell jobb ved å velge ut hvilke artikler som skulle publiseres i hans vitenskapelig magasin. Utvelgelsen av de vitenskapelige arbeider er ikke betinget av vitenskapen i seg selv, men av de samme prinsipper som dagens massemedia sliter med: Oppmerksomhet, sensasjoner og interesse blant allmuen. Det må med andre ord selge og være god butikk. Samtidig må de passe på å få luket ut de som har åpenbare logiske feil eller er direkte svindel, ellers vil det gå ut over tidsskriftets renomè.

I det velkjente magasinet Nature var det også redaktøren (Norman Lockyer) som overvåket eller leste gjennom og publiserte det de mente var de beste vitenskapelige arbeidene basert på de kriterier her tidligere nevnt. Dette var helt vanlig for alle magasiner helt opp til 60 tallet. Først på 60-70 tallet ble omfanget for stort for redaktørene og de måtte bruke enten egen stab, innleid eller betalt eksterne reviewere med faglig kompetanse for å komme igjennom alle artiklene.

Før denne tiden ble de vitenskapelige funn gjerne presentert på vitenskapelige møter som Royal Society meetings. Her ble funnene både presentert og også gjennomgått og utsatt for faglig kritikk fra andre forskere. Dette var på mange måter den eneste og beste vurderingen som kunne gis. Derfor vil arbeider som presenteres i dag på tilsvarende møter og konferanser både bli grundig gjennomgått i forkant av kolleger og også utsatt for kritikk og spørsmål på presentasjonene. Således er også slikt materiale blitt fagfelle-vurdert selv om det ikke er trykket i et magasin.

Det var først i 1967 at «peer review» første gang ble brukt som begrep for en form for kompetent gjennomgang av faglige artikler. Fagfelle-vurdering eller peer review er altså historisk et fellesbegrep for en rekke ulike måter å gjennomgå eller diskutere vitenskapelige funn på. Et google ngram vist nedenfor viser frekvensen for bruken av ordet «peer review» som først virkelig tok av på 1970 tallet.

Både på bakgrunn av historien til «peer review» og med den moderne utviklingen av internet og nye måter å publisere vitenskapelige arbeider på må vi på ingen måte falle for fristelsen å behandle «peer review» eller fagfelle-vurdering som en hellig ku. Den må heller vurderes for hva den virkelig er, nemmelig den nåværende dominerende metodikken for kritisk evaluering og eventuell publisering av vitenskapelige arbeider sammen med en rekke andre og varierte metoder. Alle metodene har både utviklet seg og endret seg.

I dag har utgiverne av vitenskapelige magasiner på en merkelig måte fått status som kvalitetssikrere av det vitenskapelige arbeid. Tar man i betraktning hvordan disse magasiner finansieres vil man snart oppdage at det er pengene og de korrekte, «salgbare» studier som bestemmer hva som trykkes, og ikke nødvendigvis den vitenskapelige kvaliteten.

I dag som den faglige kompleksiteten og antallet forskere er høyere enn noen sinne så blir mengden av vitenskapelige artikler som ønsker publisering enorm. Det er for eksempel bare 6-8%2) av alle publikasjoner som blir presentert eller «per-reviewed» i de mest anerkjente faglige tidsskrifter.

Den dagen du møter en «forsker» som ikke publiserer sine grunndata sammen med forskningen, da vet du at han har noe å skjule.

Derfor er det i dag begynt å bli en totalt annen prosess som naturlig presser seg frem. Det er direkte publisering på internet, blogging og youtube hvor «peer review «prosessen nesten blir lagt ut og er åpen for alle i mer eller mindre grad. Det er Internett-versjonen av de gamle og offentlige auditorier som for eksempel Royal Society hvor alle innen vitenskapen eller med kunnskap kunne møte opp.

Blogging av vitenskapelige artikler er derfor den kommende publiseringen som kan revolusjonere den vitenskapelige kritikk og åpenhet som er nødvendig. Den dagen du møter en «forsker» som ikke publiserer sine grunndata sammen med forskningen, da vet du at han har noe å skjule.


Kilder:

  1. https://www.timeshighereducation.com/features/peer-review-not-old-you-might-think
  2. https://undsci.berkeley.edu/article/howscienceworks_16
Facebook Comments